Seksualitet og tidsånd

Saker og aktualiteter

Med fare for bli oppfattet som utidig, og i tillegg en som ikke unner andre å glede seg over blod og … nei unnskyld, brød og sirkus; likevel lar jeg det stå til med følgende betraktninger. Utgangspunktet er at jeg undrer meg stort over den generelt voldsomme interessen for andre menneskers seksualitet, for deres preferanser og generelt for detaljer fra deres intime liv. 

Her kan en først og fremst se på medias overdrevne fokus på kjønn. Tabloidene har også solid erfaring med at ulike overgrep er stoff som fenger og selger godt. Nå mener jeg ikke annen enn at slike overtredelser naturligvis skal påtales, dømmes og fordømmes, når de skjer. Ja, men at så mange mennesker føler de har rett til å få servert alle detaljer i slike prosesser! - for slik å kunne grassere i pikanterier omkring andre menneskers ulykke? Hvorfor er det nettopp på dette feltet så kolossalt fokus på menneskers feiltrinn og forbrytelser, og hva forklarer den tilsynelatende uslukkelige tørsten etter så vel slibrige detaljer som å få mulige overtredere plassert lett synlig i offentlighetens gapestokk? Disse spørsmålene er kanskje ikke så banale, og svarene ikke så selvinnlysende som ens første innskytelser sier.

Left to lose

Fattig er man 
også
når ingenting lenger
synes verdt å eie.

Bånd rives av 
resignert, hastig -

ny avfallspose

langs perforert livslinje.

Perspektiv

Nylig leste jeg det igjen et sted –

at heldigvis går verden fremover.
Ja, tenker jeg,
og fortsetter verden fremover
like raskt som nå,
så er den vel snart også framme.

Anklagen

- Hat! sa du 

anklagende

og triumferende.
Slik 
og bare slik
kunne du hevde din tanke.
Lite fatter du
i din lettkjøpte seier
hva du har sådd
før du får se det spire.
Hva som vil bre seg ut
når det har slått rot.
Hva du har dratt over deg selv
og ditt
når annen grøde er kvalt.

Dette har du dyrket fram,
ja nettopp du.

Der intet hat fantes.

Ord til de kalde hjerter

Nei, hvorfor så sterk? - du stein som kan trille,
se veien er fri, du får fare i fred.
Den jevnes av småstein som ligger så stille,
og bak deg er handa som skjøv deg av sted.

Nei, hvorfor så strak? - du stokk der du seiler,
i strieste strømmen i strykende elv.
I bakevjer flyter de mange som feiler,
og fyller den plassen du kunne fått selv.

Nei, hvorfor så stolt? - du store som tenker,
du sier du strever langs umerket sti.
Du leter i lyset fra stjerner som blinker,
din tanke er gjenskinn, et glimt i kopi.


( Kategori: Dikt / lyrikk i bunden form )

Sangen som ble borte

(En variant av temaet i Michael Endes eventyr om tusenbeinet som kunne danse) 

Det var ei lita jente som var glad i å synge, og hun ble glad når hun sang.

Nå var det ikke bare seg selv hun gledet. Ryktet om den spesielle sangen hennes spredde seg over land og riker, og folk kom langveis fra for å høre på. Stemmen hennes var som jubel over livet selv, og alle som hørte henne kjente seg frydefullt løftet over hverdagens strev og strabaser.

Så kom dagen da den vesle jenta begynte på skolen. Der fikk hun en lærer som var slik et bedrøvelig menneske. Aldri hadde kjent sann glede, og muntre mennesker forstod han seg slett ikke på. Derfor var han også redd for dem. Andres smil og latter gjorde ham alltid usikker, og hans eneste trøst og trygghet hadde blitt å trekke andre ned til sin egen skyggefulle verden.

Jenta sang som hun pleide. En dag så læreren til sin ergrelse hvordan alle barna stimlet sammen om henne. De lo og danset, og han kjente frykten og ensomheten stikke i seg.

Da elevene kom inn i klasserommet, ba han jenta komme opp til seg.

- Jeg hørte at du sang så vakkert der ute, sa han. Kan du ikke være så snill å synge litt for oss her inne også, slik at vi alle får høre?

Den vesle jenta var mer enn glad for å kunne gjøre dette, og hun sang ut fra sitt hjertes fryd. Etterpå sa læreren:

-Dette er jo fantastisk, aldeles storartet! For en utrolig vakker stemme du har. Og jeg må virkelig undres på hvordan du får det til. Si meg nå først, er det slik at du må puste dypt inn på bestemte steder for å kunne nå de aller høyeste tonene? Kan du ikke være så snill å synge sangen din en gang til, og rekke hånden i været når du trekker pusten.

Men nei, dette var ikke så lett for den vesle jenta å gjøre rede for. På en måte hørte hun tonene inne i hodet, og så kom de bare ut av seg selv.

Da fikk hun lov til å sette seg, men hun var selvfølgelig litt lei seg fordi hun ikke kunne gjøre som læreren ba henne om.

I dagene som kom måtte hun stadig opp til kateteret for å synge, men ble alltid avbrutt av forskjellige spørsmål. Måtte hun telle inne i seg for å holde rytmen? Og sang hun egentlig i samme toneart hver gang? Hun strevde svært med å svare på dette, for slikt hadde hun jo aldri tenkt over. Litt etter litt forsvant alle de vakre melodiene inne i hodet hennes.

Så ble den vesle jenta større. Nå sang hun ikke lenger, og heller ikke var hun glad på samme måten som før. Likevel var hun flink og fikk gå på mange fine skoler. Ja så flink var hun, at hun til slutt kunne bli akkurat det hun hadde bestemt seg for.

For slik gikk det til at den vesle jenta ble lærer.

Hvem er redd for den ensomme ulv?

I det følgende er tanken å sette fokus på et kanskje marginalt, skjønt heller ikke helt ubetydelig antall mennesker som er villige til å ofre mye, svært mye, for å skape seg en beskyttet tilværelse på utsiden av det moderne samfunnet.

Om tidenes politiske slagord skulle samles mellom permer, er det sikkert ikke mange som ville forvente at en ”visdommens bok” skulle bli resultatet. Her skal vi da også bare dvele litt ved et av de senere bidragene til sjangeren, nemlig det gjallende imperativet: ”Alle skal med!”.

Rundt i landet sitter en og annen som kjenner angsten kvesse klørne når de hører dette, selv om de innerst inne vet at det dreier seg om tomt snakk og ingenting annet. Sterkest reagerer sikkert de som aktivt søker ensomheten, de som aldri finner seg til rette i noe fellesskap. Det vil for øvrig alltid gjelde en viss andel i en hver befolkning, selvfølgelig med visse variasjoner.

Det må presiseres at jeg ikke i første rekke snakker om frustrerte og ideologisk programmerte individer, potensielle terrorister eller kriminelle på flukt fra loven. Derimot er det en type sosiale flyktninger som aldri vil utgjøre noen trussel for andre, verken mot liv, helse eller eiendom. De ønsker bare å finne nisjer i tilværelsen der de kan overleve, egenkonstruerte asyl der det er mulig å finne fred. I bytte mot en slik frihet er de villige til å gi avkall på den tryggheten som samfunnets velferdsgoder representerer. 

Sett over tid er det likevel ikke så få mennesker som uten synlig forvarsel rett og slett bare forlater sitt arbeid, sine hjem, familier eller venner, for så å starte en tilværelse på nytt. For en del år siden pleide jeg å la meg fascinere av et bestemt radioprogram fra BBC, det var en serie som ble produsert i samarbeid med Frelsesarmeen. Det hele gikk ut på å spore opp mennesker som var forsvunnet, og overbringe beskjeder fra nærstående hvis de ble funnet i live. I noen tilfeller ble det også formidlet beskjeder tilbake. 

I de sistnevnte tilfeller var ordlyden som regel omtrent den samme: ”Jeg har det godt nå, jeg vil bare ha fred.”

Frelsesarmeen har alltid vært taktfulle og utvist godt skjønn i slike saker. Om de finner fram til noen som er meldt forsvunnet, formidler de ikke informasjon om vedkommende videre, hvis ikke vedkommende selv uttrykkelig ytrer ønske om det. 

Dessverre later det ikke til at maktmennesker klarer å møte problematikken med samme grunnleggende forståelse av menneskenaturen. Kanskje har politisk programmerte individer i liten grad evner å leve med vissheten om at noen faktisk lever og dør utenfor det offentliges kontroll. 

I disse tider da det har blitt allment kjent i hvilken grad overvåkning av enkeltmennesker finner sted, er det verdt å minne om at i Norge har myndighetenes lenge hatt ganske omfattende oversikt over folks gjøren og laden. For eksempel ble personnumre tidlig tatt i bruk her, med alle de muligheter det gir for innsikt over de enkeltes livsløp. Dette er ennå ikke innført i alle vestlige land, så i dag bør det derfor være betimelig å stille spørsmålet om hvilke fordeler det egentlig har ført til. Har det blitt mindre kriminalitet? Flere oppklarte forbrytelser? Mindre byråkrati? Behov for færre offentlig ansatte? Om en skal gi relevans til nevnte kriterier, kan en fort komme i tvil om det finnes tungtveiende grunner til å opprettholde et slik system i det hele tatt.

Uansett er det klart at denne ordningen gjør det vanskelig å leve i skjul, selv om det fremdeles ikke er helt umulig. Skjønt den omfattende digitaliseringen de siste årtier, ikke minst når det gjelder ferdsel, betalingsløsninger, banktjenester og handel har ført til at de fleste som søker ensomhet har funnet bedre muligheter andre steder i verden. 

Det vil alltid være en viss andel mennesker som ikke kan innordne seg vedtatte normer eller leve opp til krav som blir stilt. Før i tiden fantes det imidlertid flere slags sikkerhetsventiler som disse menneskene kunne benytte seg av. Noen kunne dra til sjøs, eller verve seg som soldater. Andre kunne få tilfredsstilt sine behov for ensomhet ved å leve av jakt og fangst på øde steder. Noen dro ”på loffen”, med vandringsstav og tiggerskål. En løsning som var mulig i Norge inntil ganske nylig, var å bosette seg i fraflyttede hus eller småbruk som ligger langt fra allfarvei.

I og med at det snevres inn på mulige alternativer, vil dessverre flere velge en annen og langt tristere løsning. Jo vanskeligere det i praksis blir å etablere en tilværelse ved siden av storsamfunnet, blir det noen som ikke øyner andre muligheten enn rett og slett å gjøre ende på seg selv.

En annen tidløs menneskelig reaksjon bør en absolutt huske i dagens situasjon med frykt og mistenkeliggjøring. Selv de aller fredeligste individer kan reagere voldelig hvis de blir trengt opp i et hjørne. I så måte kan en tenke på de som kanskje får oppleve at deres møysommelig etablerte tilfluktssteder blir truet. Det er ikke så vanskelig å forstå at noen kan gå til ytterligheter, hvis de er redde for å bli tvunget tilbake til en tilværelse som de har ofret absolutt alt for å komme vekk fra.

En kan vanskelig tro at tenkende mennesker i maktposisjoner IKKE er oppmerksomme på denne problemstillingen. Men hvis en går ut fra at de vet hvor stor frykt de er i stand til å skape, for eksempel ved slagord som nevnt innledningsvis, leder dette tankene til et annet betenkelig forhold. Det vil si at de vurderer eventuelle fortvilte reaksjoner fra skremte mennesker som en pris som er verdt å betale. Men for hva?

Det er kanskje på denne måten at stemmer kan sankes i tider da mennesker er spesielt redde for hverandre. Og i etterkant av hvert tilfelle med angstbiterske handlinger fra noen ulykkelig som er skremt ut fra sitt tilfluktssted, vil politikere høste fornyet støtte med argumentasjonen om det de kaller ”et inkluderende samfunn”. Slik kan de bli sittende i makelig ignoranse om hva historien viser om nettopp dette. 

Proporsjonalt med hvor mange som marsjerer taktfast i samme retning, øker også antallet individer som blir trampet ned og etterlatt i veikanten. Alltid.

Ord for ekteskap

”Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige”.  Slik skrev Camilla Collett for 160 år siden. Dette var også en brytningstid.  Norge hadde fått en grunnlov med demokratiske intensjoner.   Romantikken i kunsten hadde banet vei for alternativ tenking i forhold til forhold mellom kjønnene.  Gradvis industrialisering førte også til betydelige endringer i samfunnsstrukturen.

Litt avhengig av samfunnsklasse hadde ekteskap fram til nå gjerne vært arrangerte.  Som regel var fokus på de rent materielle kår, dette betydde langt mer enn hvem som eventuelt "passet sammen". Gradvis ble nå personlige valg, forelskelse og romantisk lykke holdt frem som idealer.  Imidlertid førte ikke dette til så store endringer i synet på ekteskapsinstitusjonen som sådan.  I hvert fall de følgende hundre år forstod man det som et forpliktende samliv mellom mann og kvinne, ut fra gjensidig nytte og respekt for hverandres roller.

Gjennom tider og kulturer har ekteskapsinngåelse i de fleste tilfeller betydd at en mann og en kvinne har gitt hverandre et bindende løfte om lojalitet. Noen steder har også flergifte vært praktisert.   De fleste steder har imidlertid det seremonielle måttet skje under vitners nærvær. Hensikten med dette har først og fremst vært av en beskyttende karakter; for at det ikke skal være lett for noen av partene å gå tilbake på sitt ord senere. De fleste kan fort komme til å glemme, og i verste fall benekte, hva man faktisk har lovet når de vanskelige tidene eller ”de onde dager” kommer. Og slikt skjer jo for alle før eller senere, skjønt selvfølgelig i varierende grad.

Da hinmannen ble ikke-røyker

For en tid siden stod jeg noen minutter og hutret på en iskald jernbaneperrong. Flere andre stod spredd rundt omkring, enkeltvis. En kar gikk fra den ene til den andre, og på gebrokkent norsk stilte han et spørsmål som vil klinge svært så velkjent for alle som husker noen år tilbake: - Har du fyr?

Noen nedverdiget seg til å riste på hodet, andre bare snøste foraktelig og snudde ryggen til.

Hadde dette vært for femten – tjue år siden, hadde et slikt spørsmål sannsynligvis vært nok til å bryte isen. Folk ville stått i små grupper og tatt en røyk sammen. Ja for de fleste røykte, dette var da også et av de siste halmstrå for sosial interakjon i den moderne, travle verden.

En velduftende solskinnshistorie

(Noveller / fortellinger)

Det hender i noen lykkelige øyeblikk at jeg innser hvor privilegerte vi er, vi som har havnet helt utenfor når det gjelder samtidens moter og trender. Etter hvert har jeg også kommet såpass opp i årene at jeg i rent selvforsvar kan gå inn i en rolle som vrøvlende gammelmodig og dermed helt avleggs. Da lykkes en som regel ganske raskt i å bli bedømt som et fullstendig håpløst tilfelle hvor både salgsframsøt og annen argumentasjon anses som fullstendig bortkastet.

En liten personlig seier kom likevel til å kaste solskinn over dagen min for ikke lenge siden; en tildragelse jeg gjerne kan dele med likesinnede.

Noen utfordringer i hverdagen er heldigvis av en ganske hyggelig karakter. Å finne en høvelig presang til sin livskamerat i forbindelse med merkedager, kan for eksempel by på en del hodebry. Av en eller annen grunn har parfyme noen ganger stått for meg som en aktuell mulighet. Det er en personlig gave av et slag jeg gjerne kan la meg fascinere av, ja bokstavelig talt noe jeg liker å snuse meg fram til. I all beskjedenhet tør jeg påstå at jeg besitter visse ferdigheter i å finne dufter som passer til ulike mennesketyper, eller til hvilke situasjoner de kan brukes.

I kjøpesenteret satte jeg derfor raskt kursen mot inngangen til et parfymeri. Bak disken der inne stod en mørkhåret, gyllenbrun og skjevøyet skjønnhet. Hun var neppe mer enn som 20 vintre gammel. Jeg fortalte at jeg var på utkikk etter en lett sommerparfyme, og hun geleidet meg bort til en del av lokalet.

- Her, sa hun, har vi parfymer for menn.

Om abort og rettigheter

I diskusjoner om abort ser vi ofte følgende argument forfektet; at uansett hva andre tenker og mener, så har kvinner rett til å bestemme over egen kropp. Dette skal forstås slik at kvinner har en overordnet rettighet til å få fostre fjernet, med den begrunnelse at de finnes inne i hennes legeme.

En slik bestemmelsesrett over kroppen kan muligens være et adekvat synspunkt hvis spørsmålet gjelder å skade seg selv, men stiller det seg på samme måten, etisk sett, hvis intensjonen er å skade et annet individ?

Landkjenning - en fortelling om å komme hjem.

(Noveller / fortellinger)

I avgangshallen på flyplassen så jeg en indianerkvinne som gråt.

Jeg er på vei frem eller tilbake, sitter med en kopp te foran meg og Atlanteren under meg. For sikkert tiende gang begynner jeg på første kapittel i boken jeg har med. Tankene vandrer tilbake til kvinnen. Bildet av henne slipper ikke taket, hvordan hun klaget seg sakte, med underlige rykninger i kroppen. Slik gikk hun rundt og snakket til tilfeldige. Brydde blikk søkte til siden, alle hennes ord var komplett uforståelige. Så møtte øynene hennes mine.

Var jeg nær ved å forstå noe likevel?

Irritasjonen tar meg. Hvorfor i all verden skal jeg bry meg med en slik overspent fantast? I lang tid nå har jeg levd som et moderne menneske, og jeg vil gi blanke faen i henne! Iltert roter jeg i lommen på seteryggen foran meg, og fingrer litt med en tilfeldig brosjyre. Jeg ser et kart med flyruter trukket i linjemønstre over jordkloden. Fra eller til destinasjoner.

Det er natt da flyet lander.

Daggryet er bare et par timer unna da jeg svinger av fra hovedveien og kjører den siste milen innover i skogen. Veien blir stadig smalere. Etter hvert må jeg lirke meg fram mellom djevelsk plasserte steiner, utfordringer mot både bilens forstilling og tidsriktig travelhet. Så, endelig fanger billysene en åpen slette mellom grantrærne. Bak den er en fortetning i mørket. Det er flere hundre år gammelt stokkverk som fremdeles holder stand, laftet sammen i en beskyttende firkant mot elementene. Jeg er tilbake, enda en gang tilbake.

Før jeg slår av tenningen og billysene slukker, rekker jeg å se ferske jordhauger foran nordveggen. Aha! – så grevlingene har ikke gitt opp håpet om å gjenerobre sitt gamle domene under gulvet. De har vært forvist derfra noen år nå. Lenge var det steile fronter mellom oss. Mine vinnende argumenter ble til slutt tykk gjerdenetting og sement, samt avlagt jegerprøve.

Jeg famler meg fram til døra, låser opp og går inn. En velkjent lukt slår mot meg. Det er gammelt husvære der gulvsprekkene er så store at angen av tørr jord får slippe gjennom. Jeg får fyr i et par ovner før jeg tumler til sengs, stuptrett.

Etter noe som for meg virker som et øyeblikk, blir jeg vekket av en ringende lyd. I villelse tar det en stund før jeg fatter at det må være alarmen fra solcelleanlegget. Jeg synker tilbake på puten. Fremdeles har jeg fragmenter av noen drømmebilder i hodet. Det var visst noe om henne.

Umulig å få sove igjen i dette levenet, så jeg kommer meg opp for å kikke på sakene. Problemet viser seg å være irr i sikringsholderen. Det må ha kommet batterisyre på den.

Jeg skal til å vaske meg, men så er det ikke noe vann i kranen. Jeg husker plutselig at jeg tømte sisternen i kjelleren før jeg dro. Nytt vann må fylles fra brønnen. Jeg går dit ned og skrur på en bryter. Ingenting skjer. Nei, slike 12 volts vannpumper tåler ikke å stå ubrukt for lenge. Vel, jeg har en annen liggende et eller annet sted, som burde fungere.

Først må jeg ha en matbit, og jeg finner fram noe tørrmat fra skapet. Så husker jeg plutselig på grevlingenes aktiviteter. En tid har jeg faktisk hatt en nagende usikkerhet nettopp om forsvarsverket på nordsiden. Staheten til disse rakkerne har jeg fått bevis for flere ganger. En gang gnagde de seg faktisk gjennom gangdøra.

Jeg haster ut, litt urolig. Heldigvis, forsøket deres viser seg å være feilslått. Kanskje jeg til og med forstyrret dem i natt da jeg kom. Likevel må noe gjøres her, helst med en gang. Nede i låven vet jeg om noen tykke stokker i ti fots lengder. Jeg finner ut at jeg kan legge de på bakken langs veggen som et foreløpig hinder.

Det tar tid å få slept stokkene på plass, og ganske utmaset gjør jeg meg klar til å gå løs på problemet med vannpumpen. Jeg er på god vei til å bli forbannet over slike uforutsette oppgaver. Med lengsel husker jeg storbyen og den ukompliserte tilværelsen der.

Jeg går bort til uthuset for å finne reservepumpen. Da ser jeg at takrennen har falt ned. Det får jeg ta senere. Så viser det seg at ledningen til pumpen er gnagd i stykker av mus. Den må repareres.

Endelig er det noe i meg som resignerer. Jeg husker at slik er det bare, prosessen med å komme tilbake. Tilværelsen må etableres på nytt, etappevis. Jeg setter meg på en huggestabbe og fikler med kabelen. Skjærer opp den ytterste plasten, og ser at den ene lederen har en dyp, rødbrun farge. Rødt … og med ett er jeg tilbake til drømmen fra i natt.

Det var henne fra flyplassen, sammen med andre kvinner. De hadde malt seg med nettopp en slik farge. De sto i en kulp ved en foss, det var en rituell renselse eller noe slikt. Men jeg var der også, sammen med andre menn. Vi sto på en klippe over vannet og viste fram noe, var det bytte vi hadde drept? Kvinnene lo og vinket til oss. Så skiftet alt om, og jeg ble til henne – og kjente noe som fylte meg innenfra. Det var som jeg bar en myk og rund klode inne meg.

Sludder og vås! Jeg slår det hele bort. For lite søvn, ikke annet.

Da hører jeg en bløt, dyp tone ovenfra. Korpen! Å, det er en gammel kjenning og kamerat her i ødemarken. Et par av dem har en fast reirplass i lia ned mot sjøen. Jeg roper muntert tilbake, og får svar igjen. Et par ganger sirkler den rundt meg før den stryker videre over grantoppene. 

Hvor gjerne skulle jeg ikke sett disse skogene gjennom dens øyne! Det slår meg at de kan bli gamle, korpene. Denne husker kanskje stedet her for fire – fem årtier tilbake, da her var et lite gårdsbruk som yrte av liv.

Jeg roer meg ned, klarer etter hvert å planlegge og prioritere. Ingen av oppgavene løper sin vei, og jeg skal være her lenge.

Timene fram til middag sysler jeg med forskjellige reparasjoner. Jeg tar meg tid til en god og lang hvil, og etterpå rusler jeg nedover til et lite jorde. Innsatsen min her har stort sett begrenset seg til å holde løvskogen nede. Hvert år skyter nye skudd av osp og selje i været. Jorden er god, og her kunne det bli både poteter og grønnsaker, eller kanskje en rute med litt havre.

Det lyder nok en kallelse ovenfra, denne gangen er det en malende lyd fulgt av skarpe pip. Rugden! Jeg får øye på den, der den sveiper lavt over skogen med nebbet skrått pekende nedover. Jeg har hørt at trekket gikk over dette stedet før i tiden også. Stadig nye generasjoner av fugler finner igjen de usynlige sporene.

Jeg henter en langarmet saks for å klippe ned et og annet. Seljeskuddene vokser opp i klynger, tynne og rette, noen bortimot et par meter høye. Jeg får en tanke. I år skal jeg sannelig lage meg en fiskeruse av disse her, av det slaget som de brukte i gamle dager. Ivrig begynner jeg å samle sammen de fineste.

Da er det jeg blir var et eller annet. Er det noen bak meg? Jeg snur meg, stusser litt før en svak erindring stryker gjennom meg. Det  er noe som ikke skapt for menneskers sanser. En fortykning i luften, et vennskap uten legeme. Nei, slikt er vel ikke ment å fortelle til menneskers ører heller.

Jeg er plutselig yr av glede, helt festet til øyeblikket. Etter en lang stund fortsetter jeg med arbeidet. Nå vet jeg at det jeg gjør godt for noe, eller noen.

Det går mot kveld, og jeg har levd her den første dag igjen. Et tåkeslør kommer drivende lavt over bakken. Jeg hutrer, mest som en refleks, og rusler tilbake mot huset for å ta kvelden.

"Når kulden og mørket kommer, søker en hjem til sitt eget."  Disse enkle ordene når fram til bevisstheten.

Med ett forstår jeg at også hun har kommet seg vel hjem.

Ikonet

(Essay)

I øst sier man at ikoner er vinduer til Himmelen.

Et slikt kom meg i hende på et loppemarked på 1970 – tallet en gang. Jeg husker bestemt jeg betalte femti øre for det. Oppriktig aner jeg ikke hvorfor jeg kom til å plukke det med meg. På den tiden vekslet jeg mellom å kalle meg selv agnostiker eller ateist, og slike troseffekter var slett ikke innenfor min interessesfære. Dessuten var jeg gjennomgående angstbitersk i forhold til religion generelt, og til folk som kalte seg kristne spesielt.

Den gangen tenkte jeg heller ikke over hvor den lille figuren kunne komme fra. Egentlig var det bare et stykke furubark, med et utskåret bilde av Maria med barnet. Først senere gikk det opp for meg at dette trolig dreide seg om et slikt håndarbeid som russiske krigsfanger noen ganger byttet til seg litt mat eller tobakk for.

I grunnen er det et lite mysterium hvordan ikonet kom til å følge meg i årene som kom. Det var slett ikke på grunn av bevisste valg fra min side.  Jeg flyttet land og strand rundt, og stort sett prøvde jeg å befri meg for alt unødig av jordisk gods. En tid var en campingvogn hjemmet mitt i noen år.  Da solgte jeg, ga bort eller brente så å si alt jeg eide. Underlig nok dukket ikonet opp igjen etter en stund. Jeg må ha hatt det i hånden under flytteprosessen, og lagt det fra meg noe sted i vognen uten å tenke over det.

Som leseren kanskje har gjettet, har forholdet mitt til ikonet likevel gjennomgått en forandring. Etter hvert har det blitt behandlet med mer ærefrykt. 

Innfallsvinkelen min til disse tingene endret seg noe sted langs veien, og det var eldre katolske og ortodokse tradisjoner som kom til å gi meg den næringen for sjelen som jeg hadde manglet. Tidligere hadde slikt bare framstått som bakstreversk tankegods, og dessuten en trussel mot alt jeg satte pris på i verden. Nå ble det ikke bare forenelig med friheten jeg ønsket meg, men også den eneste plausible veien å søke videre langs.

Hva er det som gjør at en slik gjenstand kan kalles hellig?  I ortodoks forståelse kan tradisjoner helliggjøres i kraft av seg selv. I dette tilfellet må man heller ikke glemme at vinduet sannsynligvis ble åpnet under noen av de verste forhold som mennesker er i stand til å skape for hverandre. Var det en krigsfange på vei – eller jernbanearbeid, må vedkommende likevel ha lagt alt håp han kunne mobilisere inn i utskjæringen. Over ikonet ba han, for sine nærmeste og for seg selv. Kanskje også for hele verden. Noen er også i stand til å be oppriktig for sine fiender.

Sannsynligvis var det et stykke brød eller noe annet spiselig han byttet det bort mot. Da er det også en mulighet for at han måtte bøte med livet, hvis handelen ble oppdaget. Slikt skjedde ikke så sjelden.

Hvordan ville årsakssammenhengene fortone seg, hvis alle forhold til dette ikonet ble belyst? Hvordan kommer regnskapet til å se ut for alle de impliserte? Det vet ingen, ikke ennå. Ikonet kommer sikkert ikke til å forsvinne når jeg er borte heller, men jeg håper inderlig at min takknemlighet vil bli lagt med på vektskålen.

Fortsatt er jeg nærmest for nomade å regne i verden, men utskjæringen av Maria med barnet følger meg fremdeles. Et lite vindu til himmelen klarte jeg likevel ikke til å kvitte meg med, tross alle mine iherdige forsøk.

Ofte ser man ut, og innser ikke.

Ordet

(Kortprosa)

I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … Joh. 1,1

  

Reformatorene hadde hatt makten lenge, så lenge at de hadde glemt sin herkomst. Gjennom sekler hadde de styrt som prester og dommere, forskere og lærere.

De nevnte seg selv med ulike navn, men fortsatte sin gjerning. Hvert individ skulle ha råderett over ord. 

Generasjoner bekjente seg til denne tro. 

En dag våknet noen til tvil, men de kunne ikke lenger dele sine tanker. De ville gjenerobre sine liv, men deres våpen var slått fra deres hender. Ord var smadret som til biter av speil.

I villrede samlet de seg ved byporten. Der satt en gammel historieforteller. Han hadde samlet fragmenter til en himmel, og han eide et univers av tid.

Farvel skjønnhet - farvel verden? Betraktninger i en grå velstand

Hvis arkeologer om tusen år eller så skulle komme til å grave i restene fra vår tid, vil det trolig aldri falle dem inn at de skuer tilbake til noen rik epoke i historien.   Det er ikke mye som vil minne om velstand i skrotet vi i vår tid har etterlatt oss.  Det er langt mellom storslagne byggverk, nesten ingen vakre monumenter over menneskenes håp eller drømmer.  Heller ingen nyreiste katedraler eller templer.  Det er stort sett sørgelige rester etter lettvintheter som graves fram, slikt som mest av alt minner om midlertidige nødløsninger.  Enkle skur eller store haller, ofte konstruert slik at funksjonen øyensynlig var å distribuere mat og nødvendigheter til store folkemasser.  Alt ble tydeligvis gjort så rasjonelt og billig som mulig, og vil mest av alt gi assosiasjoner til permanent kamp for overlevelse etter katastrofer.

Likevel vil arkeologene stusse enda mer når de finner ut av proporsjoner og fasong på mange av disse bygningene.  De vil raskt forstå at i denne epoken skjedde et brudd med all sedvane fra tidligere tider.  Idealet fram til nå hadde stort sett vært å etterstrebe harmoni og skjønnhet i varige byggverk.  Slik hadde det vært både i fattige og rike samfunn.  Det vakre ble høyaktet hos de livsnytende gamle grekere, så vel som hos egyptere med sin dødskultus noen årtusener tidligere.  Sannsynligvis vil forskerne etter hvert konkludere med at denne spesielle tidsepoken var preget av en gjennomgående hyllest til hesligheten, sannsynligvis også med dyrking av undergangskrefter og generell destruktivitet.

De frie bilder

Jeg Som Er. Jeg skapte alt.

En verden fylte jeg med ånd,

slik skulle du bli jordens salt.
Jeg viet oss med paktens bånd,
for dine øyne så min hånd
da skyggen min på Jorden falt.

I bildet mitt, og tatt av jord
- en tanke under stjernehvelv -
du fikk all verden, på mitt ord.
Til deg! - fløt livet som en elv,
men du lot gnisten fra meg selv
bli gold, som lyset i fra nord.

Slik alle som har elsket ser,
blir bilder skapt av lengslers mål,
men også tegnes det som skjer
når tanker nører kalde bål.
Da drikk din falske gledes skål,
for bildet lever mer og mer.

Ditt sanne lys kom først fra meg
og speilet en fortrolighet.
I bildet mitt jeg skapte deg.
Så skal det stå for evighet
du dømtes ei til kjærlighet
så du er fri. Men ikke jeg.

Requiem over litteraturen og det norske åndsliv

(Skråblikk på samtidens forståelse av Knut Hamsun, samt en presentasjon av "Himmelbrev til Byron", det omdiskuterte eposet til dikteren)

I dag har teknologien gjort at det ofte er enkelt å finne fram til tidligere tiders lyriske perler. For en tid siden søkte jeg på nett etter et bestemt dikt av Knut Hamsun, nemlig det provoserende og omdiskuterte ”Himmelbrev til Byron”. Imidlertid lot det rett og slett til at det ikke var lagt ut noe sted. En kan saktens undres på hvorfor, når en tenker på hvor stor betydning nettopp dette diktet har blitt tillagt. Nå tenker jeg ikke umiddelbart å forfekte noen høytflyvende teorier om hva årsaken kan være, men i det minste bestemte jeg meg for selv å skrive av og presentere dette eposet på nettet. Det er vel egentlig ikke mer enn rimelig at alle som ønsker det, får mulighet til å lese nettopp dette som mange mennesker opp gjennom tidene har hatt så sterke meninger om. 

(Diktet kan leses i sin helhet på slutten av denne teksten)

Nazist ... eller anarkist? Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger

Hensikten med følgende essay er i hovedsak er å gi uttrykk for egne tanker og funderinger, og er ikke ment som eksakt informasjonsformidling. Likevel tror jeg at lesere som har satt seg godt inn i stoffet, vil kjenne igjen en god del fra diverse biografier. Noen få detaljer fikk jeg en gang høre fra en av Hamsuns slektninger.

Knut Hamsun. Trolig mer enn noe annet norsk forfatternavn evner dette å framkalle sterke reaksjoner, nesten bemerkelseverdige i sin inderlighet. Ansiktsdragene hos enkelte stivner i steil uforsonlighet, kanskje de også roper opp om forbrytelser og svik. Andre igjen reagerer som Johan Borgen så fortreffelig beskrev det; de nevner hans navn og smiler forelsket.

Som alle andre mennesker måtte også Knut Hamsun leve livet sitt framlengs, og ta sine valg underveis. Hans politiske holdninger har imidlertid blitt vurdert med interesse, også fra nye generasjoner. Hans ideer har framkalt høylydte fordømmelser fra mange, og kanskje mer lavmælt forståelse fra noen få. Men hva trodde han på ... egentlig?

Hvor langt livet er

Jeg har fått som en anelse om dette,
at noen olding blir jeg vel ikke.
Og noen ganger nikker det i meg
at ja, det får så være!
Som i dag, da jeg gikk stien rundt tjernet
og en gammel mann
kledd i rosa
løp forbi meg flere ganger.
Kanskje fikk han vristet noen dager fra evigheten 
slik,
men han stanset ikke for å se på de to stor-lomene
som lekte i vannet
der vindrossene skrev mørkeblå himmelskrift.
Ikke kunne jeg se at han knelte ved den vesle sletten
i takknemlighet
over markjordbærenes sommersødme,
eller satte seg på hvilesteinen
der blåklokkene bøyer seg mot Jorden,
uten at de synes mindre for det.
Hørte han lyden av et brus
var det blodet som strømmet ved øregangene,
og ikke altets sakte hvisken i furukronene. 

Det jeg så, var en fryktsom sjel
som jaget livet
forbi.

Gangsynet - Beretningen om mølleren Johannes

(Noveller / fortellinger)

Det står en gammel vindmølle en mils vei fra den svenske byen Lidköping, ute på Kålland. På en liten høyde ved et sted som heter Riddergården er den godt synlig for alle veifarende. Vingene har faret ille i senere års stormer, ellers er den intakt både utvendig og innvendig.

Dette er beretningen om dens siste møller, en mann som kom til å gi mennesker et ankerfeste i vindene som alltid streifer her over slettelandet.

Om slanking, lavkarbo, sunnhetsguden og empatiens dårlige kår.

 I følgende betrakting velger jeg å nærme meg temaet ved hjelp av et minne som ligger noen få år tilbake. Jeg hadde nylig kommet tilbake til Norge etter noe tids fravær. Som vanlig hadde jeg lagt noen strategier for best mulig å bevare sjelefreden på den hjemlige arena.  Hovedsaklig gikk disse i retning av blide stunder i skog og mark, borte fra alskens mas og spetakkel.  Javel, men uansett må en likevel av sted for å handle inn matvarer og andre nødvendigheter. Slik unngår en heller ikke å få en viss føling med tidsånden i den forgreningen av sivilisasjonen man befinner seg.

Som litt bakgrunnsinformasjon kan jeg nevne at min livskamerat vanligvis foretrekker meierismør på brødet, og selv hadde jeg tenkt å feire tilbakekomsten med en pakke bacon. Nå viste det seg at begge deler var utsolgt i det første supermarkedet jeg var innom.

Sympathy lost

(Kortprosa)

Hei! Kan jeg få lov å forstyrre deg et lite øyeblikk? Ja du husker meg kanskje, det er ikke så lenge siden sist jeg stakk innom deg med et par tips. Overrasket? I all beskjedenhet; jeg er da vitterlig kjent for min velvillige hjelpsomhet, alltid opptatt av alles beste. Referanser, sier du. Tja, jeg kan jo henvise til en viss M. Jaggers kortbiografi. ”A man of wealth and taste!” som han påpekte. Jeg er slett ikke noen Mr. Nobody, hehe …

Men alvorlig talt, jeg har det litt travel. Du skjønner, det er ganske mange jeg ser meg nødt til å besøke. Det faller til meg å gjøre folk oppmerksomme på alt det triste som skjer i verden, og slikt tar jo en del tid.
 
Først og fremst er det holdninger jeg må ta opp med deg denne gangen. Hvor viktig det er at du tilkjennegir hva du står for. Du må følge med, kort sagt, slik at du blir oppdatert på hva du skal være for eller i mot. Til en hver tid bør du vite hva og hvem du skal fordømme, ut fra aktuelle saker i media.

Spesielt må du huske dette når du møter mennesker som har valgt en annen side enn flertallets i noen viktig sak. Da må din kalde skulder være godt synlig for alle. Du må aldri, jeg sier ALDRI !!! – bli observert i samtale med slike! Klart og tydelig må du tilkjennegi at du ikke vil veksle ord med dem, ikke før de i vitners nærvær har tatt avstand fra sine villfarelser.

Ser du, der er på ingen måte uviktig hvordan andre mennesker oppfatter deg her i verden. Selvfølgelig må du passe på så du ikke selv ender opp som utstøtt. Nettopp derfor bør du også legge en del omtanke i ditt generelle image. Å framstå som uselvisk kan være deg til god hjelp, slik sett. Senere forskning har forresten vist at gavmilde lever lenger, og dette kan jo du også legge deg på minne. Du kan for eksempel spise grøt på juleaften i sympati med de fattige, eller faste noen dager til støtte for en eller annen omtalt sak. Det aller viktigste er imidlertid at du forteller om dine oppofrelser på sosiale media. Forresten tjener det også saken om du bruker litt tid på ditt utseende, du kan godt ta av deg noen kilo. Bestill time på helsestudio, like gjerne først som sist. Slutt å røyk, drikk litt mindre og kutt ut de der langdryge middagene du vet. Greit?

Jeg regner med du forstår dette nå. Det er jeg som definerer de rette holdningene i tiden. Slik er det.

Pleased to meet you!

Gammel visdom

En vandrer søkte gjennom land og rike,

i lengsel etter syn for sant og rett.

En vismann hadde mangt i verden sett,

og kunne ham med livet så forlike:

- Tre veier fins, kun én vil deg berike.

Langs første vei går de med lite vett,

de frykter bare straffen uansett.

En trelldoms vei, i redsel for å svike.

Den andre følger de som vil ha lønn.

En kremmers vei, der nytelse er målet,

i vandring om de gyldne ønskers brønn.

Langs tredje vei står varder som vil stråle

med lys for ferd i fred, som stille bønn,

og godhet for det gode nører bålet.

(Spunnet rundt et ordspråk fra østlig ortodoks tradisjon)

Dikt / lyrikk)

Nidvise

Så taktfast og tvert, i naturstridig nød,

og heftig mot all konsekvens:

En himmelstorm bundet i menneskekjød

og stivsinnet samtids– demens.

De drakk av den tidløse misnøyes elv,

ble næret av gold retorikk.

Slik skuslet de bort sine liv fra seg selv

i rusen fra makten de fikk.

Som fanget i frihet, i selvbygget bur

de glefser mot allnaturs hånd.

Så yngler de lover med straff og sensur

besmittet av bitterhets ånd.

Selv tenker de stort om hva strevet er verd,

i striden mot livsstrømmens elv,

men de som har lidd under slike folks ferd

skal se, de dør ut av seg selv.

(Dikt / lyrikk)

Ord fra lys

Å sanse, i en våkenatt som ender

fra skyggene, på klodens drift mot dag.  

Et morgengry, der mulmet sakte vender
som streifet av et varlig vingeslag.

Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
når tanken går i kne, og vi erkjenner
at alt vi tror vi vet er selvbedrag.

I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i ditt sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte

på vandring i en stige, trinn for trinn,

før lyset gjør vår tanke til en flåte
som bærer – inntil vannet trenger inn.

Redd menneskeliv, skru av TV!

Sak og aktualiteter

Tid for de bastante uttalelser?

Krig er en mental lidelse, og den er smittsom!

Sviket

Hvor har den kommet fra, denne vrangforestillingen om at alle har en slags moralsk plikt til å ”følge med” i media? Om vi slutter å tro det, gjør vi både oss selv og andre en stor tjeneste. Det er nemlig ikke bare oss selv vi skader, hver gang vi betrakter medmenneskers lidelse som vi ikke har mulighet til å gjøre noe med. Når vi lar oss fange inn av medias univers, så skapes også rom for nåværende og framtidige konflikter. Hver og en av oss bidrar som med areal til en slagmark.

Videre har det blitt skapt en oppfatning om at medias tilstedeværelse i konfliktområder har en preventiv virkning. Har vi ikke også høstet ganske andre erfaringer omkring dette etter hvert, lærdom som tilsier at denne forståelsen for alvor burde bli utfordret?

Bomber og døde mennesker har blitt effekter på medias teaterscene. I vår tid er det der kriger utkjempes, vinnes eller tapes.  Regelen har blitt at krigførende bruker og manipulerer media aktivt i kampen om verdensopinionen.

Menneskenaturen forblir den samme. Vi er verken bedre eller verre enn generasjonene før oss. Imidlertid må vi våge å innse at vi aldri kan forvente noen rettferdighet i hvordan det destruktive sprer seg i verden. Også våre tanker og frustrasjoner har konsekvenser utenfor oss selv, i langt større grad enn vi tenker over.

Det er blitt sagt at årsaken til at menneskeheten ennå ikke har gått til grunne, at vi tross alt ikke har utryddet oss selv, er at i kritiske og opphetede situasjoner har det vært noen enkeltindivider som har klart å snu seg vekk fra konfliktene. Noen har hatt evnen til å rette all sin oppmerksomhet mot noe helt annet.

For vår egen del, så vel som for andres; denne muligheten skal vi ikke glemme! 

   

Løgnen

Mange hindre står i veien for hva vi kan oppnå på Jorden. Noen av barrierene klarer vi å reise helt av oss selv. I tillegg kommer pådyttede forestillinger om verdens beskaffenhet. 

To millioner halve sannheter i media blir ikke til en million med hele. Nei. Det blir til en eneste, gigantisk, besnærende og ond løgn! Hver time i døgnet blir vår oppmerksomhet dirigert snart i en retning, så i en annen. Krig, vold, sladder og dyneløfting, alle tenkelige nederdrektigheter og pikanterier, og så over til sporten. Summen blir ikke annet enn en sløvende støy, det meste er da også umiskjennelig presentert som underholdning. Slik har vi latt oss besnære og forføre, og deretter paralysere. Motstandsløst har vi også blitt lullet inn i vrangforestillingen om at det er riktig, ja også prisverdig å ”følge med”.

Som fra et oppkomme med etsende væske har vår medmenneskelighet blitt stadig mer uthulet av denne kontinuerlige strømmen. Moderne media kan lignes med et mangehodet troll som spyr ut flommer av dødbringende gift til alle kanter.

Om man skulle nevne en eneste handling som virkelig kunne forbedre verden, måtte det bli å narre dette trollet ut i sollyset slik at det sprekker. Vi må velge en definitiv av-knapp.

Gleden

Et slikt valg blir ikke bare starten større livsglede og tilfredshet for sin egen del. I tillegg får man langt større mot og overskudd til gjøre noe for andre. Det er fordi man ikke lenger blir sjelelig lammet av elendigheten som man er fullstendig avskåret fra å gjøre noe med.

Visselig finnes det medmennesker som trenger ens hjelp. Ser man rundt seg, finner man også noen nettopp der man befinner seg. Alltid. Mer enn nok til å fylle hele ens liv, om en vil gå inn på dette med å gjøre noe for andre.

Møter man andre som oppriktig ønsker en bedre verden, kan man gjerne hviske dem denne hemmeligheten i øret. At det faktisk finnes en konkret og konstruktivt handling en kan utføre, for andre og for seg selv.

Å stenge av for media!

Ingen kan forandre verden til det bedre hvis man går inn i konflikter med sin frykt, med sin frustrasjon eller med sitt sinne. Heller ikke med troen på sin egen fortreffelighet.

Faktisk forandres ikke verden til det bedre med ord i det hele tatt. Til det trenges handlinger, og de må være fundert i glede og håp.

Gjenfødelse

(Dikt / Lyrikk)

Gjenfødelse


Lys gjennom glassmaleri
i løvskogkatedraler.
Ange av smeltende vind
et langsomt bulder
av tusen gnistrende hestehover
langs veiene.
Våren, sjelens landkjenning
med himmelen.

De tre fuglene

(Eventyr / fabler)

Det er kanskje ikke mange som vet dette, at noen få steder på Jorden finnes ennå enkelte vekster som stammer fra Edens hage. Der disse gror opp er marken hellig, og derfor kan alle Jordens skapninger forstå hverandres tale når de er der.

Nettopp et slikt sted kom jeg forbi en gyllen sommermorgen, en gang jeg var ute på vandring. Ved bredden av en vakker innsjø var en slette dekket med markblomster, og der stod det også et stort bjørketre. Slik kom jeg til å overhøre en flokk meiser som hadde slått seg til der oppe i trekronen. Etter hvert forstod jeg at det var en gammel fugl som hadde noe å fortelle til de unge, og dette er hva jeg hørte:

Da Vårherre hadde skapt himmelen og jorden og alle dyrene, sa meisen, fikk han se at noen av hans skapninger ikke ville holde fred med hverandre. Tre fugler var det, som hele tiden kjeftet og slåss.

Han kalte de til seg, og talte til dem etter tur. Den første var stor og prektig, med hodet stolt hevet.

- Fordi du ikke ville holde min fred, sa Vårherre, skal du alle dager være uten hjem på Jorden. Til tidenes ende skal du flakke over land og riker. Når du lander et sted, kan du få bli der bare så lenge noen bruker deg for det gode. Og dette skal du huske, du stridbare! - at heretter skal navnet ditt være Makt.

Den andre fuglen var litt mindre, men minst like staselig å se til som den første. Fjærene glitret i de skjønneste farger. Til den sa Vårherre:

- Også du skal være hjemløs på Jorden så lenge verden består. Du og din bror Makt skal ofte følges ad, men den av dere som blir brukt til annet enn det gode må alltid reise videre. Navnet ditt skal fra nå av være Rikdom.

Den tredje var den minste av de, og fordi de andre hadde hakket så hardt på den, var den ganske pjuskete å se til.

- Fordi også du fant glede i å kives, sa Vårherre, blir skjebnen din å flakke omkring som de andre. Likevel vil jeg lønne ditt mot og standhaftighet mot de som er større enn deg. Derfor skal de to alltid nære frykt for deg i sine hjerter, og måtte vike for deg til slutt.

- Men hva skal jeg hete? dristet fuglen seg til å spørre.

- Navnet ditt, sa Vårherre, skal være Sannhet.

- Og så, sa meisen, dro de av sted for å oppfylle sin skjebne. Til alle tider har de flakket omkring mellom land og folk, og slik skal det også fortsette inntil tidenes ende.


- Ja, men hva hender med dem etter tidenes ende? hørte jeg en liten meis som spurte. De andre hylte av latter, men den gamle bød dem å være stille.

- Nei, slikt er ikke godt å vite for sikkert, sa den. Kanskje flyr de videre inn i himlenes rike, men da gir de seg også med kjeklingen seg imellom. For der, sluttet den gamle meisen, er det slik at alle finner fred.

Så dro hele meiseflokken av sted, og jeg bega meg videre på min vandring. Nå er det svært lenge siden dette hendte, og jeg har kommet til å glemme hvor den vakre sjøen og bjørketreet var. Likevel kom jeg til å skrive ned det jeg husker, for at ikke den gamle meisens underlige beretning også skal bli aldeles borte.

Et par tanker om nasjonalisme og verdensånd

Sak og aktualiteter

Noen ganger blir vi minnet om at skepsis ovenfor andre kulturer er ikke noe særegent vestlig fenomen, enn si særnorsk. Beslektede tanker og holdninger er ganske typiske i tiden, stort sett over hele verden.

Hvis vi ser på vår relativt nære historie, finner vi at samtidig som den såkalte radikaliseringen av islam først gjorde seg gjeldende i enkelte nordafrikanske land, kom bunadsbruk og generell nasjonalromantikk på mote igjen i Norge. Dette var på åttitallet en gang. ”Selvstyre” var plutselig på agendaen for folkegrupper og kulturer i flere verdensdeler. Land gikk i oppløsning, gamle stater gjenoppstod og verdenskartet forandret seg fra måned til måned.

På denne tiden var det også at globaliseringen i verdensøkonomien for alvor hadde fått vind i seilene. Den kalde krigen var slutt, og Vesten hadde utropt seg som vinnere. Et stadig gjentatt mantra den gangen var "markedsøkonomi og demokrati", som om de to elementene skulle være uløselig knyttet sammen. Derfor kan man fort komme til å tenke at samling om tradisjonelle verdier også kunne være en motreaksjon mot dette fenomenet.

Når mennesker marsjerer i flokk, likegyldig i hvilken retning, blir det alltid liggende igjen noen nedtrampede individer. I skyggene fra storpolitikken står enkeltmennesker med sine skjebner. De fleste er engstelige for seg og sitt, og selvfølgelig vil de verne om det. Naturlig nok må det bli ganske individuelle oppfatninger av hva som oppleves som mest skremmende. Det kjente eller det ukjente.

Uansett hvilken side vi står på i slike spørsmål i dag, er det ett forhold vi ofte har lett for å glemme. En gang skal også vi bli dømt! I framtiden skal mennesker sitte med sine facitsvar og vurdere nettopp våre holdninger, vår gjøren og laden i dag.

Hvem vil komme til å bære ansvaret for de konflikter og kriger som ennå ikke har brutt ut?

Skjenselsgjerninger kan og bør vi alltid fordømme. Noe annet er mennesket med sine tanker. De skader sjelden om man øver seg litt på å lytte. Det kan til og med hjelpe på forståelsen av egne motiver.

Frekvenser og fremmedgjøring

(Essay) 

For en tid siden kom jeg til å kjøpe en presang til meg selv. Et radioapparat, av alle ting.  Innfallet kan delvis forklares ut fra det faktum at jeg i mange år var en pasjonert lytter til dette mediet. Ja nå snakker jeg rimeligvis om den tiden da radio ofte dreide seg om gode fellesopplevelser. Sannsynligvis er dette en av årsakene til at jeg ganske tidlig i livet utviklet en fascinasjon for selve apparatene og teknologien også. Svakstrømskomponenter, kobbertråd og strekkantenner fylte en betydelig del av tilværelsen i unge år.

Nå må jeg imidlertid ile til og nevne at min nyanskaffelse slett ikke er en moderne DAB - mottager.  Noen slik kommer ikke i huset mer, definitivt ikke, heller ikke når de skrur av FM - båndet om noen år.  Imidlertid var jeg blant de første som kjøpte en slik da de kom på markedet, dette var av ren teknologisk nysgjerrighet, men apparatet ble raskt videreformidlet til et loppemarked. Jeg fikk en sterk mistanke om at dette formatets største potensial var å ødelegge hele konseptet med radio.

Nettopp dette ser det forresten ut til å bli gjort en innsats for på flere felt. Nå snakker jeg om hva som kringkastes i mediet. Faktisk har jeg ikke orket å lytte til norsk radio på lang tid, det er også stadig færre kanaler annen steds fra jeg står ut med. For å komplettere en tennerskjærende bekjennelse først som sist: Jeg har rett og slett fått alt vrøvlet som kringkastes ettertrykkelig i vrangstrupen;  Det virker som om tenåringers verdensbilder med tilhørende trass har blitt matrisen for alt. Ord og begreper endres og utvannes, det er sunnhestshysteri, kroppsfiksering og ungdomsdyrkelse blandet med tidens seksuelle frustrasjoner, messing av relativistiske evangelier, hyllest og knefall for styrke - i det minste så lenge styrken er relatert til kvinner. Det er presentasjon av alskens "nyere forskning", tendensiøst visvas som minst av alt har med vitenskap å gjøre. Alt dette er behørig sauset sammen til tidens korrektheter som også gjerne serveres i dagligdagse bisetninger, de pinlig lett gjennomskuelige pedagogiske vinklinger, drypp, drypp, drypp ... som over tid skal få lytteren til å akseptere det uakseptable. Det forventes toleranse for slikt som ingen med et snev av anstendighet i behold skulle våge å nevne en gang. Slik er det.

Men tilbake til apparatet jeg kjøpte meg.  Hva i all verden skal jeg med noe slikt, når jeg har fått et såpass anstrengt forhold til radio i det hele tatt?  Vel, her snakker vi om en mottager med kortbølge, såkalt verdensmottager, direkte analog radio fra hele kloden. Dessuten har den de såkalte marine frekvenser, eller det som i Norge ble kalt fiskeribølgen.  Dette var kommunikasjonskanaler som gikk ut av bruk for mange år siden.Og ja, jeg skal lytte her også, selv om det bare er sus og kanskje noe statisk skurring.  Uansett er det bedre enn alternativet.  Og apropos, jeg kan fortelle at på FM- båndet er bruset mellom stasjonene intet mindre enn lyden av "The big bang", det er rett og slett ekkoet av universets tilblivelse som finner veien inn i øregangene!  Det skader slett ikke å la dette faktum få slippe til i bevisstheten.

Og i forhold til de forlatte frekvenser, skulle jeg likevel snappe opp en menneskelig stemme der en dag, så vet jeg at den i hvert fall ville formidle noe som det kan være interessant å lytte til.  Også dette ville være som et slags ekko, et minne fra en verden der det ennå var aksept for konsekvens, da talte ord hadde betydninger som folk i det hele tatt kunne enes om.