Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 14. januar 2014

Evelyn Waugh. En tapt verden, en skjebne og en bok.

For en tid siden, under gryende panikk i et av etterkrigstidens nyoppførte templer - det vil si et kjøpesenter fullt av halsende konsumenter - kom jeg i ren desperasjon til å rote litt rundt i en tilbudskasse med DVD – er. Dette mentale fluktforsøket endte dess mere i et spontankjøp. Prisen på snaut fire tiere var forresten ikke spesielt lav, det oppdaget jeg senere, med henblikk på kvaliteten av produktet. Skjønt her må jeg legge til, sett i lys av en opplevelse som denne lettsindigheten førte med seg i etterkant, var da prislappen også fullstendig irrelevant.

Det jeg snakker om, er en filmatisering av Evelyn Waughs ”Brideshead Revisited”. Dette var en nyinnspilling, en kortversjon. Jeg husket også tittelen fra en TV – serie som gikk tidlig på på 80 – tallet. Jeg så ikke mer enn en halv episode eller noe slikt. Interesse og bakgrunnskunnskap rakk ikke til mer den gang.

Hva var det som gjorde at jeg ikke helt klarte å slippe taket nå, etter å ha sett denne ganske dårlige utførelsen av et drama fra aristokratisk miljø? Kanskje ble nysgjerrigheten vekket ved noe jeg oppfattet som en påklistret konformitet, moderne vinklinger som jeg ikke helt kunne få til å stemme med 40 – tallets England. Det var nemlig da romanen som filmen bygger på ble skrevet. Dessuten sanset jeg noen forkledde antydninger til ekte lidenskaper.

Fortellingen er i begynnelsen sentrert om to unge menn, Charles og Sebastian. I moderne filmutgave har det blitt en tydelig overfokusering på slikt som kan oppfatte som pikant, deriblant det som visstnok kalles ”latent homoseksualitet”. Her i anførselstegn av lattermild undring over samtidens tendensiøse mentalitet, og mildt sagt mangelfulle evne og/eller vilje til dybdesyn i menneskelige relasjoner.

Med andre ord, på grunn av dette som slett ikke stod til troende, begynte jeg å fatte interesse både for boken og forfatteren. Ikke lenge etter kjøpte jeg et eksemplar i Oxfams bruktbokhandel. Og jeg leste.

Evelyn Waugh, eller mer presis, Arthur Evelyn St.John Waugh, var født i 1903. Faren, som også het Arthur, var forelegger. Dette vil si at Evelyn fikk en oppvekst trygt forankret i den høyere middelklasse. Dermed kom han til å studere blant annet i Oxford. Der fikk han for så vidt god kjenneskap både til dekadense og diverse utsvevelser blant studentene. I tillegg erfarte han et og annet som han ikke hadde ventet fra overklasse og adel. Kan hende var det på grunn av grensesetting at han ble han mye mobbet en periode. Det sies for øvrig at han var kontinuerlig beruset gjennom alle studieårene, og noe dydsmønster var han neppe.

Han giftet seg tidlig, men ekteskapet holdt ikke. Rett etter skilsmissen konverterte han til katolisismen.

De neste syv årene var han enslig. Nå reiste han mye omkring, over store deler av verden. Også en del i Nord – Afrika. Samtidig begynte han å gjøre suksess som forfatter. Som sådan ble han en av de store stilister og satirikere i sin samtid. På denne tiden begynte han også å vanke i aristokratiske kretser. Herfra hentet han sine temaer, ideer og generell inspirasjon.

Etter hvert giftet han seg igjen, og dette forholdet holdt. Han og hustruen, Laura Herbert, fikk seks barn sammen.

Så kom krigen. Han tjenestegjorde først i Midtøsten, senere i Jugoslavia. En kort periode hadde han kapteins grad, men på grunn av hans opprørske og antimilitaristiske vesen, endte han etter hvert opp som etterretningsoffiser. På Balkan skrev han en fyldig rapport om hvordan den romersk – katolske kirken ble undertrykket og forfulgt av de ortodokse, en skjebne han fryktet ville forverre seg under det nye regimet. Rapporten ble imidlertid lagt til side, da britiske myndigheter for en hver pris ville unngå å provosere Tito. (Dette er ganske interessant også sett i sammenheng med dagens situasjon, medforfølgelsen og utslettelsen som akkurat nå pågår av kristne minoritetskulturer i land som Irak, Egypt og Syria.)

Waugh holdt forfatterskapet ved like også gjennom krigsårene, også med et par utgivelser. I 1943 fikk ble han faktisk innvilget permisjon for å kunne skrive ferdig ”Brideshead Revisited”.

Med disse overfladiske glimt som et bakteppe, skal vi likevel gjøre den aller første tilnærmingen til fortellingen. Og det første jeg røper, er følgende: Hadde moderne, ”frisinnede” mennesker ant hva som kunne skje med deres livsanskuelser og verdensbilder om fortellingen fikk sjanse til å modnes i dem, ville de trolig hylt av redsel og kastet boken fra seg som lå det en levende huggorm mellom sidene. Hermed er de advart, alle som bevisst vil forbli i en tilværelse med behagelig konsekvnesløshet.

Angående min egen motivasjon for betraktningene, innrømmer jeg en underliggende harme over den rett ut sagt fordummende filmatiseringen jeg nevnte innledningsvis. Ved siden av dette håper jeg kanskje å tegne noen konturer av en forfatter som etter min mening fremdeles fortjener interesse, og dessuten gi fra meg en og annen nøkkel til dem som eventuelt blir interessert i å ta fatt på den nevnte boken selv. Av den grunn kommer jeg heller ikke å røpe alt som skjer i noe fullstendig resymé. Dramaet er uansett så alt for vidtfavnende.

Handlingen strekker seg fra tidlig 1920 – tall og fram til midten av krigsårene. Det er mange tilbakeblikk, og som sådan presenteres de noen ganger lag på lag. Hovedscenene er først blant studenter i Oxford og forskjellige aristokratiske miljøer. Senere er også en del henlagt til militærforlegninger. Det meste er imidlertid sentrert rundt det gedigne godset, Brideshead, der medlemmer i familien Flyte holder til deler av året. Det vil si lady Marchmain med sine fire barn, Bridy, Sebastian, Julia og Cordelia, og selvfølgelig med en veritabel hær av ”footmen”, altså tjenerskap

I en slags mellomposisjon her finner vi Nanny Hawkins. Hun har ingen framtredende rolle, skjønt hun ofte anes i bakgrunnen. Det hun sier er vel verdt oppmerksomhet. Ja mer enn som så, hun er en av nøklene.

Gamle Lord Marcmain er ikke å finne på godset. Han rømte en gang fra sin hustru på grunn av hennes helgenaktige fromhet. I det minste tror han selv at dette er grunnen. Han endte opp i Venezia, sammen med elskerinnen Cara. Verdt å merke seg er det at han i sin ungdom konverterte til katolisismen for at ekteskapet skulle kunne inngås. Dette er altså familiens kirketilhørighet, noe som er et vesentlig element sett i forbindelse med klasse og sosial anseelse.

Fra boken er det spesielt tre forhold jeg har valgt, der jeg vil gå litt i dybden. Med utgangspunkt i hovedpersonen Charles Ryder, vil jeg se på hans forholdt til Sebastian Flyte, hans forhold til Julia Flyte – og hans forhold til religion. I hver kategori vil jeg forsøke å ta med slik informasjon om forfatteren som jeg tror er relevant for forståelsen av det han formidlet. Og det er derfor jeg også finner det naturlig å gå Waugh litt nærmere etter i sømmene allerede i begynnelsen.

 Evelyn Waugh og aristokratiet

 Evelyn Waugh var kjent for å være en arrogant debattant med en skarp og giftig tunge. Slik sett var han også litt av en prøvelse for alle fremmede han møtte. Nære venner sa at han på denne måten bevisst søkte etter sparring – partnere som var hans intellektuelle nivå verdig. Noe annet var at arrogansen skjulte en ekte fortvilelse over utviklingen han observerte rundt seg.

Fortvilelse? Var ikke hele Vest – Europa nå på vei inn i klasseløs velstand med sosiale reformer?

Det hadde etter hvert blitt klart for mange, også i tiden før krigen, at man sto foran en epoke som ville føre med seg store forandringer i samfunnsstrukturen. Også aristokratiet hadde på flere måter utspilt sin rolle. Noen av de enorme familieformuer forsvant også i inflasjon, da mange hadde fulgt den gamle skikken med å spare uten å drive spekulasjon med sin kapital.

Waugh innså også at historien hadde kommet til et punkt da mye av det han kjente og elsket måtte forvitre og tilintetgjøres. Kanskje bedre enn de fleste var han i stand til å se gjennom og forbi de sosiale omveltninger som Europa nå skulle gjennomgå. Det var ikke at folk flest ville få det bedre materielt han oppfattet som problematisk. Det som gjorde ham opprørt, var slikt som den nye tiden så ut til å bære i seg, med generell forflatning. effektivitetsjag, masseproduksjon og derav alskens forsøpling – og kanskje mest av alt i menneskenes tankeverden. Normer for estetikk og skjønnhet ble satt til side, i arkitektur så vel som i omgangsformer.

I dag er vi vel alle mer eller mindre påvirket av de karikaturer av kapitalismen og overklassen som venstresiden vant fram med i forrige århundre. Folk fra denne klassen ble framstilt enten som ondskapsfulle utbyttere, eller som tykke og komiske klovner med sigar og flosshatt. Derfor tenker vi kanskje ikke over at det i de kretsene selvfølgelig også fantes kloke mennesker med svært høye moralske standarder. Det var mange aristokrater og adelige som viet sine liv til kunnskapservervelse, til kunst og filosofi. De var også bevisste på det ansvaret som fulgte med sine posisjoner, og viste det ofte i praksis ved formidable innsatser i forskjellige samfunnsnyttige tjenester.

Waugh ønsket å dokumentere denne verdenen som hurtig forsvant. Og jeg tror at han lykkes ganske bra i så henseende med ”Brideshead Revisited”. Det er overhode ingen sminket eller romantisk framstilling av miljøet han kommer med. Leseren kommer imidlertid tett inn på personlighetene, med innblikk i deres fysiske miljø, deres livsanskuelser og verdisyn. Så blir det også menneskeligheten som skinner igjennom, nettopp på grunn av alle deres feil og mangler. Med dette virkemiddelet klarer forfatteren å få også leseren til føle det som et tap at denne verdenen i dag er historie.

Charles og Sebastian

I boken har forfatteren valgt å beskrive forholdet mellom disse to med en viss tvetydighet. Mulige årsaker til dette skal vi komme tilbake til. Først kan vi bare konstatere at dette selvfølgelig har skapt rom for mange spekulasjoner. Likevel vil jeg med en gang peke på at forfatteren har lagt ut flere spor for å fortelle at det ikke dreier seg noen erotisk forbindelse. Dette later for øvrig til å ha blitt oversett av noen moderne tolkere. Eller kanskje det er riktigere å si, det har blitt ignorert

Som førsteårs studenter møtes de to i Oxford. Begge er da snaut 20 år gamle. Charles Ryder er fra en ganske vanlig middelklassebakgrunn. Sebastian Flyte har tittelen Lord, han er yngste sønn til Markien av Marchmain. De er begge på leting etter noe de neppe helt vet hva er, men begge finner det etter hvert i hverandres selskap. I hvert fall for en stund. Sebastian søker trolig etter noe som er helt annerledes enn den tilværelsen han kjenner hjemmefra. Charles, som for øvrig er fortelleren i romanen, sier at han hadde kommet dit hen i livet at han var moden for kjærlighet. De følelser han etter hvert utvikler for vennen, er oppriktige nok. Dessuten lar han seg også begeistre, om ikke blende, av vennens posisjon, hans hjem og hans familie.

Men, kjærlighet!

I dag er det underlig å tenke på at for bare fem – seks årtier siden kunne en mann fremdeles si at han elsket en annen mann – uten at det umiddelbart ble tolket dithen at det hadde noe med seksualitet å gjøre. I dag blir gjerne kjærlighet og sex blir oppfattet som synonymer.

Sebastian er en person som det er lett for alle å bli glad i. På mange måter holder han fast på sin egen barndom, og i begynnelsen er han full av lyse påfunn. Samtidig skinner sterke lidenskaper igjennom. Hjemme på godset hos familien blir imidlertid tilværelsen hans formørket, til vennens store undring.

Charles er mer stødig, skjønt likevel en kunstnernatur. Etter hvert bryter han da også av studiet for å utdanne seg til kunstmaler.

Sammen griper de begjærlig etter det som verden har å by på av moro … eller for Sebastian, flukt. Det første året rangler de også sammen med andre venner. De omgås helst den mer utagerende klikken i universitetsmiljøet, et miljø som jo Waugh hadde førstehånds kjennskap til. Også på den tiden var det bare fantasien som satte grenser for utskeielser, også når det gjaldt farmasøytiske tilsetninger i blodet eller sex. Eller kanskje helst begge deler i kombinasjon.

I dette miljøet finner vi en herre ved navn Anthony Blanche. Denne romanfiguren har en virkelig person som modell, nemlig poeten, journalisten, estetikeren og livsnyteren Brian Howard. Han var utagerende på de fleste av livets arenaer, også de erotiske, i det minste så lenge han fant noen av hankjønn å gjøre tilnærmelser til. I virkelighetens verden var han faktisk agent for MI 5 under krigen. Den kommunistiske engelske avisen ”Morning Star” hadde en artikkelserie om ham så sent som i 2005.

Mange har forresten hevdet at Waugh selv var homoseksuell, noe han selv bare snøste av når han selv ble konfrontert med det. Men som vi har sett, han var ikke ukjent med mennesker med slik legning. Broren hans, Alec, hadde erfaringer med homofile forhold, og skrev åpenhjertig om det i en bok.

Nå skal vi imidlertid huske på forfatterens første ekteskap, det som strandet. Han var svært ung da han giftet seg. I boken er det flere hentydninger til problemer som akkurat det kan føre med seg. Marchmains elskerinne Cara kommer inn på dette i en samtale med Charles. Hun sier at hun er fascinert nettopp av slike nære vennskap som er så typiske for britiske og tyske unge menn. Og hun tror det er et stort gode, så lenge de ikke varer alt for lenge. Senere forteller hun om Lord Marchmain og hans ekteskap med Lady Marchmain. Hun vet at etter bruddet nærer han et lidenskapelig hat ovenfor henne. Problemet, sier hun, skyldes ikke at lady Marchmain var slik som hun var, men at det var en ungdomsforelskelse som gjorde at han giftet seg med henne. Så mye bedre, mener hun, hadde det vært om han den gang hadde rettet sine umodne følelser mot en mann.

Igjen, slik gikk det an å resonere for 50 – 60 år siden.

Og kanskje Waugh tenkte det samme, om sitt ekteskap? Husk, han konverterte til katolisismen rett i etterkant, trolig fordi han hadde kommet til noen nye erkjennelser. Nå tenkte han sikkert at det ville være svært bra om nære forhold i ungdommen ikke utviklet seg for alvorlig.

Skjønt her er det sikkert relevant å si litt generelt om det katolske synet på ekteskapet.

Å gifte seg er en engangsfroreteelse, punktum! Skillsmisse er i praksis utelukket. Heller ikke kan man gifte seg med fraskilte fra andre trossamfunn, hvis vedkommendes ektefelle er i live

Men for å komplisere det hele litt, ekteskap som er inngått utenfor kirken, godkjennes hvis begge er døpt innenfor et kristent fellesskap. Ekteskapsinngåelse blir ansett som et sakrament, men i dette tilfelle er det ektefolkene som gir det til hverandre, for så vidt uavhengig av noen prest. Det er imidlertid viktig at det finnes vitner til stede under en vielse. For troende katolikker oppleves det selvfølgelig også som et gode at deres ekteskapsinngåelse blir velsignet av en prest fra den kirken de er knyttet til.

En bør for øvrig huske på at det er ekteskapet som ikke kan oppløses, dette gjelder ikke for samlivet. Selvfølgelig ser også katolikker at i noen tilfeller er det uråd for to mennesker å bo under samme tak. En kan altså bare ikke gifte seg på nytt.

Tilbake til Waugh. Som katolikk angret han trolig bitterlig på sitt første ekteskap. Slik sett ville han kanskje heller ha knyttet et nært vennskapsforhold til en mann i unge år, det ville så å si virke som en forsikring mot å gifte seg før man var moden for det.

Vel, dette blir jo til dels gjetninger. I romanen fremstiller han imidlertid Cara som en menneskekjenner. Først gjennomskuer hun Sebastians gryende alkoholisme, deretter, som nevnt, at de unge mennenes forhold er av det platoniske slaget. Men et viktigere bevis på hva Waugh tenkte, finner vi likevel helt mot slutten.

Dette kommer fra Sebastians yngste søster Cordelia. Mer enn noen annen i persongalleriet er hun Waughs talerør og forklarende stemme. Da hun i fortrolighet forteller Charles om Sebastians trøstesløse liv som drukkenbolt i Nord – Afrika, sier hun blant annet: ” … du og jeg som elsker ham på samme måte”.

Underforstått, det kunne aldri ha vært noe seksuelt forhold mellom de to.

Sin oppfattelse av hva som var ideell ramme for ekteskapsinngåelse, kan altså være et spor for den som leter etter årsaker til at han beskriver forholdet mellom Charles og Sebastian slik som han gjør. Noe annet er jo at han kjente sine lesere … og enda viktigere, jeg tror han til en viss grad kjente sine framtidige lesere. Jeg våger meg derfor på følgende teori, det dreier seg rett og slett en slu gimmick for å skape oppmerksomhet rundt noen andre temaer, slike som kanskje ikke stimulerer nysgjerrigheten på samme måte, men som likevel var hans hovedanliggende med boken. Dette skal vi da også se på senere. Men uansett blir det selvfølgelig feil å framstille vennskapet mellom de to som et homofilt kjærlighetsforhold, uten å lodde de dybdene som er nødvendig for å se helheten i fortellingen.

Charles og Julia

Journalister var ikke nødvendigvis mer innsiktsfulle for 50 år siden enn de er i dag. Det sies at en dem en gang spurte Waugh om hvordan han kunne kalle seg katolikk, han som gjorde så mange forferdelige ting. Hva annet hadde Waugh å gjøre enn å trekke på skuldrene og gi til beste følgende leksjon: ”Du har da slett ingen anelse om”, svarte han, ”hvor forferdelige ting jeg hadde gjort om jeg IKKE var katolikk.”

Han hadde nok også et stort spekter å spille på i så henseende. Han var en prøvelse for alle han møtte, arrogant og utfordrende, og fornærmelsene satt løst. Noe annet kom til, han var henfallen til å gripe inn i naturens utvalg av kjemiske bestanddeler i blodet, med og uten resepter. Dette kunne føre ham inn i psykoser, men han kom også ut av de igjen når legen hans justerte doseringene. I slike tilfeller hadde han muntre og selvironiske kommentarer om tildragelsen til sine venner.

Men det ligger en slags inkonsekvens her, som forresten kanskje var kreativt forløsende. På ene siden var han jo ytterst konservativ, noen vil sikkert også si reaksjonær. Men også var han en himmelstormer og rabulist, en bohem i silkedress. På noen måter den rake motsetningen til en av sine samtidige, Graham Greene. Denne kom fra en relativt lik bakgrunn. Han var også Oxford – student, men ble en radikal som snobbet nedad. Hva hadde de til felles? Jo, begge endte de opp med katolisismen, den eneste plattformen og tankemodellen som de fant hvile i, en religiøs tilnærming som tilfredsstilte dem intellektuelt.

Om Cordelia Flyte er forfatterens mest benyttede talerør for oppklaringer i ”Brideshead Revisited”, er trolig Julia Flyte den personligheten han identifiserer seg mest med. Hun er lynende intelligent, selvsikker inntil arroganse, utprøvende og opprørsk – også i forhold til religion

Hun er eldste søster til Sebastian, skjønt ett år yngre enn ham. Da Charles møter henne første gang, er hun nettopp introdusert i den høyere sosieteten. Charles blir først slått over hvor lik hun er Sebastian i det ytre. Så fengsles han av hennes tilsynelatende trygghet, vidd og overlegenhet. Og selvfølgelig av hennes skjønnhet.

Julia gifter seg imidlertid tidlig, med den eldre finansmannen og politikeren Rex Mottram. Dette er en del av hennes opprør, i særdeleshet mot moren. Dessuten går hun til det skritt å gifte seg utenfor kirken, fordi det viser seg at Rex en gang har vært gift, og at denne kvinnen fremdeles er i live.

Rex Mottram representerer på mange måter en mennesketype som Waugh avskydde i sin samtid. Individer med glatt overflate, kanskje dugelige til politisk intrigemakeri og aksjespekulasjon, men fullstendig uten dybder. De var riktignok i stand til å lære seg enkelte fraser og populære tanker, for å kunne flyte med i konversasjon. Kunst og kultur, så vel som religion, forstod de ikke mer av enn at det var noe de kunne utnytte for å fremme sin egen posisjon og makt.

Noen av de morsomste sekvenser i boken er da Rex skal få undervisning av en katolsk prest, han finner det nemlig opportunt å konvertere for å vinne Lady Marcmains tillit. Presten forsøker fortvilet å finne ut om mannen i det hele tatt er i stand til å tenke på egen hånd. Konvertitten ber om en liste over hva han skal tro på, og en prikket linje til sin underskrift.

Så blir også dette ekteskapet et eksempel på vanskeligheter som oppstår fordi det er inngått for tidlig. Julia var alt for ung til å forstå den fundamentale grunnheten i Rex’ personlighet og tankeverden. Han på sin side mister fullstendig interessen for henne, i og med at hun viser seg ikke å bli den representative hustru som han håpet. Venner og slekt tok morens parti mot Julia i kirkespørsmålet, og dermed mistet hun mye av den strålende posisjonen hun hadde i de øverste kretser.

Etter noen år møtes Charles og Julia igjen. Det er på et skip på vei fra New York til London. Charles har vært noen år i Latinamerika. Han er nå en anerkjent kunstmaler, og har vært på reise med pensler og palett. Julia er på vei hjem etter en kortvarig affære med en amerikaner.

Begge er de gift. Julia fremdeles med Rex, som er likegyldig hva hun enn foretar seg. Charles med søsteren til en bekjent fra tiden i Oxford. Heller ikke dette ekteskapet er lykkelig, og vi aner at Charles har en god del av skylden for dette. Han sier også at han ble glad en gang da hustruen var utro, for da trengte han ikke prøve på å like henne lenger.

Nå trekkes disse to mot hverandre, og de innleder et forhold. Nesten med en gang bestemmer de seg for å forlate sine ektefeller, og fortsette tilværelsen sammen.

Begge har de på sett og vis følt at de har vært i drift, og i en feil retning. Kanskje ser de i hverandre en mulighet til at livet skal komme inn på et spor tilbake til noe de har mistet. Dette ønsket er nok i hovedsak relatert til deres felles sans for ektehet, skjønnhet og estetikk, og har trolig lite eller ingenting å gjøre med de sosialpolitiske omveltninger i tiden.

Julia, som altså en gang vendte katolisismen ryggen, står nå i ferd med å skille seg, og for andre gang gifte seg med en fraskilt. Etter hvert blir det klart at hun er ikke så likegyldig til dette som hun later, skjønt hun riktignok føler at hun har brent alle broer i så måte. Charles har på sin side har aldri brydd seg det ringeste om religion.

Det blir mer og mer frustrerende for Julia at hun har stengt seg selv ute fra en idéverden som hun etter hvert innser at hun likevel har ubrytelige bånd til. Hun ser seg selv som fortapt i så henseende, men det gjør henne bare mer innstilt på et ekteskap med Charles. Et familieliv med barn blir det eneste hun har igjen å håpe på, som et substitutt eller kompensasjon for det hun har tapt.

Så blir det likevel ikke slik. Ved noe som skjer ved farens dødsleie, blir tilværelsen hennes nok en gang snudd på ende, hun forstår og aksepterer at hun må fortsette livet alene. Og denne tildragelsen bringer oss over på neste tema.

Charles og katolisismen

 “The Sacred and Profane Memories of Captain Charles Ryder”

Javisst, intet mindre. Slik lyder undertittelen på romanen, og kanskje ikke så underlig at den har forsvunnet i samtidens forsøk på å se historien i ”nytt” lys.

”Hvorfor må du blande Gud opp i alt?”, spør Charles forbannet.

”Vet du, at det er et overmåte merkelig spørsmål”, svarer Bridy overrasket.

Nettopp spenningen mellom disse overbevisningene gjennomstrømmer fortellingen. Charles kaller seg agnostiker. Gjennom egen oppvekst har han ikke hatt noen befatning med religion overhode. Dette elementet i noen menneskers liv evner har han aldri evnet å fatte, derfor tar han da også avstand fra det.

Mot slutten av fortellingen, da Cordelia knytter sammen trådene, forteller hun blant annet at hun har sett igjen Sebastian. Hun har sett han fremdeles blir elsket av aller rundt seg. Både i klosteret der han har fått husly og andre steder setter folk oppriktig pris på ham, til tross for hans alkoholisme og svært reduserte forfatning.

Dette med at vennen har søkt til et kloster, og til og med gjort flere forgjeves forsøk på å bli opptatt i fellesskapet der, hører med til slikt Charles resolutt skyver fra seg og ned i sekken over slikt han ikke kan begripe. Skulle ikke Sebastian ha all grunn til å sky all religion, og katolisismen i særdeleshet? Charles mener det må være fullstendig åpenbart for alle og en hver, også for Sebastian selv, at moren i sin kontrollerende fromhet hadde bar det meste av skylden for at verden ble til et umulig sted å oppholde seg i edru tilstand.

I samtaler med folk som Charles har nære forhold til, har religion av og til kommet opp som tema. Det ender som regel med at han innstendig spør: ”Kan du ikke innrømme at du innerst inne VET at slikt bare er humbug og hokuspokus?” Men svaret blir ofte det for ham noe overraskende: ”Jeg skulle oppriktig ønske at jeg ikke trodde på det.”

Enda senere enn den nevnte samtalen med Cordelia, kommer det til et klimaks i så henseende. Gamle Marchmain er syk og kommer hjem til England. Lady Marchmain gikk bort for noen år siden, nå ønsker han selv å dø på Brideshead.

Charles har i den gamle lorden sett en forbundsfelle i sin opposisjon mot religion, i og med at Marchmain ved flere anledninger klart og tydelig har fortalt hvordan han avskyr alt dette. Derfor ser Charles også en også oppgave i å hindre at en prest skal få utføre sykesalvingen, eller ”den siste olje”, som det kalles. Han mener at fordi den syke nå er så svak, vil sjokket og frustrasjonen ved å se en prest kunne ta livet av ham. Charles kommer med alle de gode argumentene som agnostikere og ateister har kommet med gjennom århundrene, vitenskapelige og humanistiske, logiske og fordomsfulle. Alt til ingen nytte. Så blir det også Julia som tar den endelige avgjørelsen på vegne av familien. Presten skal gjennomføre sakramentet.

I desperasjon, og for ikke å støte noen, kneler Charles selv sammen med de andre ved sykesengen. Og han forsøker også å be, han ber den bønnen som alle tvilere til alle tider har bedt. Han ber til den guden han ikke tror på om å få et tegn.

Så skjer det likevel; han får tegnet. Selvfølgelig kommer det ikke i form av noe overnaturlig mirakel, men tydelig nok til at alle ser det, forstår og blir i sitt innerste berørt av det. Men tegnet som kommer fra den døende, låser også Charles fast i en ensomhet. Slik mister han Julia, og han mister alt han var i ferd med å bygge rundt seg. Og han forstår endelig hvorfor.

Han klarer etter hvert å finne ord for noe han lenge har hatt en anelse om, men skjøvet benektende fra seg. Det finnes en virkelighet som er større enn virkeligheten, og en logikk som står over den han kjenner.

Hans liv blir heretter uten mening, synes han selv, uten venner og uten kjærlighet. Og han forstår at Cordelia hadde rett da hun ganske nylig snudde hans egen dom over henne tilbake mot ham selv med full tyngde:

Alle hans lidenskaper er bortkastet, fullstendig til ingenting.

Filmatiseringer

 I 1947 reiste forfatteren til Hollywood, da det forelå planer om en filmatisering av Brideshead Revisited. Det ble imidlertid ikke til noe. Waugh ble forbannet over at hele fortellingen skulle gjøres om til en ”romantisk kjærlighetshistorie”, kanskje noe i likhet med den innspillingen jeg nevner innledningsvis. Forfatteren nektet konsekvent å være med på noe slikt. Senere skrev han da også i dagboken om hvor lettet han var over at prosjektet aldri ble noe av

Likevel er vel ingen forfatter fullstendig trygg med hensyn til voldtekt av sine verker. Og i hvert fall aldri etter sin død. Evelyn Waugh gikk bort i 1966. Han var for så vidt ikke ”gammel og mett av dage”, han ble bare 63 år. Allerede før han ble 40, var han fysisk eldet i foruroligende grad. Det sies at dette var på grunn av hans lemfeldige forhold til farmasiens landevinninger. Noe annet som ikke bør forties kom til hans siste år. Han ble til avgrunnen deprimert og sjokkert over resultatet av Det annet Vatikankonsil, som ble stilt ferdig i disse dager. Dette så han (og mange flere) som en utidig radikalisering av kirken. Det innebar også store forandringer i gudstjenesten, noe som for ham var av den største betydning. I brever han etterlot seg, vises det klart hvor denne saken tok på ham.

I 1981 ble boken lagt til grunn for en storsatsing i form av en TV – serie. Det ble Granada under ITV – paraplyen som tok mål av seg til dette. Resultatet er faktisk kåret til verdens beste TV - serie noensinne. Delvis av den grunn tok jeg sjansen på å skaffe meg hele innspillingen. Hvordan kom de fra oppgaven?

Det var 11 episoder på om lag en time hver. Etter å ha sett de to første, innstilte jeg meg nesten på å oppleve et mirakel. Dette er riktig å kalle dette for TV – historie, et av mediets triumfer. Vi snakker da om kunstformidling av ypperste klasse

Skjønt det holdt ikke hele veien gjennom, dessverre nei. Og jeg kan forstå grunnen til det. Selvfølgelig måtte de sørge for litt overspilling og overfokusering på slike pikanterier, glamour og romantiske scener som ville holde på målgruppenes oppmerksomhet. Men jeg må legge til, det var på ingen måte verre enn at det var til å stå ut med.

Da slutten nærmet seg, var jeg nærmest for en skjelvende nervbunt å regne, så spent var jeg på om de ville la Cordelia få komme med de replikkene som kaster et forklarelsens lys over så mye av dramaet. Og ja, de gjorde det. Selv om det skjedde etappevis. Kanskje var dette også et riktig trekk.

Ellers var det flere skuespillerprestasjoner som det virkelig står respekt av. Anthony Andrews som Sebastian ble til en gestalt som aldri kan glemmes. Dessuten vil jeg trekke fram Nickolas Grace som Anthony Blanche, formidabel portrettering av den originalen som jeg beskrev i begynnelsen, og Sir John Gielgud som den halvgale faren til Charles.

Skjebnene

Til slutt skal vi vende tilbake til boken. Etter hvert ledes leseren mot en forståelse som trolig har vært forfatterens hovedanliggende. Det hele handler i stor grad om å akseptere skjebner, sin egen og andres.

Fortellingen slutter i 1943, med Charles som en desillusjonert kaptein i hæren. Regimentet han tilhører har siden krigsutbruddet blitt beordret rundt omkring i landet, uten å ha blitt sendt til noen front. Heller ikke i krigen ser det ut til å være bruk for ham. Han har mistet – eller skuslet bort - muligheten til å passe inn i noen som helst rolle i tilværelsen.

Uten å vite om det på forhånd, blir han beordret til Brideshead. Godset er nå overtatt av militæret, og forfallet der er snart komplett. Nå kommer han nok en gang til å rusle rundt i de rom og saler som han kjenner så godt. Han ser de maleriene i hallen som han selv har utført. Dette var en lykkelig sommer da han og Sebastian residerte der alene noen uker, med fri adgang til vinkjelleren. Han beveger seg videre opp i annen etasje, som nå er avstengt. Der får han øye på et menneske han kjenner igjen, en eldre kvinne fra tjenerstaben. Hun er på vei for å servere te til ingen ringere enn Nanny Hawkins. Ja, hun lever fremdeles. Hun sitter fremdeles i samme stolen som hun gjorde den aller første gangen Sebastian tok ham med på besøk.

Nå blir de siste trådene endelig samlet, hun vet å fortelle hvor alle har blitt av. Bridy, Julia og Cordelia er i Palestina, og usagt aner vi at de også har kontakt med Sebastian. Bridy har en kommando, de to søstrene arbeider med humanitære oppgaver.

Men ennå er det ikke helt slutt. De aller siste avsnittene indikerer nok en rystelse i livet til Charles, kanskje den største. Å dømme i dette overlater jeg imidlertid til andre som velger å lese boken.
 
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar