Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

søndag 12. august 2018

It's Only Rock'n Roll ...

«Alt godt som kan legges til et menneske, har en gang blitt tatt fra det
(Harry Martinsson)

Opplevelse av rockemusikk avhenger av hvilken kontekst den blir presentert i!

Mine damer og herrer, dette postulatet skal jeg med glede redegjøre for i det følgende, og slik skal dere også få bli med på en aldri så liten musikalsk tidsreise. Her og nå lover jeg noen minutter dere ikke kommer til å glemme med første, der verken latter eller gråt skal være ytterpunkter.

Rock’n roll - ja hva er det egentlg? Musikk, blant annet. Kanskje også en mulighet til å gripe fatt i noe ekte, og holde det fast i en tilværelse der guder og djevler på forunderlig vis later til å vandre hånd i hånd.

Rock’n roll i sin essens er å leve uten sikkerhetsnett.


Vi ser for oss sektitallet med drøm og opprør, sex og rus, dryss av stjernestøv og basking i mudderpøler. The Beatles, The Rolling Stones … Ekte perler, hva annet er dette enn avleiringer omkring noe rusk i levende organismer. 

Rock’n roll er også kunsten å gi det ekstremt romantiske en ytre staffasje som er såpass rufsete at det lettere kan fordøyes. Enten det var intuitivt eller ikke, dette visste også to gutter ved navn Keith Richards og Mick Jagger, frontfigurene i Rolling Stones. Svært tidlig i karrieren skrev de en tåredryppende ballade med tittelen ”As Tears Go By”. I ettertankens lys fant de imidlertid ut at nei, dette ble likevel for klissete. Dermed ga de sangen fra seg til en felles bekjent og kjæreste, Maianne Faithful.

Marianne var også 
en del av "Swinging London", og fast bestemt på en karriere i showbiz. Slik var hun neppe for noen naiv uskyldighet å regne, og er mye mulig at det var ganske tennerskjærende hun den gang aksepterte slikt et slikt søtladent image av seg selv. 

https://www.youtube.com/watch?v=XjFNc4j4VZE

Ikke mye opprør å skue her, nei. Skjønt salmesang med knyttede never, - det kan godt være rock’n roll, det også.

Sekstitallet gikk over i syttitallet. I all sin uskyldighet, ”peace and love” var vel og bra, men folk flest så etter hvert at det hadde sørgelig lite med realitetenes verden å gjøre. ”Flower power” klarte likevel ikke å forandre menneskene til det bedre. Hvor skulle veien gå videre? Musikalsk kom det svar i hovedsak fra to forskjellige kanter, det vil si før glitter og glamour tok over for fullt. Cat Stevens var den ene som evnet å komme med en definisjon for syttitallet. Han fant uttrykk for tanker, tro og tvil som lå i tiden, og etter hvert også en kjøreretning for sitt ”Peace Train”.

Den andre definisjonen kom som en eksplosjon fra en et kjellerstudio i Frankrike. Hvem andre enn The Rolling Stones, de levde i dette konseptet, i den legendariske utgivelsen Exile on Main Street. Musikk var for musikkens skyld. Punktum.

For andre var ikke sekstitallet helt slutt. Alt har en pris, og noen må betale den. Marianne Faithful var blant disse. Selvdestruksjon finner alltid sine veier, og i mange år var hun borte både fra seg selv og verden for øvrig. Det vil si på lukkede avdelinger.

Derfra kom hun også ut igjen, styrket, og med en troverdighet i sitt uttrykk som få artister kan komme i nærheten av. I 1987 ga hun ut albumet ”Strange Weather”. På et av sporene her lot hun det stå til, etter 20 år fikk hennes levde liv komme til uttrykk i sangen som hun fremdeles ble husket for. 


https://www.youtube.com/watch?v=LzImOSVYoWI

Husk det jeg sa innledningsvis, om kontekst. Iskald er denne framføringen, men fremdeles med et et slags håp om grovarme. Kanskje ga hun sangen fra seg igjen slik, som kjøtt og blod, stivfrossent og surret med piggtråd.

Av Rock’n roll skapes legender, og disse skal vi helst tro på. Vi skal også ha en illusjon om at vi kjenner artistene.

I et intervju rett etter fikk hun spørsmål om hun hadde kontakt med de to tidligere vennene i Rolling Stones. Svaret hennes var litt kryptisk. ”Keith ringer stadig og kaller meg en dum liten jentunge. Han er den eneste som får lov til å si noe slikt.”

Ja? Her skal jeg foregripe hendelser en smule. En mulig forklaring på dette kom faktisk ganske nylig. Ved et tilfelle glapp ut av Mick Jagger.”Keith … han har jo alltid vært den som bryr seg.”

Slik kan det være. Naturlig nok egentlig, sett fra avstand. Noen av de mest ømhjertede menneskene finner ikke sjelden en overlevelsesmekanisme nettopp i å bygge opp et røft image rundt seg selv. Bak borgen av tomflasker, bak bannskapet han er verdenskjent for, har det alltid kikket et par godmodige øyne som har vært opptatt av sine venners velbefinnende. Og hvem kan forresten unngå å legge merke til dette på senere bilder av ham, bak sminken skimtes et blikk og et ansikt som en rynket, snill gammel bestemor, fra tiden før slike fikk ansiktsløftninger og ble fylt med silikon.

Tilbake til "As Tears Go By". Det gikk 20 år til etter at ”Strange Weather” kom ut. Hvem ønsker egentlig å se tilfeldigheter i slikt? Det skjedde nemlig noe på en scene i New York. Tiden var moden for opphavsmennene å hente sangen tilbake. Legg merke til Jaggers imitering av Marianne Faithful i de første linjene, og uvekslingen av blikk mellom de to gamle kanaljene helt på slutten.


https://www.youtube.com/watch?v=3P0COo6jSlY

Noe ekte har overlevd, selv i en verden der falskhet kan framstå som normen.

Her og nå kan man peke på at historien om denne sangen ennå ikke har fått sin endelige avklaring. Derfor, med fantasien til hjelp, hvorfor ikke skue noen år inn i framtiden?

Her er beretningen om hva som vil skje videre.

I året 2028, i et konsertlokale et eller annet sted i verden, vil nå 84 år gamle Mick Jagger og Keith Richards ha gjennomført nok en glitrende konsert sammen med de andre karene i Stones. Ennå oppegående har de maktet å begeistret sitt publikum med gamle klassikere, og til og med enkelte nye låter som holder mål.

Fremdeles mens bifallet er på sitt kraftigste, kommer Marianne Faithful gående inn på scenen. Så skal det endelig skje, etter mer enn seksti år skal den ultimate versjonen av ”As Tears Go By” bli framført av de tre, sammen.

Etterpå står de i spotlightet på scenekanten, ved siden av hverandre og hånd i hånd, med Marianne i midten. Slik bøyer de seg i en siste ærbødig hilsen til publikum.

Da hender noe underlig. De blir stående i denne stillingen, uten å rette seg opp igjen. Så forstår noen, og etter hvert flere og flere ser hva som er i ferd med å skje, og i øyeblikket virker det fullstendig riktig. De tre synker sammen, og blir liggende urørlig.

Noe av det vakre i Himmelen kan speile seg på Jorden som i glimt, men det perfekte kan likevel aldri få eksistere her.

Alle i salen har reist seg for lengst, nå i stillhet, de ser kanskje for seg de båndene som har knyttet oss sammen i denne tiden. Tross alt takknemlige over å ha delt bevissthet i slik en forunderlig epoke, da både godt og vondt har akselerert i takt med at verden har blitt større og jordkloden mindre. As tears went by, i disse årtiene har vi måttet være betraktere til så mye, kanskje for mye, mer enn vi egentlig har vært utrustet for. Vår uskyld ble til skyld, men fjernt aner vi også en forsoning.

Og mens kamerafolkene fortvilet oppdager at deres opptaksutstyr har gått tomt for minne, kommer Ron Wood og Charlie Watts fram til scenekanten. Charlie fisker fram en flaske Jack Daniels fra forsterkeren til Keith, og de drikker vennenes skål med de gamle ordene: - Health to the living and peace to the dead!

Ron griper Keiths 12 – strengs gitar, med de fire enkle akkordene slår han det lett kjennelige riffet. Charlie tar mikrofonen, men alle skal være med nå, noen har fulgt med på ferden fra første versjon, andre har kommet til senere, men uansett, it is the evening of the day, og alt er såre godt, en gang kommer kvelden da verken barna eller vi skal leke lenger.

Måtte vi alle komme fram en gang, slik.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar