Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

søndag 12. januar 2014

Dikt og lyrikk

Her blir alle diktene samlet.  Det er også mulig å gå til hver enkelt tekst ved å følge linkene nedenfor. Den aktuelle siden blir da åpnet i nytt vindu.

Vårvise - Forvaltningsloven - Drøm - Kledet i Torino - Sangeren - Meningene - Ikke en spurv ... - Himmelstorm - Langs Grensebanen  - Kongstankens fall - Kråkebråkevise - Ord på trettendedagen - Den innerste gleden - Vuggevise i frykt og beven - Anklagen - St. Joseph in memoriam




Vårvise

Med april mot kinnet og minner i bringen;
få vandre langs veier en kjenner fra før.
Når sønnavind hvisker så sakte omkring en,
og puster til aske og halvslokte glør.


Når solskiva seirer mot snøslaps og tele,
så jordskorpa eimer av hestehov-ti’,
og vårbekken suller, så glad som ei fele,
om livet i lenker som sliter seg fri.

Når linerla lander på marker hun minnes,
og tripper på tå over vasstrukken jord.
Der snapper hun til seg den føden som finnes,
og kvitrer til takk for et nydekket bord.

I granskogen klinger, fra høyeste toppen,
ei tone så vart; så forunderlig rent,
selv svarttrosten kjenner så salig i kroppen;
å leve er storveis, og aldri for sent.
 



Forvalningsloven

De trygge anskuelser i tiden ...
å, si meg heller noe med en kime av liv!
Skapelsen
er også høststormer som river
og rokerer.
Velartikulerte fordømmelser virvler mot marken,
før vinterens islagte flater
speiler retthaverens stivnede og ansiktløse gestalt.
Vårens løfter
er likevel eslet den stotrende, ordløse fortvilelse.
Se henders hjelpeløse gester
mot hovmodets tornehekker
sprer likevel såkorn 
for sommerens grøde.

Drøm

Jeg drømte meg en vei jeg skulle finne, 
langs glemte fotefar å ta meg fram.
I sjelen brant et svik; en selsom skam
og leden var å tape eller vinne.

Et veiskille, et kors, et vakkert minne,
der smøg jeg fra min trange, lånte ham,
fikk bre meg ut, lik ringer i en dam,
mer fullendt, hel og fri enn noensinne.

Et spyd var jeg, fra handa til en jeger,
og ante som et mål der lenger fremme,
at glede skulle flomme i mitt beger.

Jeg våknet av min egne, brutte stemme:
- Mitt svik, det er å følge tidens veger,
i lengsel mot et sted å være hjemme.

Kledet i Torino


Lite beveges
det ukrenkelige
av linfibre og karbon-isotoper
i materiens protokoll.

Annen erkjennelse
er lyttende,

på valfart
bærende fram sitt beste,
dagsmarsjer foran kjemien.

Pilegrimsveier,
nennsomt vevede tråder
et brudeslør bredd over Jorden.



En sanger på Jorden

Jeg fanget en sanger i snare så fin
som aldri et øye har sett.
Jeg mente for visst at den fuglen var min,
fordi den ble narret så lett.

Så fikk den et bur i det reneste gull,
til føde de fineste retter.
Det luneste rede i silke og ull,

med forheng av gyllne paljetter.

Den sang sine strofer med kvitrende røst,
jeg tenkte så smått da den kvedet:
Den ville bli mere til selskap og trøst,
om den kunne snakke i stedet.

Jeg lærte den ordene  'Fugler er fri',
den fikk det til ganske så riktig.
De neste på listen var  'Demokrati',

og 'rettighet', 'plikt' og 'forsiktig'.

Men da den ble stille, ja lunken og lat,
jeg pekte på matskål og drikke:
- Ulydige får verken vann eller mat;
belønning fortjener de ikke.


Min flammende vrede mot trass-anarki ,

kan steke ditt hjerte på glørne!
Den svarte meg skjelvende: - Fugler er fri ...
Så døde den stilt i et hjørne.



Meningene

Nei meninger?
Slikt noe
vet jeg ikke av at jeg har lenger.
De siste klippet jeg vekk,
et par underlige utvekster 
bak på ryggen.
En tid gjorde de tjeneste 
som fluesmekkere,
men da fjærene falt av
dugde de ikke til noe lenger.
Ikke var de fine å se på heller.
Jeg kastet dem i ovnen med lett hjerte.
Forresten;
jeg snakker litt lettere med folk igjen 
nå.


Ikke en spurv ...


Til Jorden! - ble ditt skjebnefall
i allnaturens yre dans.
Fra tåke eller himmelhall
det fødes død foruten stans.

Og du var én, det største tall.
Ett blink! - i viljeslipt krystall,
en første stjernes atterglans.




Himmelstorm

På Jorden gikk vi stolt, vi drømte
i byen skapt av liv og ånd,
der himmeltegn og stjerner dømte
all makten til vår egen hånd.

Lik Marduk, sa vi, skal vi være,
da blir vi kun vår egen norm.
Vår skapermakt blir oss til ære,
vi seirer i en himmelstorm.

For Ordet, sa vi, er vårt eget,
og tanken fri fra vegg og laft.
Som stolte tårn blir makten preget
av Ishtars fryd for lenders kraft. 


Mor Eufrats livsblod, dynn og leire,
ga mørtel til en mektig mur.
Hver sfære ville vi beseire
med slaver, tatt fra Kish og Ur.

Slik trodde vi, at selv vi skapte
i mening, ord, begrep og bud.
Og viljen holdt, men troen tapte,
slik flerret vi vårt himmelskrud.


Vi stirret på all stein i stabel,
og ingen kunne noe si.
For byen vår het kanskje Babel,
men himmelen het Poesi.




Langs Grensebanen

Så takker jeg likevel Gud
for godstogene.
For håp
i forseglede containere,
og tømmer,
slip eller skurlast,
med et mål for materien
og tro på konsekvens.
Rammeavtalen
er ennå på skinner,
signert
med fysikkens lover
og malmens musikk.
Jeg åpner et vindu
for jernoratoriet
gjennom natten.



Kongstankens fall

Den mektige kongen bød sammen sitt råd
kort etter sin bypromenade.
Han ville så gjerne bli kjent for den dåd,
at alle i riket ble glade.

Han så det satt mange i fattige kår,
og noen som også brøt loven.
- Men kunne han gi dem litt penger hvert år,
foræringer sendt som fra oven?

De kloke i rådet stod frem og sa fra,
som opplyste informatorer.
- Slik dårskap er farlig, selv om det er bra
for fylliker, tyver og horer.

Hvis godtfolk i landet skal føle seg vel
så er det nødvendig, dessverre
at de kan få trå noen under sin hæl,
og skue at de får det verre.

De utstøttes hus bør du helst rive ned,
og kapper og klær skal du flerre.
For da holder borgerne stille sin fred
og hyller sin rettvise herre.

Da sendte vår konge en hemmelig takk
til alle som satt der i skammen.
For sannelig var det slik elendig pakk
som holdt hele riket hans sammen.   




Kråkebråkevise


To kråker satt på hver sin kvist
i kråkelig forening.
Men  en av dem var egoist
og frekk ved hver anledning.
Så fikk den se, der ovenfra,
en godbit som den ville ha
og spise helt alene, ja
det var dens akt og mening.


Den andre så til annen kant,
da måtte sjansen nyttes.
Den snappet byttet elegant,
men rikdom må beskyttes.
Med nebbet sluttet om sin skatt
så tok den sine vinger fatt,
men ikke dit den andre satt,
nei fangsten skulle flyttes.


Men kråka der i treets topp
den hadde sett det hele.
Så den tok hissig jakten opp
og krevde å få dele.
De fløy i ring og opp og ned,
og hit og dit og langt av sted,
for kråker slutter aldri fred
mens godbiter er hele.

Dessverre var det lekre funn
så dårlig satt i sammen,
at biten knakk i kråkas munn
og falt i andedammen.
Så dette endte ganske bra,
med milde gaver ovenfra,
og nok til dem som ville ha,
der ble det fryd og gammen.


Men kanskje er en lærdom her
som flere kan befeste.
For rettferd finnes sjelden der
man krangler med sin neste.
Og de som vil ha enerett
som om man kan bli mer enn mett,
og narrer andre, rett og slett,
de mister fort det meste.
 
 

Ord på trettendedagen

Trå varlig,
sier stjernetyderen.
La ikke dine mål
være slik 
som sies å være naturlig.
Se sjelenes armod
kler seg i uniform
og marsjerer.
Å bli menneske
er å løfte seg 
opp,
over seg selv,
og ta andre med.


Den innerste gleden

Hun valgte blant blomster en gulldrøm som skinte,
og bød den til vennen, så blid og kokett.
- Hva skal jeg med den? Se rundt deg da, jente!
Det er bare ugress, og stygt rett og slett.

Så fant hun en stjerne som stod under leet,
en hvitpyntet brud med en blåtone i.
- Nei den er visst giftig, jeg tror den er fredet,
den utløser eksem og høyallergi.

Men vakrest av alle, der midt inni lyngen,
en sped, liten glede i regnbueham.
Hun sanset seg ...
                            ... stille ...
                                             ... og la den til bringen ...

Og aldri kom dagen hun viste den fram.



Vuggevise i frykt og beven


Nattevind stryker om nove,
tussene lurer på låve.

Potemykt, tett i mot rute;
ulven med blod om sin snute.


Varlig, her inne i kove
menneskebarnet tør sove.

Vettene jager der ute.
Drøm du er trygg på din pute.


Anklagen




- Hat
sa du,
triumferende.
For slik
og bare slik
kunne du
bli øyeblikkets hersker.
Lite fatter du
i din seier 
hva du har sådd
før du får se det spire.
Hva som vil bre seg ut
når det har slått rot.
Hva du har dratt over deg selv
og ditt
når annen grøde er kvalt.
Dette har du dyrket fram,
ja nettopp du,
noe som ikke var der fra før.


 
St. Joseph in memoriam



”Men julenatt var den farligste av alle netter i året.  Selv nede i tykke kirkebygdene ferdedes folk ikke ute, medmindre de fôr på kirkevei, hver mann verget dørene sine med kors og vigsel …
… alt ilt fôr utenfor i mørket og raste, for Marias sønn var født i Betlehem og deres gamle overvelde brutt”

(Fra novellen ”Julefred” av Sigrid Undset)


Det faller stille snø i natt
på sti fra hvite grender.
Jeg bærer korn som jeg har jeg tatt
på borg, hos rike frender.
Men hør! – nå ringes høytid inn.
En prins blir født i stjerneskinn
med håp i sine hender.


Jeg strever langs mitt fotefar,
må hjem til mine kjære.
Så ber jeg nå, til en som bar,
om hjelp til bør å bære.
Sankt Josef! – se til meg i natt,
for du tok større byrder fatt,
med tro på manndoms ære.


Men også skammen bar du med,
som din Maria glemte.
Du trygget hennes kår til fred,
slik engelen bestemte.
Her i min nød i fattig – kår,
så tror jeg, venn, at du forstår
den vanæren jeg kjente.


Hør… berghunden er bak meg nå!
Den hyler for de sjeler
som i sin kulde må forgå,
lik nedsnødde juvéler.
Du bror, som verget mor og barn
tør fri meg unna vetters garn,
og glefs bak mine hæler.


Her ser jeg ikke stien mer,
men om jeg frykter snarer,
jeg tror for visst at du er nær
så lenge natten varer. 
Da barnet kom fra himmelhall,
du ryddet plassen i en stall
som vern mot alle farer.


Nå vet jeg ikke hvor jeg er,
for skyene har lettet,
og allting synes fremmed her,
og sporet mitt er slettet.
Da styrk meg bror, som du var sterk
den natten store underverk
for hyrder ble berettet.


Men nå, jeg ser med gledesgys,
to blink der i det fjerne.
Det ene er min stues lys,
det andre er en stjerne.
Og du var med, min bror og venn,
du fulgte meg til døren hen,
til de som jeg skal verne.


I slikt et skinn jeg minnes hvem,
hvis allmakt gjør meg svimmel.
En kongeport står nå på klem
i stjernenattens vrimmel.
Si takk fra meg, og alle dem
som her i heimen strir seg frem
- for hver og en som lengter hjem –
til stue.  Eller himmel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar