Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

onsdag 29. april 2015

Gangsynet - Beretningen om mølleren Johannes

(Noveller / fortellinger)

Det står en gammel vindmølle en mils vei fra den svenske byen Lidköping, ute på Kålland. På en liten høyde ved et sted som heter Riddergården er den godt synlig for alle veifarende. Vingene har faret ille i senere års stormer, ellers er den intakt både utvendig og innvendig.

Dette er beretningen om dens siste møller, en mann som kom til å gi mennesker et ankerfeste i vindene som alltid streifer her over slettelandet.



Johannes Jansson ble født i året 1876. Da var faren, Janne Jansson, i ferd med å bygge møllen. Tre år etter sto den ferdig reist. Dette skjedde imidlertid i nabosognet, der de bodde på den tiden. Alt fra sine tidlige år fulgte Johannes med faren i arbeid. Senere var han også med på å ta møllen ned og flytte den, nå til det stedet som senere fikk navnet Kvarnbacken.

I voksen alder drev han den videre alene. Han hadde nå stiftet familie, og ektemaken ville helst bosette seg nær sin slekt. Johannes var villig til dette. Dermed ble møllen nok en gang tatt fra hverandre og reist på ny, og nå på den plassen der den har blitt stående fram til i dag.

Når en går inn i en slik mølle, er det som å stå i et urverk. Kraften fra de uhyre vingene blir temmet og overført til solide akslinger og tannhjul i tre og metall. I høyden er det flere plan med smale trappestiger imellom. Man ser kornrenner og justeringsanordninger med hjul og stenger. Fra taket henger kjettingtaljer til heising av sekker, slik minner de mye om loddkjeder i en gulvklokke.

Her øvde mølleren Johannes sitt fag. Hit kom folk fra egnen for å få kornet sitt malt, alt fra store lass til små sekker. Betalingen han tok for dette, var gjerne en liten andel av kornet. Dermed kunne han selge det senere som ferdig mel.

Når vinden var god senhøstes, arbeidet han stundom opp mot 72 timer uten søvn. Da kunne han greie i overkant av 80 tønner i døgnet. I dag tenker vi med makelig avstandsbeundring, at folk på den tiden tydeligvis var i stand til å tåle hardt arbeid. Men i denne historien kommer det et annet forhold til, som også skal nevnes.

Johannes Jansson var blind.

For ham var møllen som en forlengelse av både kropp og ånd. Han levde med den og inn i den, like til minste plugg i reisverket.

- Jag känner kvarnen, och kvarnen känner mig.

Så sa han.

Det kom magre år i begynnelsen av nittenhundretallet. Matvarer var av og til rasjonert, og vanskeligst var det for folk i byene. Likevel var det tungt også for mange ute på landsbygda. Ennå på denne tiden var det vanlig at folk la ut på vandring for å finne livberging. Landeveien tok noen, mens andre fant utvei over Atlanteren.

Johannes malte korn i en mølle. Et slikt sted ville øve en naturlig tiltrekning på slike folk som ikke visste noe bestemt om neste måltid. Etter hvert hadde også et merkelig rykte spredd seg. I møllen ved Riddergården fantes ofte råd til en hjelp, selv for de som manglet rasjoneringskort og penger.

En kvinne kunne ha brukt opp sitt siste mel. Barneflokken hadde sutret lenge allerede. Til slutt gikk hun til Johannes. Etter tidens skikk spurte hun kanskje ydmykt om hun kunne få feie gulvet, om det kunne være noe der …

De fleste i slik ærend gikk fra møllen med en fem kilos sekk med utmerket god hvete eller havre. Skjønt ikke absolutt alle. En gang kom en kupongkontrollør som hadde hørt om at noen fikk kjøpt mel uten rasjoneringskort. Han utga seg for bankmann, og sa at han skulle betale rikelig.

Johannes tvilte ikke på hva slag han hadde foran seg. Derfor svarte han kort at den som laget lover om rasjoneringskort, måtte selv ha med seg slike. Samtidig kom to andre karer inn. De hadde gått fra Göteborg og var sultne. Johannes fant to sekker. Tomhendt og på vei ut fikk kontrolløren høre ord som Johannes ennå huskes for:

- Jag skänker er mjölet, ni får det som present.

Vindene strøk videre over landet og tidene. Som for å oppveie tidligere pust i amerikabåtenes seil, skjøv de også møllens vinger rundt.

Så blåste krigers kulde over Europa, og det kom fredlige drag av vår. Menneskene levde av jorden, som de har gjort til alle tider. De som dyrker den, dyrker freden. Johannes, mølleren, foredlet sædens fold nettopp med denne ånd i sitt verk og sitt virke.

Var denne møllen et fyrtårn for de som havnet på villstrå i et landskap av bølgende åkre? I så fall var Johannes lyset som glimtet der innenfra. Ennå lever det folk i trakten som husker ham med takknemlighet.

De arbeidet sammen i syv årtier, han og møllen. Slik ble han den siste som malte korn på den gamle måten i denne delen av landet. Så vidt inn på 1960 – tallet kunne det ennå høres skurring fra kvernsteinene og sus fra vingene.

- Jag har lovat kvarnen att så länge jag går, så skal den också få gå.

Johannes holdt dette løftet, helt til dagen da sjelen hans slo følge med en vårvind som feide muntert over Riddergården. Etter han var borte, fant de et ekstra kornkammer under mølla.

Johannes Jansson var blind, men et forklarelsens lys må han ha skimtet likevel, der blant korntønnene i sitt livbergende klokkeverk.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar