Vindene

Scenariet som inspirerte til "Vindene" var et travelt fortau i en middelstor engelsk by rundt millenniumskiftet.  

Ved en sidegate stod en bil parkert, en gammel Rover med familievåpen på taket. Mot den kom to svært gamle mennesker langsomt gående, en mann og en kvinne. Begge kunne være nær de hundre. Hun var kledd i pels, han i sjåføruniform. Hun hadde et godt tak i armen hans, men det var uvisst hvem som støttet hvem.

Han åpnet bakdøren for henne. Hun satte seg inn, og med stor møye klarte han å komme seg inn bak rattet. Sakte trillet bilen av sted.
På fortauet hadde flere stoppet opp. Et eller annet hadde rørt ved dem, enkelte lommetørklær hadde kommet fram. Snart hastet de likevel videre, alle.


Vindene

Det var tiden da avsinnets vinder strøk inn fra havet, fra Somme og Verdun.

Hun og han stjal seg til å leke i hagen. Begge lo de mot blesten, men ble røde og blå i kulden.
- Nå må jeg gå, sa han. Jeg skal hjelpe far å pusse vognene.
- Jeg skal synge med Nanny, svarte hun. Fryser du ikke?
- Etterpå skal jeg i stallen til hestene.

Senere kom hun og sang for ham der.

Så kom årene med vinder fra øst. Hun danset i de store saler.

- Kjør meg til byen, sa hun.
- De fattige har samlet seg og sperrer gatene.
- Det kan ikke jeg gjøre noe med.
- Du kan gi dem håp.

Hun bøyde hodet da hun forstod.

- Så blir heller her, sa hun.
- Ja, også slik, svarte han.

En ny storm fødtes. Den vokste til uhyrlighet. Sjelenes armod fikk uniform og marsjerte. Han fulgte med til fronten. Hun søkte ly i sitt eget. Ingen danset i slottet nå, men fremdeles klang hennes sang der inne. 

Om nettene hørtes en sakte hvisken, som av bønn.

Stormen raste ut, og han kom tilbake. Det var de to. Hun holdt fast i hans arm, men aldri fikk noen se om hendene deres møttes.

- Hvordan kan man tilgi? spurte hun
- Ingen skjenselsgjerning er verre enn spirene i alles hjerter. 
- Er vi da alle fordømt?
- Vi er alle gitt verdighet til å kunne stå i mot.

Legater og veldedige organisasjoner fikk hennes navn.

Det blåste igjen, nå fra vest. Menneskene søkte seg mot speil. Fanget i det de kalte frihet fant de trøst av det tarvelige. De svertet hennes familieskjold med fordømmelsens og skammens stempel.

- Hva slags tro kan næres bare av det nedrige? spurte hun.
- I svikets tid søkes svik også hos de døde, sa han.

De nye templer blåste ned, og velstand forvitret. Hun ga ennå av det hun eide, og med øynene lukket. 

Slik stod de to, risset inn i verden.

- Hvilken retning kommer vinden fra nå? spurte hun.
- Alle vinder har snart blåst fra seg, svarte han.

Gjennom et åpent vindu lød hennes røst en siste gang, fremdeles vakker. Et svakt drag i luften bar sangen av sted, om noen ennå kunne lytte.

Båndene som brast

I de dager
da sorg måtte analyseres

fragmenteres
og rettferdiggjøres
fikk den et underlig skinn
som av bitter glede.

Sorg som sorg
måtte bæres i det stille
alene.

Reduksjonisme

Disney Productions
og
Luthers prelater
presenterte:

Winnie the Pooh

og
Jesus Kristus!

Men
det ukompliserte
i det umåtelige
ble ugjenkjennelig hos begge.

Den lønnsomme

 Noveller / fortellinger

I det siste har jeg fått tid til å tenke en del over det som skjedde de siste årene. Jeg har tatt for meg alle begivenhetene, helt siden vi i Partiet tok den store beslutningen. Det vil si da vi fant tiden var moden for finne en varig løsning. 

Dette gjaldt altså problemet med slike menneskene som var en alt for stor belastning på samfunnet.

Vi var riktig stolte, husker jeg. ”Makt er handlekraft”, sa vi. Og folk flest ble da også glade for beslutningen. Lenge hadde de klaget over å måtte fø på parasittene som statistikkene viste at det var så mange av.

Først tok vi for oss de som mottok forskjellige trygdeytelser. Det var bred enighet om å utvise humanitære hensyn, og alle fikk en anstendig behandling. Vi hadde kommet fram til en sluttpakke de skulle furneres med, slik at ingen skulle få grunn til å klage. Først fikk de en injeksjon som gjorde at de kunne leve omtrent et halvt års tid framover. I tillegg ga vi dem noen kroner, slik at de kunne ha det riktig morsomt den tiden de hadde igjen.

I startfasen så det riktig bra ut. Vi hadde ventet at konjunkturene skulle ta seg opp, og en stund gikk pekte de da også rette veien. Så forstod vi etter hvert at det trengtes noen små justeringer. De som hadde tjent penger på å selge varer og tjenester til de ulønnsomme, ble etter hvert arbeidsledige. Da inkluderte vi også dem i løsningsmodellen.

Nå var vi ganske sikre på at det skulle bli overflod til alle. Men nei, det viste seg å bli en del folk i helsevesen og andre sosiale tjenester som ble overflødige.

Heldigvis hadde vi fått gode og rasjonelle rutiner på det som måtte gjøres.

Så rart det enn kan høres, så kom ikke de resultatene vi ventet nå heller. Vi så etter hvert at det ble mindre behov for produkter fra primærnæringer. Det var opplagt at vi måtte redusere antallet matprodusenter.

Av en eller annen ubegripelig grunn fortsatte det på samme viset. Nå dukket det plutselig opp overflødige folk i forskjellig slags industri. Vi fant flere og flere som ikke tilførte samfunnet noen gevinst.

Sluttpakken måtte vi skjære kraftig ned på, etter hvert utgjorde den bare en halv dag med forlystelser.

Etter flere år med hard innsats, var det faktisk bare oss i Partiet tilbake. Vi diskuterte mye fram og tilbake da. Dermed kom vi fram til at ikke alle blant oss var lønnsomme, heller.

I det siste hadde vi skaffet oss pistoler, av effektivitetshensyn.

Til slutt stod vi der alene, finansministeren og jeg. Da fantes det ikke mer ammunisjon å få tak i. Jeg regnet med at det var hans skyld, så jeg fant en klubbe og avgjorde saken på det viset.

Nå har jeg, som sagt, fått tid til å tenke litt. Det har blitt ganske stille rundt meg. Hermetikken jeg finner i folketomme butikker begynner å gå ut på dato. Men likevel - jeg lønner meg vel …gjør jeg ikke? 

Jeg må da gå i pluss … på en måte…?

Alle skal med

Ingen stier fører lenger
til små rydninger i skogen,
til de grå stuer
som skjuler noen.

Flyktninger som dyrker jorden
og en skjør fred.

Trygghet er trærnes hvisken.
Redsel er en motorlyd
fjernt i natten.

Om å eldes

(Essay)

Age is an issue of mind over matter.  If you don’t mind, it doesn’t matter. (Mark Twain)

”Hvordan føles det egentlig … ?”  Her om dagen stanset jeg et øyeblikk og stilte meg selv dette tabloidaktige spørsmålet.  Jeg hadde nemlig passert en ganske spesiell milepæl; ved en billettluke opplevde jeg for aller første gang å bli stilt spørsmålet:  - Senior?

Et raskt blikk til siden avslørte et skilt som fortalte at dette gjaldt personer over 65 år. En smule perpleks ristet jeg på hodet, i det minste tidsnok til at jeg slapp å få spørsmålet gjentatt i et stemmeleie beregnet på tunghørte.

Skulle jeg reagert etter samtidens idealer, hadde kanskje en isfront av indignasjon vært på sin plass fra min side. Vedkommende bak skranken hadde vitterlig bommet med mer enn et halvt decennium.  I stedet tenke jeg litt resignert, at javel, det kan jo godt forholde seg slik at jeg ser en del eldre ut enn hva jeg faktisk er. I tilfelle blir neste spørsmål, hva så?  Hva medfører dette av konsekvenser, eller hvilke fordeler ville jeg eventuelt oppnådd ved å virke yngre?

Nå er jeg på ingen måte blind for ungdomsdyrkelsen i tiden. Ikke for den generelle fornektelsen av konsekvens heller. Derfor kan det jo en viss mulighet for at noen mennesker hadde likt meg bedre hvis jeg hadde framstått med noen slags konservert ungdommelighet.  - Ja, tenker jeg videre, men hvis slikt faktisk hadde vært et kriterium for deres sosiale imøtekommenhet eller vennskap, hadde jeg på min side hatt særlig stor trang til å pleie omgang med dem?   Og for å se spørsmålet fra den vinkelen som de fleste for tiden ser ut til å være mest opptatt av, det vil si forholdet til det motsatte kjønn: Har årenes inngraveringer på meg skapt noen negative konsekvenser slik sett? Det har slett ikke ført til mindre blid imøtekommenhet fra min hjertes utkårede, i hvert fall. Ikke mindre vennligheter fra andre kvinner heller, om sant skal sies.

Jeg ser enkelte jevnaldrende med deres livslange slankekurer, deres moteriktige dietter, deres blodslit i helsestudioer og deres underkastelse for kniven ved plastisk kirurgi. Slik er deres forsøk på å erobre dager eller år fra evigheten, og jeg ser deres halsing etter ”opplevelser”,  deres frykt for ikke å få krystet nok ut av tilværelsen.  Dette betaler og betaler de for, med mye mer enn bare penger.  Slike ofringer kan tidvis minne om en slags avlat, og man kan i tilfelle undres for hva.

Skulle jeg la meg friste til å gjøre noe tilsvarende, nå i mine siste etapper? Det krever ikke mye grubling å si nei!  Ingen av sandkornene i mitt rennende timeglass skal ofres for å jevne ut spor av mitt levde liv.  Erfaringer videre på veien skal fortsatt få meisle sine merker på meg, dypt og varig.  Begivenheter som sol og regn, timer og dager med lys og mørke over huden og sjelen. 

Heller vil jeg søke meg mer til de stille, ensomme øyeblikk.  Sansene skal få mykne og finstilles i en harmonisk hvilepuls, med vandrerstav ved en veikant, med fiskestang ved en bredd, i glad forundring over at jeg fikk dele et fragment av bevissthet her på kloden vår, dette støvfnugg i universet.   Med slikt et mirakel for øye skal jeg fortsette langs veier og stier, dit de tar meg; dit de ender, og med et nikk til både livet og døden, ydmyk ovenfor tilværelsens lov.

Tigeren og torghandlerne

Ute i jungelen lå det en liten by langt oppe ved den store floden. Menneskene der levde i jevn velstand, for de fikk vilt fra skogene, fisk fra elven, og både monsunen og solskinnet fikk risen til å vokse villig på markene deres. Mye av dette ble solgt på byens torg, der alle lett kunne få tak i det de trengte. 

I sitt daglige liv og virke var byens beboere som folk flest, de vekslet mellom kiv og fred, de ga i lyset og tok i mørket, håpet det beste og trodde gjerne det verste.

En dag kom en stor tiger glidende inn fra jungelen. En av byens torghandlere fikk øye på den, og ropte advarende til de andre som stod ved sine boder. Tigeren nærmet seg sakte, og alle kunne se at den hadde et illevarslende glimt i de grønne øyne sine. Etter en stund snudde den likevel, og forsvant like stille som den hadde kommet.

Noen dager senere skjedde en stor ulykke i den vesle byen. Tigeren kom tilbake, og den drepte noen barn som lekte nede ved elven.

Alle sørget over det forferdelige som hadde skjedd. De sendte sine beste jegere etter den slue morderen, men aldri kom de nær nok til å få tatt livet av den.

Menneskene ble stadig sintere for tragedien som hadde rammet dem. Så en dag kom en mann til å huske at tigeren hadde kommet like i nærheten av torghandlerne. Han tenkte seg om lenge. ”Det så ut til å herske slik forståelse og enighet mellom dem og tigeren”, sa han til naboen sin. Naboen mente at dette var en viktig opplysning, og han gjentok det til alle han møtte. Og slik gikk det til, at etter en stund gikk alle rundt og sa: ”Torghandlerne står i ledtog med tigeren”

Nå var det en gammel papegøye som holdt til i skogene der, men av og til fløy den over byen. Slike fugler er sky vesener som helst holder god avstand til mennesker. Likevel hørte den alt som ble sagt, og slik lærte den å gjenta enkelte ord og setninger.

En dag da jegerne på ny var ute i jungelen, fikk de øye på papegøyen som satt høyt oppe i et tre. De ble stående og betrakte dens skjønnhet, da de plutselig hørte at den sa: ”Torghandlerne står i ledtog med tigeren.”

Dermed falt de på kne for fuglen som på en slik guddommelig måte hadde åpenbart sannheten for dem. Da de kom hjem, fortalte de med en gang om mirakelet de hadde vært vitne til. Alle i byen ble glade, for nå hadde de fått et ugjendrivelig bevis for at de hadde hatt rett i sine antakelser. 

Torghandlerne ble både slått og sparket, og alle som en ble de jaget fra byen for godt.

Smått om senn fortsatte tilværelsen nesten som før der oppe ved floden. Forskjellen var at det hadde blitt mye vanskeligere å skaffe seg det de trengte, og mange var både slitne og sultne når de gikk til sengs om kvelden. Likevel var alle enige om at dette måtte de tåle, ja for heretter kunne de jo kjenne seg trygge for de forferdelige torghandlerne og deres treske komplotter.

Og der ute i jungelen gled tigeren fram på sine myke poter.

Brev til Odin

  


Gamle Gaut.

Hvor går dine veier, du vise?

Du, som stirret så dypt i det beger som rommer mannsættens lodd. Hva ser du i dag, om strid og fred?

Og om Hvite Krist?

Det ordes at dere står hverandre i mot. At du er hard og han er mild.

Ja slik taler menneskene i dag. De har strøket ut av sitt minne, det Himmeldrotten sa om seg selv. Han kom ikke med fred, men med sverd. Han kom for å sette splid.

Fred lovet han først i hin verden, til sine fulltro feller.

Hva har da den fredsæle å håpe i denne heimen?

Ikke en fred med tro på manns vett, men på det som større er.

Ikke nidingen og feigingens fryktsomme fred, men som den sterkes gest til den veike.

Ikke fred med å bøye seg for illgjerningsmenn, men ved å holde fast ved det rette.

Fred, med like stort mot som gjeve menn viser i strid, og med samme vilje til offer.

Fred i visshet om at det de ukloke og onde nevner som tap, kan vendes til seier.

Nikker du til dette, du gamle?

Kan hende står vi i samme fylking.

Hyllest til en kjær hustru, og ellers til alt og alle som ligner tilstrekkelig

(Essay)

I tider da man opplever at den fysiske verden gjennomgår en radikal visuell depresisering, for øvrig et forhold som bare skyldes slendrian og dilettanteri fra optikerstanden, leder jo slikt likevel til en og annen skjellsettende opplevelse. Om man ikke direkte endrer sine grunnholdninger, ligger det i sakens natur at enkelte anskuelser må bli noe mer avslappede og romslige enn tidligere idealer tilsa.

Det tidløst holdbare munnhellet om at man ikke skal tro alt man hører, kan man ut fra mer eller mindre sjelsopprivende erfaringer komplettere med at man slettes ikke bør tro alt man ser, heller. Nettopp derfor har en helt ny standard for generell verifikasjon etter hvert utkrystallisert seg, og denne kan i korthet uttrykkes med ordene ”ligner tilstrekkelig”.
 
Ja nettopp! Det eksisterer en noe flytende grense for når man kan gå ut fra at synsinntrykk stemmer med de faktiske forhold. Altså at noe ligner tilstrekkelig. For eksempel, om man skal spise ute; med menyen i hånden øyner man enkelte ord som ligner tilstrekkelig på noe man har lyst på. Eller man står på en holdeplass, og bestemmer seg for at stedsnavnet som står på bussen ligner tilstrekkelig på ens ønskede destinasjon. Man høyreklikker på de røde bølgelinjene fra et retteprogram i en tekst, og i fanen dukker det opp ord som ligner tilstrekkelig på det man hadde i tankene.
 

Slik får man utvidet sine gastronomiske erfaringer, slik lærer man nye steder å kjenne, og slik skriver man nyskapende litteratur.

Plommetreet

Utenfor huset hjemme er et område som jeg kjører gressklipper over med ujevne mellomrom. Begrepet ”naturtomt” er greit å gripe til, når man i avslappet nonchalanse avskriver et hvert kjennskap til noen gressplen i sitt hjemlige miljø. Det meste av det som gror her har lite med gress å gjøre, og dessuten har mange av vekstene lært å holde såpass lav profil at de rekker å blomstre.

En gang etter et lengre opphold med klipping, la jeg merke til et par underlige blader som fristet skjebnen nede på bakkenivå. De lignet litt på groblader, 

men …? Jeg bøyde meg ned for å se nærmere på saken. En tynn og rød liten stengel kom til syne, ja sannelig var det et lite tre som hadde funnet det bryet verdt å gjøre et forsøk nettopp her. Snodig. Det lignet slett ikke på skudd fra noen av de vanlige løvtrærne.

Jeg kjørte klipperen forsiktig rundt det.

Etterpå gikk jeg tilbake med forstørrelsesglass og flora. Da så jeg at bladene lignet mistenkelig på et plommetre. Plommetre? Hvordan kunne noe slikt ha kommet seg hit? Så strøk en erindring gjennom meg. En varm sommerdag i en hagegynge, der vi beboere på stedet kappedes om å knipse plommesteiner over noen høye syriner. Aha …

Akkurat denne plassen kunne imidlertid ikke være noe blivende sted for slik en fornem gjest. Jeg valgte ut et lunt hjørne ved en gammel mur, og hentet hagespaden.

Og treet vokste. Ja, det vokste mye de første par årene. Jeg forhørte meg hos noen kyndige. - Et tre som vokser opp slik fra en stein vil ikke blomstre, sa de. Vel, da måtte man jo bare akseptere det. Men det var nå litt stas likevel, syntes jeg.

Neste år var treet fullt av blomster. ”Det blir ikke til frukt”, lød dommen fra ekspertene denne gang. 

Nei … ? Vel, det så ut til være riktig. Da blomstene falt av, forsvant også de små stilkene umiddelbart. Det var ingen spor av slike små hevelser som kunne bli til velsmakende mirakler.

Det samme skjedde to år på rad.

Så, neste år stod treet og bugnet med dionysiske klaser av små, mørkeblå plommer. Og hva mere, de smakte søtere og bedre enn noen andre plommer jeg kan minnes.

Forklaringen ble sagt å være et rognetre som stod i nærheten, noe som gjorde bestøvning mulig. - Du må få undersøkt hva slags plommer det dreier seg om, sa de sakkyndige nå.

Nei. Det kommer jeg ikke til å gjøre

Ikke? Vel, det ville ikke plage meg det minste å få greie på at plommene mine egentlig ikke burde eksistere. Langt i fra.

Jeg har bare akseptert at det ikke er kunnskapens tre jeg nyter fruktene fra.

Seremoni

I dag
skriver jeg ikke poesi.
Jeg maler korn. 
Håndfaste fragmenter 
av håp
og himmel.

Havre, rug,
bygg,
spelt
og hvete.

Nathanael Bar Tolmai

(I ærbødighet for apostelen Bartolomeus, og ellers alle som velger et liv i taushet som uttrykk og kommunikasjon.)

Blant tolv enkle menn var en stillfaren sjel,
på vandring i Østen et sted.
De andres beretning ble verden til del,
han nevnes fordi han gikk med.
Om dager og sekler, så er det fortalt
minst en måtte leve som vitne til alt
før verden ble fullendt i fred.

Hvem kunne ta byrden og bære det åk
i alle de år måtte bie?
Å tåle all klage, all krangel og bråk,
det måtte bli den som kan tie.
I taushet å tjene en høyere mening
i striden mot griskhet og hat i forening,
da er bare tankene frie.

Vi går her på Jorden med gjerninger små,
tror godt om oss selv, for det meste.
Skjønt noen gir mest der hvor lyset står på,
og mange vil følge de fleste.
Når verden vil snu seg mot nyeste strid,
tilbake står en som fra hjertet tar tid
til stille å hjelpe sin neste.

Du vandrer så varsomt på blodstenket jord
og ingen vet helt hva du tenker.
Du gjør det du kan, uten fakter og ord,
der andre forbanner og krenker.
Og om du er trett av å måtte gi tål,
du minnes kan hende, du tjener det mål
at noen blir fri sine lenker.

All ære til deg, for den børen du tar,
i ferd som gjør verden forbauset.
De mange som roper om troen de har
får skue den rettvises raushet.
Vi hører deg aldri si dom over noen,
i sporet ditt gror den velsignede roen;
du tapre! - ha takk for din taushet!

Anskuelse

Farger er en illusjon,
sa den blinde
famlende i sitt håndfaste.

Eller en virkelighet,
tenker jeg
bredd ut over virkeligheten.

Slikt som noen også kaller tro.

Ord om kjærlighet

Kjærlighet, vil sikkert mange si, er en fornemmelse eller stemning som oppstår inne i de enkelte individer. Andre har en anelse om at det forholder seg annerledes. De heldige som virkelig har elsket, har snarere kjent seg som oppfylt av noe utenfra.

Kjærlighetens innerste vesen dreier seg ikke om begjær. Heller ikke om selvbekreftelse. Kjærlighet, det er å sette noen annen høyere enn seg selv. De som er i stand til å elske har fått en enda større gave enn selv å bli elsket.

Går det an å lokke kjærligheten til seg, å vinne en slik evne? Kanskje kjærligheten kan lignes med en eksotisk fugl som er på stadig leting etter en plass å slå seg ned. Vi vet at fugler noen ganger kan finne på å bygge rede på de mest utsatte og karrige steder. Mennesker som setter opp fuglekasser vet likevel at disse kan gjøres attraktive. Først og fremst er det lurt å børste ut alt gammelt rusk og rask. Tak og vegger må behandles så de står seg mot omgivelsenes nedbrytende krefter. Bunnen må være formet spesielt for å gi vern og varme.

Så kan man vente og håpe. Fuglen pleier å finne veien selv når tiden er inne. Og når den først har kommet, ser man også at den tar over vedlikeholdet av boligen selv

Mormors hender

Foldet over salmeboken, 
og så i dulgt bevegelse 
brettet en seddel 
igjen og igjen 
liten nok til ikke å synes 
under mynten til kollektskålen. 

Slik 

festet hun et grep 
om evigheten. 

Erkjennelse

Gjerne går jeg i skog og fjell
i skjorte og slips.
I sekken ligger glass og bestikk
lysestake og ikon.

Tilfreds
og artsbevisst,
et menneske på Jorden.

Sosialisme og slipsknuter

Da resesjon og økonomisk nedgang for noen år siden begynte å sette preg på Storbritannia, kunne en etter hvert se reaksjoner blant folk som sporer til en smule ettertanke. Selv med sympati for de mange som etter hvert fikk det svært vanskelig, måtte man også innrømme at ikke alle forandringer nødvendigvis var av negativ karakter.

For det første kunne en legge merke til mer generell imøtekommende folk imellom i det daglige. Tydeligvis var det flere som nå ble litt mer hensynsfulle i forhold til hva de signaliserer til omverdenen. Muligens dreide det seg om en gryende gjenoppdagelse av fordelene med sosiale smøremidler generelt; slikt som høflighetsnormer og gjensidig hensynstagen. Imidlertid oppdaget en at mange også begynte å legge mer flid i sin bekledning. Ja, for også de tradisjonsbevisste britene hadde i de siste årtier henfalt til et tidsriktig frisinn i så henseende; i noen tilfeller kunne man også falle for fristelsen til å kalle det for sjuskethet.

Nå er det jo ikke spesielt overraskende heller, at slikt skjer når folk får mindre å rutte med. Mange som har reist litt omkring i verden, har opplevd at det ofte er blant de som har lite at en finner mest av vennlig gjestfrihet. Med velstand oppstår det gjerne en litt flytende grense hvor enkeltindivider ser seg råd til å vise arroganse ovenfor omverdenens forventninger til takt og tone.

I og med at jeg nå har signaliserer visse sosialpolitiske vinklinger i det følgende, skal jeg også friske litt opp med et høvelig sitat. Det blir noen velvalgte ord om den såkalte arbeiderklassen, og da fra en herre som har kalt seg selv både marxist, leninist og trotskyist. Vi snakker om John Bird, et menneske som har gjort mer enn de fleste for underprivilegerte og hjemløse. Blant annet er han grunnleggeren av ”Big Issue”, magasinet som gir de fattigste mulighet til inntekt gjennom egen innsats.

”I’m middle-class. I got out of the working class as quickly as I could. The working class is violent and abusive, they beat their wives and I hate their culture. The psychiatrist Anthony Clare once told me, - I’ve never got an Englishman to admit he’s middle class.”

Friske utsagn dette! Mens vi lar det få synke inn, kan vi la ordene fra overskriften her få blinke et øyeblikk: Sosialisme og slipsknuter! Det kan være grunn til å reflektere litt over det anstrengte forholdet som mange mennesker på venstresiden har til dette vesle stykket tekstil, og ikke minst interessant for eventuelle sympatisører som undrer seg på hvorfor sosialismen i dag øyensynlig har spilt seg selv så ettertrykkelig ut over sidelinjen.

"It is only the shallow people who don't judge by appearances."(Oscar Wilde)


Dette utsagnet kan man selvfølgelig tolke i videre sammenheng enn bare å være opptatt av skjønnhet og pertentlighet. Bekledning kan være et språk på linje med det verbale. Enten man liker det eller ikke, er ens ytringer også knyttet opp mot et visst ansvar. Ikke i juridiske termer, men moralsk, og for øvrig like gjerne ut fra anarkistiske idealer som fra verdikonservative.

Maler man huset sitt i farger eller mønstre som får forbipasserende til å kjenne fysisk ubehag, kan man ikke forvente å møte særlig vennlighet fra de medmennesker man plager på en slik måte. Det hjelper ikke om man der innenfra påstår at man liker det slik selv.

Nå kan man argumentere med at å kle seg etter eget forgodtbefinnende er en av de få individuelle friheter som enkeltmennesker faktisk opplever i moderne samfunn. Selvfølgelig fungerer det da som en ventil hvor frustrasjoner og aggresjon kan få utløp. Videre er bekledning en viktig del av ens identitet, noe som man naturligvis vil hegne om. Dette er en høyst forståelig reaksjon. Skjønt velger man å ignorere omverdenens reaksjoner på de signaler man gir, er det jo en mulighet for at man også er blind for sine egne reaksjoner i forhold til andre.

Sett fra norske forhold

En gang leste jeg en selvbiografi av kommunisten Reidar T. Larsen. Derfra husker jeg hans stolte bevissthet omkring å være godt og riktig kledd. Han hadde også noen syrlige kommentarer til utviklingen etterkrigstiden. Han tenkte muligens på de som senere har blitt omtalt som 68 – erne. Det var i den epoken moten med dongeri for alvor grep om seg. Idealet ble nå å framstå som shabby og ”freakete”. Helt nye klær rev man opp så de skulle se fillete ut.

Nå er det uvisst om denne uniformeringen skyldtes opprør mot konvensjoner, antimaterialisme, solidaritet med fattige eller en slags fokus på ”naturlighet og indre verdier”. Trolig var det en kombinasjon av alt det nevnte, men også dette utviklet seg til et strengt moteslaveri. I Skandinavia klarte venstreradikale krefter å kuppe mye av ”peace and love” - bevegelsen. Det betydde strenge ideologiske føringer for hva som var akseptabelt, også i forhold til bekledning. Innenfor de forskjellige fraksjoner var det sosial stigmatisering og utfrysing av de som ikke tilpasset seg. Tekstilbransjen klarte for øvrig på en mesterlig måte å utnytte de politiske trendene i denne tiden.

Kjell Arild Pollestad har kalt 68-erne for generasjonen som nektet å bli voksen. Det er disse som fortsetter med å kalle hverandre ”gutter” og ”jenter” til de er 60 år og mer. Videre, hevder han, mange av disse ”guttene” vil selv i dag velge døden framfor å sette på seg et slips.

Om dette er tilfelle, viser det i hver fall at akkurat dette med slipsbruk har fått en symbolmessig slagside. Kanskje kan man trekke paralleller med de fordummende karikaturer hvor kapitalister fremstilles som fete griser med flosshatt og sigar. For å få et mer nyansert syn på saken, kan en med fordel kikke litt på gamle fotografier av arbeidsfolk. På søndager var slipset selvfølgelig i bruk, noen ganger også til hverdags rundt på arbeidsplassene. I fabrikker, på veiarbeid, også da de gikk bak hesten og pløyde bondens åker.

Da fattige kvinner fra Europa kom som immigranter til Amerika for 100 år siden og mer, ble det en stor sak for dem at de nå fikk muligheten til å bruke hatt. Dette var et symbol på verdighet. Tidligere hadde de stort sett dekket håret med skaut eller luer. For menn har slipset hatt en lignende symboleffekt. Når man knytter det, er det som en understreking av at man går dagen i møte som et fritt og selvstendig individ, men også som en del av et fellesskap hvor man aksepterer et sett med felles normer.


Verdighet kan på flere måter sies å være beslektet med frihet. I ytterste konsekvens kan ikke disse verdiene gis; de må tas! Opprøret på sekstitallet førte ikke fram i så henseende. Kanskje ga man i stedet fra seg nøklene til begge deler.

Er sosialdemokrati protestantisme som har gått amok?

Litt tilbake til Reidar T. Larsen. Han var formann i NKP, de som ble sagt å være moskvatro kommunister. Imidlertid er det viktig å huske på, det var disse som ikke hadde brutt med Komintern (Den kommunistiske internasjonale). Det hadde imidlertid mange andre politikere på venstresiden gjort, og mange av disse fikk senere stor innflytelse i Arbeiderpartiet. Blant disse var stort sett hele ”jerngarden” i Erling Falks radikale bevegelse Mot Dag.

De første årtier etter revolusjonen i Russland var det mange som oppfattet kommunismen som en farbar vei for at alle skulle få ta del i allmenn dannelse. Marx var jo også opptatt dette. Kommunismen skulle rett og slett være en metode for hele menneskeheten å nå opp på høyere nivå, i vitenskap, i kunst og i kultiverte omgangsformer. Økonomisk utjevning var bare blant de første skritt på veien mot dette målet.

Denne tankegangen står i kontrast til den retningen utviklingen faktisk har gått. I Vesten, og ikke minst i land der sosialistiske eller sosialdemokratiske krefter har hatt innflytelse, ser en at det spesielt gode eller det storslagne gradvis har mistet sin relevans og appell. I stedet kalles det ofte for godt, det som i beste fall er middelmådig.

Et slikt mønster kan muligens også finne god grobunn i kulturer som er farget av protestantisk tankegods. Med reformasjonen ble synet på mennesket generelt mer negativt enn hva som hadde vært tilfellet tidligere. Begreper som brorskap, dyd og nåde måtte vike for plikt, synd og straff. All utsmykking i kirker ble fjernet. Idealet var grå strenghet. Å pynte seg ble nå ansett som en last.

Videre kan være en virkning av dette, at det i dag fokuseres langt mer på den ene som svikter framfor de mange som holder fast ved noe. Man kan bare tenke på presse og nyhetsformidling. Hvis man ytrer ti utsagn om et menneske til en journalist, ni positive og ett negativt, så vet man også usvikelig sikkert hva overskriften kommer til å bli.

En annen reaksjon er, at i stedet for å si at den ene skal komme like langt som den andre, vil man heller trekke den andre litt tilbake.

Sett gjennom litteratur fra folkedypet.

”I hate their culture”, sa John Bird om arbeiderklassen. Kanskje vi i rettferdighetens navn skal huske at ”arbeiderklasse” og ”arbeiderkultur” i det hele tatt kan sees som ganske flytende begreper. Mange kan sikkert ha undret seg over hva som egentlig mentes da de hørte revolusjonære ideologer snakke om ”arbeidera” og ”folket”. Knut Hamsun var tidlig ute til å peke på dette. Han så fenomenet ”arbeideren” som utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Ellers var han en ram kritiker av all smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse som av og til kom til overflaten i den organiserte arbeiderbevegelsen. Den enkelte arbeider og arbeidet som sådan hadde han imidlertid stor respekt for, større enn mange andre forfattere hadde i hans samtid.

Flukten fra landsbygda og jantelovene.

Nå er det ellers en annen helt forfatter jeg vil si litt om videre her, ingen ringere enn Alf Prøysen.

Allerede på femtitallet så han at utviklingen i sosialdemokratiet gikk i en annen retning enn den friheten som han og moren Julie hadde drømt om. Men kunne han våge å si fra om dette nå, som en dissonans i den etterkrigsoptimismen som rådet?

Han var kjent og verdsatt som forfatter av noveller, viser og småstubber. Etter hvert ønsket han også å forsøke seg på et større format, og en periode strevet han med å finne en rød tråd for en roman. Han viste fram enkelte bruddstykker og løsrevne tekster til en venninne; om hun kunne hjelpe ham. Venninnen var for øvrig den kjente illustratøren Borghild Rud, søster til Nils Johan Rud fra Arbeidermagasinet.

Og se om hun ikke fant noe!

Hun trakk fram en liten skisse blant tekstene. Den beskrev en kunstmaler som faller i staver over synet av fillete barneflokk og deres mor som rensker ugress en turnipsåker. Det blir avtalt at han skal komme tilbake og male dem neste dag. Da har moren imidlertid kledd seg selv og barna i deres aller beste klær. Maleren blir rasende over dette, og han dytter til en liten jente slik at hun faller og skader seg.

- Her, sa Borghild Rud, her har du motivet ditt. Ser du ikke hvordan denne jenta blir fornedret!

Slik ble den til, romanen om denne vesle jenta, om Gunvor Smikkstugun, ”Gapatrosten”, opprøreren som gikk sine egne veier. Hun som nektet å tro på eventyret der moralen sa hun skulle velge det grå skrinet i stedet for de to andre som hadde vakre farger.

Hun forlater bygda og får seg jobb i byen, fast bestemt på selv å velge sine idealer. Hun kler seg opp både innvendig og utvendig. Så kommer hun hjem på ferie, og nå har hun en plan hun vil sette ut i livet. Først og fremst tenker hun å få gamle venner og bekjente til å følge hennes eksempel og ta seg arbeid i byen, men hun har også en høne å plukke med de som stod i veien for drømmene hennes i barndommen. Dette gjaldt for så vidt både høy og lav, og hun rygget slett ikke tilbake for å konfrontere ”de trofaste jordens arbeidere” med deres egen selvgodhet, uvitenhet, feighet og råskap.

I hvert fall i dette siste lykkes hun, eller en kan gjerne si at Alf Prøysen lykkes. Han hadde selv mange såre minner å bearbeide fra oppveksten i dette miljøet. ”Trost i taklampa” kom til å bli hans eneste roman, men den glitrer som en juvél i norsk litteratur. Riktignok har fortellingen til tider blitt misforstått eller ufarliggjort, blant annet gjennom teateroppsetninger som har slipt og polert det hele ned til familievennlig komedie med raljering over bygdeoriginaler. Skjønt boken vil bli stående stødig for seg selv, den inneholder langt mer krutt enn mye av den ”sosialrealistiske” litteratur som andre har begått i etterkant.

Sosialismen som feilet.

Sosialismens idealer kan vekke sympati hos mange, kanskje til og med hos enkelte som overhode ikke er i stand til å se likhet som noe mål. Her kan nevnes de visjoner som er nevnt her tidligere, om generelt bedre kår for rettferdighet, og kommunistenes tidlige fokus på dannelse og kultur.

I den forbindelse er det også en annen dikter jeg vil nevne, en som hadde mye av den samme bakgrunnen som Prøysen. Det er Vidar Sandbeck. Hans selvbiografi om oppveksten i skogsarbeidermiljø på trettitallet er et stort menneskelig dokument om grå fattigdom og gyllne drømmer.

Faren hans var kommunist, full av frustrasjoner mot det bestående. Hver gang han møtte noen, var det diskusjoner, agitasjon og knyttnever opp i luften, ”… enda de var enige!”

Selv håpet Vidar Sandbeck på kommunismens framgang av en helt annen grunn. Hans aller største ønske var å bli klassisk fiolinist. Slikt var ellers ikke til å vurdere for skogens slitere den gang.

I senere tid har politikere i mange leire kommet i vane med å bruke munnhellet om at ” … det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig”. Noe som bokstavelig tolket er det reneste visvas! Umuligheten av dette vil en hver med innsikt i kognitiv psykologi kunne skrive under på. I noen tilfeller må vi ta inn over oss muligheten for at det ene faktisk utelukker det andre.

Også sosialismen kan man nærme seg med ulike utgangspunkt. Man kan for eksempel hate urettferdigheten, eller man kan elske rettferdigheten. Selv tror jeg at denne forskjellen på ingen måte er likegyldig for hva fruktene blir. Slik kan det ha vært et alvorlig feilgrep å forgylle ”arbeiderkulturen” mens det samtidig ble snakket hånlig om ”finkultur”.

Svikerne

Mye stygt er sagt om enkeltpersoner som har definert seg selv vekk fra arbeiderklassen. Disse blir gjerne beskyldt for egoistiske ønsker om bedre kår eksklusivt for seg selv, å søke økonomisk velstand og sosial anseelse mens de vender ryggen til sine egne.

Et slikt syn bør det være all grunn til å problematisere. Her kan en også se til de tidligere idealene hos kommunistene. Slike sosiale forflytninger behøver slett ikke å være en søken oppover, men like gjerne utover. Det kan gjerne dreie seg om frigjøring fra andres gjennomgående negativitet eller deres knefall for det middelmådige. I enkelte tilfeller kan motivasjonen rett og slett være godt utviklet estetisk sans hos den enkelte.


For en tid siden hadde Aftenposten en portrettreportasje om den unge forfatteren Édouard Louis, som har skrevet om frigjøringsprosessen fra den klassen han var født inn i. Også han følte innbitt avsky for nedrigheten som han var omgitt av. Først og fremst var det alt hatet og volden som ga seg utslag i stadige krenkelser, enten det var av fysisk karakter, eller også verbalt av alt som var vekt og vakkert.


Opprinnelig ønsket han noe annet. Han ville helt være som de andre, og dermed bli godtatt av sine egne. Det gikk bare ikke. Alt fra sine første år ble han ansett som annerledes; en paria. Han var svak og følsom, og slikt ble skånselsløst slått ned på.


Etter hvert fant han håp hos filosofen Michel Foucault, ikke minst i idealene om at mennesker må bygge seg selv. Slik innså han at også det ytre faktisk er viktig; bekledning virker i et samspill med indre dannelse. Er det da virkelig slik at klær skaper folk, som ordet sier? Det slår meg at i tilfelle kan dette være beslektet med fenomenet som Piet Hein beskrev, om smilet som slår innover.


Sin egen flukt inn til middelklassen ser Louis som et utslag av styrke, men mener også det er en politisk handling. Han vedgår imidlertid at raseri var drivkraften for ham, kanskje det samme raseri som mennesker fra hans tidligere miljø rettet innover mot seg selv.


Her vil jeg et øyeblikk tilbake til Alf Prøysen, som kanskje er et eksempel på litt mer ydmyk søken utover.


Enkelte husker ham kanskje fra fjernsynets barndom i Norge, da han sammen med Anne Cath Vestly laget barneprogrammer der han spilte rollen som den loslitte gatemusikanten Romeo Clive.

Dette var jo ganske annerledes TV enn vi er vant til i dag. Stort sett var det Anne Cath og han som gjorde ablegøyer blant folk langs fortauene og i bakgårdene i Oslo, og Jo Vestly som fanget det hele fra avstand med et lite 16 millimeter filmkamera. Anne Cath fortalte senere at hun aldri hadde sett ham så lykkelig som under disse innspillingene. I denne rollen var han helt seg selv, fri til å formidle det vakre og storslagne i tilværelsen til alle som ville høre på. Det var ”Solskinn og sang, og gitarklang for alle penga”.

Ikke til å undres over at han likte å vise seg fram på en slik måte. Med seg selv visste han at han aldri hadde vendt ryggen til hjembygda for å klatre noen trinn høyere i en sosial stige. Han hadde rømt for å slippe bort fra slike mennesker som ustanselig tråkket alt som var vakkert ned i søla.

”Vi er vel slike hippier vi vel”, skal han i et blidt øyeblikk ha sagt til Anne Cath.

Det sa han, husmannsgutten og griskokken som hadde kjempet seg fri fra omgivelsenes hånlatter, mistro og fordommer. Det er fint å huske ham nettopp slik, med et skjevt smil og gitaren, i en slitt frakk, men også med et kjekt knyttet halstørkle og hatt med en blomst i. Slik kommuniserte han at uansett utgangspunkt kan alle prøve å gjøre noe bedre med seg selv, og å være noe for andre. Ingen eksisterer bare i eget hode, og all adferd har konsekvenser mennesker imellom.

Skjønt mange må dessverre ribbes for ganske mye før de forstår det.

Monument

(Navn på personer er endret)

Det er tidlig en lørdag morgen, senhøstes. Høy himmel og lave solglimt mellom trærne innbyr til en tur ut i skogen. Rundt dette mitt hjem på Jorden er det villmark på alle kanter. Slik har det ikke alltid vært. Utallige gamle tufter viser at en gang var det mange bofaste her i traktene. I enda tidligere tider streifet vel sørsamene forbi. Disse etterlot seg ikke så mange spor, men på en høyde i nærheten har jeg funnet noe som jeg tror må være graver fra jernalderen.

Jeg tar av fra skogsbilveien, følger en sti som forsvinner innover i tykningen. Jeg har kommet i tanker om et mål for turen. Stien blir raskt smalere etter hvert som jeg går oppover i lien. Det er nesten ingen som ferdes her lengre, og om noen få år vil den være forsvunnet for godt.

På et bestemt punkt går den rett over noen steinheller, det er nakne fjellet som stikker fram i dagen. Her stanser jeg og kikker ned. Nei, ingenting. Jeg tenker meg om, forsøker å huske. Litt lenger ut til siden børster jeg vekk et dekke av høstbrune barnåler, plukker unna litt mose – og slik dukker de etter hvert opp. Tre bokstaver og et årstall.


A O S 1810

Jeg lar pekefingren gli i de dype furene. S - en er speilvendt i forhold til hvordan vi skriver den, for to hundre år siden var det vanlig å skrive den slik. Iherdig og tålmodig må hun ha vært, hun som en gang meislet inn disse tegnene. Ja, for det var en kvinne som gjorde det. Anna Smerud, hun ble tidlig enke med en stor barneflokk. Bokstavene skrev hun som et minnesmerke over mannen sin. Det var nettopp her på denne steinhellen han døde. Arne Olav Smerud. Død 1810.

Hvilken tragedie var det som en gang utspant seg akkurat her? Jeg har hørt historien i forskjellige versjoner. Meg bekjent er ingenting blitt skrevet ned. Her skal jeg gjenfortelle en variant jeg fikk fra en mann som i dag er tett oppunder hundre år gammel.

Det var vanskelige tider i landet. Ja mer enn som så, det var nød. Napoleonskrigene raste, og kornimporten til Norge fra Danmark var blokkert av britene. Også avlingene slo feil, år etter år. Den gang som nå var det jorden menneskene levde av, men konsekvensene på godt og vondt skjedde raskere og kjentes mer direkte.

Innimellom kunne det likevel være mulig å komme over korn eller mel til salgs, skjønt penger var det også lite av hos mange. Som aller siste utvei måtte flere lage brød av såkornet sitt for å kunne stille den verste sulten.

Arne og konen hans Anne hadde måttet gjøre nettopp dette. De bodde på et lite bruk et stykke oppe i åsen. Ned til bygden var det godt og vel en mils vei. Det fantes ikke mat i huset. I lang tid hadde sulten fulgt dem fra soloppgang helt til søvnen døyvet plagene noen timer om natten. Barna hadde sluttet å gråte for mange dager siden. Blikkene deres hadde blitt tomme og apatiske. Som en desperat utvei skulle Arne prøve å få kjøpt litt korn på kreditt.

Hva slags tanker han gjorde seg på veien nedover til bygden, kan vi bare gjette på. Uansett går en ikke med hevet hode i slike ærend der en må trygle med lua i handa. Turen var unnagjort på et par timer. Så skjedde det gledelige at håpet hans ble innfridd. På det lokale handelsstedet ble det avtalt at en sekk med mel skulle bli utlevert til ham fra et lager

Om Arne var spesielt trofast og pliktoppfyllende mot sin familie, selv etter datidens normer, vet vi egentlig ikke så mye om. Det fortelles imidlertid at han var en snill og litt godtroende mann. Et annet forhold kan vi imidlertid gå ut fra med sikkerhet. Mennesket er seg selv lik, til alle tider. Da som nå var det mange som satte likhetstegn mellom snillhet og dumhet, og lettlurte folk er det alltid stas å drive gjøn med.

På lageret var det et par muntre sjeler som fant ut at de skulle fylle Arnes sekk med salt i stedet for mel. Han på sin side var sikkert lettere til sinns enn på lenge. Derfor lempet han uten videre sekken opp på skulderen og la i vei oppover i åsen.

Det het seg den gang at mat aldri er tungt å bære. Flere steder i verden sier de det samme fremdeles. Datidens sekker var slik at hvis de var fylt med mel, ville de veid 65 – 75 kilo. Ingen vet hvor mye denne børen med salt kunne veie. Han slet seg hjem til stuen og åpnet sekken.

Anna skal ha fortalt at mannen sa ikke et eneste ord. Han bare løftet sekken stille opp og gikk ut. Ned til bygden igjen.

Han fikk en ny sekk, og denne gang var det mel i den. Nok en enorm bør, og nok en mil i motbakke. En slik prestasjon er vanskelig å fatte for de fleste i dag. Kanskje treffer det oss likevel, hvis vi ser for oss Arne som vakler oppover stien. Et nesten umenneskelige krafttak som bare ble nødvendig fordi noen hadde behov for å gjøre narr av andre, for å gjøre seg større i egne øyne. Nå må han løfte føttene forsiktig over steiner og glatte røtter. Han må ikke snuble, bare framover, oppover - ett skritt, og så ett til. Så kommer han til noen våte, glatte bergheller. Sklir han nå, så …

De fant ham akkurat her. Han lå med melsekken over seg.

Hva mer er å si? Jo, det er en annen prestasjon som slett ikke skal glemmes. Anna skal ha klart å berge barna. Noen fant hun plass til i grenden, andre ble værende hjemme. At alle disse overlevde, er nærmest et for mirakel å regne når man tar i betraktning hvor mange som døde i disse tidene.

Minnesmerket forteller minst like mye om henne.

Jeg retter meg opp fra min bøyde stilling over steinhellen. Jeg hører så vidt en lyd i det fjerne. Det er støy fra biltrafikk. Langt der nede, gjennom det som den gang var bygden, går det en travel ferdselsåre. Folk kjører sikkert til eller fra lørdagshandlingen sin nå. Kanskje er det en og annen som beklager seg over alt strevet som følger med alle innkjøpene som må gjøres.

En stein står lagelig til under en furu, og det er godt å kunne sette seg en stund. Tankene mine kretser rundt Arne og Anna, og de mennesker som trådde her på Jorden før oss. De søkte det beste, akkurat som vi, og strevde fordi de var nødt til det.

Noen tåke er i ferd med å viske ut konturene i landskapet. Ryggen hviler godt mot furustammen, og jeg lukker øynene …

Innskriften, den står her ennå. Kunne den bli til en slags severdighet som moderne mennesker kunne fatte interesse for? En kjapp øyeblikksopplevelse, for eksempel lagt inn i en nøye planlagt ferietur? Jeg undres på hvordan de to hadde stilt seg til dette. Hva kunne de ha forstått av dagens tenkesett?

Da er det jeg skvetter til ved en sakte lyd. To skikkelser kommer etter hvert til syne gjennom tåken, de er på vei mot meg oppover stien.

Kanskje jeg selv har bestemt hva jeg skal få se.

Jeg reiser meg og går dem i møte. Det er Arne og Anna, fra skyggene. Han er en del lavere enn jeg forstilte meg ham, med bredt og sterkt ansikt. Hennes er smalere, trekkene finere. Håret er bundet opp under et skaut, en mørk hårlokk stikker fram i pannen. Begge er i grove, mørke vadmelsklær. Ellers er de seg selv oppfylte nå, de er hele.

Vi blir stående litt avventende alle tre. De vil meg ingenting, det er jeg som ønsker noe av dem. Jeg søker et gløtt inn til deres forestillingsverden.

En slags samtale kommer etter hvert i gang. Jeg må føre ordet, og de svarer bare med en og annen kort setning. Slik forteller jeg dem om vår tid, om tilværelsen sett med våre øyne.

De får høre om rikdom og overflod. Alle kan lese og skrive, og har mulighet til å skaffe seg den kunnskapen de ønsker. Det er nok av mat, klær og husrom til så å si alle. Blir vi syke, finnes det legehjelp og medisiner. Maskiner har tatt over alt tungt arbeid for oss. Vi kan reise verden rundt, og mennesker på hver sin side av jordkloden kan snakke med hverandre når som helst, hvis de vil.

De nikker og smiler til det jeg forteller. Jo, de har hørt at det etterlengtede Himmelriket en gang skulle komme ned til Jorden. Det har altså virkelig skjedd?

Jeg vet ikke helt hva å svare til dette. I stedet sier jeg at noen steder i verden er det fremdeles vanskelig for mange. Så nevner også jeg litt om hvordan livet kan arte seg for enkelte, også midt i velstanden. Det er mange som kjenner seg ensomme, de føler også at de mangler et innhold i tilværelsen. Noen er til og med på hvileløs jakt etter stimulanser, stadig sterkere opplevelser må til for å kunne kjenne seg levende.

Dette får dem til å stusse, de undrer seg også høylydt. Er ikke det å være født til å være menneske en stor nok opplevelse i seg selv? Jeg våger meg til å nevne innskriften. Hva tenker de om den - nå? Synes de at mennesker i vår tid burde få se den?

Anne og Arne ser på hverandre. Hun venter på at han skal svare, men smiler som kvinner gjør når de er sikre på hva deres make kommer til å si. Han drøyer likevel litt før han tar til orde. Og det er underlig, det han til slutt sier:

- Menneskene må alltid være hverandres speil. Det er slik de finner de beste svarene, og da trenger de heller ikke noe annet for å kjenne livet i seg.

Hun nikker, bekreftende.

Så kan jeg ikke å holde på dem lenger. De smiler begge som en avskjed før de vender seg fra meg. Raskt forsvinner de i tåken, langs den gamle stien som også forsvinner, fordi ingen har bruk for den lenger.

Jeg blir stående litt for å sanse meg. Det kommer et nytt og friskere drag i luften, om litt klarner det sikkert opp igjen. Så ser jeg ned på steinhellen nok en gang. Jeg tenker litt fram og tilbake før jeg kneler ned.

Varsomt stryker jeg mose og barnåler tilbake på plass over innskriften.

Forsoningstegnet

Godt er det
at svastikaen
ss- runer
og andre symboler
for massehysteri
og maktarroganse
bare sjelden oppstår
som visuelle naturfenomen.

Aldri tenkte jeg
at jeg skulle bli så trist
ved synet av en regnbue.

I landet Nod

Fristeren kom til kvinnen og sa:
- Er du mannens jevnbyrdige,
da gjør alt hva han gjør
og du skal smake frihetens sødme.

Dernest kom Fristeren til mannen og sa:
- La kvinnen ta dine plikter,
la henne alene beskikke ditt hus
og hun skal elske deg høyere.

Og Fristeren sa til dem begge:
For se, deres vilje
kan visselig bøye Gud Herrens.

Flammen

Nei, det vakreste du eier
viser du ikke fram
til en hver langs veien.
Du legger det ikke fra deg
i boden
der utøy rakker det til,
biter og river
i sulten trass.

Det vakreste bærer du
tett inntil deg
Som et frelsende fyrtøy
tar du det fram
der noen trenger varme
fra en nying.


Se gjerne også diktet "Den innerste gleden"

Vårvise

Med april mot kinnet og minner i bringen,
få vandre langs veier en kjenner fra før.
Når sønnavind hvisker så varlig omkring en,
og puster til aske og halvslokte glør.

Når solskiva seirer mot snøslaps og tele,
og jordskorpa eimer av hestehov-ti’,
når vårbekken suller, så glad som ei fele,
om liv lagt i lenker som sliter seg fri.

Når linerla lander på marker hun minnes,
og tripper på tå over vasstrukken jord.
Der snapper hun til seg den føda som finnes,
og kvitrer til takk for slik nydekket bord.

I granskogen låter, fra høyeste toppen,
ei tone så várt og forunderlig rent,
for svarttrosten kjenner så salig i kroppen;
å leve er storveis, og aldri for sent.

(Dikt / lyrikk)

Under solen

Frisinnet
kalles også de
som marsjerer i takt
med tidsåndens trinn.
Følger som i dans
dens virvlende piruetter,
de søkende sprang -

med historiens pendel
mot tilværelsens akvarievegg.

Sporene - En julenovelle

Oppover dalsiden ligger jordene som store, hvite flater nå vinterstid, bare brutt av et par skispor og noen tilfeldige dyretråkk. Ellers er det storveien som skjærer gjennom terrenget, før den forsvinner inn i skogen litt høyere oppe.  Akkurat her ligger to stuer på hver side av veien. Utenfor en av dem står en mann og veiver med en langskaftet sopelime, strever visst med å få børstet av seg noe snø, men blir hemmet av noe han holder i den ene hånden. Så gir han det opp, tramper bare av seg det verste og går inn.

Det er en høy og mager kar, godt oppe i årene, litt dradd i ansiktet med vertikale furer. Ennå er han ganske mørk i håret, men noen jerngrå tuster bruser hissig fram ved tinningene under skyggelua. Det er Anders dette, og nå har han vært oppe ved postkassen. En avis og et par julekort slenger han fra seg på kjøkkenbordet, uten å se nærmere på noe av det. I stedet blir han stående og kikke ut av vinduet. Både gårdsplassen og veien ble brøytet tidligere på dagen. En bekjent fra Bruket var her med traktor og snøfreser. Han stakk så vidt innom også, med en julehilsen og den tradisjonelle halvflaska fra hans gamle arbeidsgiver.

Julekveld og alt sammen, pokker ta det …

Blikket hans glir i retning av postkassene. Naboen Olav har også har gjort seg turen dit ned. Gamlingen går med subbende skritt gjennom snøen, med et godt tak i skistavene som han støtter seg til.

Veien bort til Olav har ikke blitt brøytet.

Det tar til å murre i mellomgulvet, det stinger også litt den vonde flekken der nede. Han kjenner noen streif av kvalme, og dermed vet han også hva for annet svineri som er i vente. 

Olav ... 

Til helsike med det!  Hva i svarteste, heiteste var det å gjøre med disse gamle greiene nå?

- Det er jeg som har rett, tenker han arrig. Men denne gamle trøsten hjelper ikke så mye lenger.

- Det går an å ha rett for lenge, sa Vigdis en gang. Før i tiden hendte det at Olav ble nevnt mellom dem. Etter at hun døde, har han knapt nok snakket med folk i det hele tatt.

Han driver litt fram og tilbake på kjøkkengulvet. Han vet så inderlig godt hvordan timene ut over ettermiddagen og kvelden kommer til å bli. Som så ofte vil han bli sittende og flikke på den gamle skigarden av tanker om rett og feil. Han ser ut av vinduet nok en gang. Med ett banner han høyt og griper fatt i konjakkflasken som ennå står der på benken.

Olav står bøyd over vedovnen på kjøkkenet. Han er en tettbygget kar med kortklippet, hvitt hår. Han har et litt spørrende uttrykk i det brede ansiktet, som om han alltid går og lytter etter noe. Nå har han, sin vane tro, brukt forsidene av dagens avis til å fyre opp med. Han leser bare annonsene likevel. - Dessuten, tenker han, om det mot formodning skulle hende noe virkelig nytt her i verden …

Det banker på døren.

Olav kikker ut gjennom vinduet, selv om han godt vet at det ikke er mulig å se hvem som kan ha kommet innenfor bislaget. Han går for å åpne, og slik får han se Anders, naboen som han knapt har vekslet ord med på flere tiår. De blir stående og betrakte hverandre, avventende. Anders tar et lite skritt bakover. Han rister på hodet, griper seg i det, famler ned i jakkelommen.

- Jul … begynner han, men må stoppe for å rense stemmen. Juledram! Jeg tenkte kanskje …

Olav rister også på hodet, han skjønner ingenting.

- Har du tenkt deg inn? sier han. Så hører han vel selv hvor lite gjestfritt det lyder.

- Skal du ikke …

Han trekker seg bakover, og holder døra åpen. Den andre følger langsomt etter. Anders ser seg om. Det er så forunderlig likt hans eget hjem. Ingenting av innboet hører sammen, det er tilfeldige gjenstander samlet sammen over lang tid. Han ser et gammelt, massivt furubord med enkle rørstoler skjøvet inn under. Et gult veggskap med åpne skyvedører, et kaos av kopper og tallerkener skimtes på hyllene innenfor. Ved vinduet er det en hylle med en radio. Døra inn til kammerset er lukket.

Olav går foran ut i stuen og slår ut med hånden mot en tilfeldig plass. Han henter fram et par lakserøde glass fra hjørneskapet, de skåler og mumler noe om god jul. Anders sitter som om han er på spranget til å reise seg igjen. Han skotter over på noen gamle fotografier som henger på veggen. Så rykker han til ved synet av en ung, lyslugget mann. Noen hvite bokstaver skimtes nederst. "Leg ... Legion Norwegen". Jaha, så han har altså slikt svineri hengende framme fremdeles. 

Det er Olav som står der på bildet, i frontkjemperuniform. 

Vaktsomt lar han blikket gli videre langs rekken av unge og gamle ansikter.  Olav giftet seg aldri. Anders har aldri sett han har hatt besøk av noen, verken slektninger eller andre.  Ja hvordan var det nå dommen hans ble? Noen år i fengsel, Anders husker ikke hvor mange, og så var det vel ti års tap av borgerrettigheter.  

Med ett får han øye på et bilde av Vigdis, et som må være tatt i hennes tidlige ungdom. Nå, han vet jo godt at hun og Olav holdt sammen i tiden etter at de gikk for presten. Han føler at han må si et eller annet.

- Ja, du skal ha takk for blomstene du sendte.

Det er snart to år siden begravelsen.

Olav har fulgt blikket hans. Han nikker, leter etter ord.

- Vi havnet jo på forskjellige lørdagsfester etter hvert, på den tiden.

Han løfter glasset, men svelger allerede før noen av dråpene kommer over leppene.

Anders tar også glasset sitt, finger med det, men setter det ned igjen. Ja nå sitter han altså her! Vigdis ... det var vel noe slikt hun alltid hadde ment han skulle gjøre.

- Jeg har hørt du var med ved Stalingrad, sier han omsider.

Så gremmer han seg øyeblikkelig over sine egne ord. Det er jo så ufattelig lenge siden, og han snakker som om det var et rykte som nylig har kommet ham for øre.

Olav bare ser på ham. Mumler noe uhørlig. Etter en stund trekker han pusten.

- Ja der var det jævlig kaldt, sier han bare.

Anders finner ikke mer å si, men om litt rensker Olav stemmen igjen.

- Men blodet i snøen, rart, det frøs liksom ikke. Vanskelig å gå i.

Han har vendt seg bort, ser ut gjennom vinduet.

- Flere av oss ble vanvittige der borte, tar han på igjen. Drepte kameratene sine. Eget befal også, de skjøt på alt og alle som stod foran dem.

Anders har aldri vært i noen krig. Han rister på hodet. Det blir en ny pause.

- En del av de gale ble tatt til fange av russerne. De skjøt vel noen av de, kanskje de fleste. Men jeg også har hørt at noen av de sloss mot oss, etterpå.

Anders tier fremdeles.

- Og så var det jo en og annen som gikk over frivillig også, sier Olav endelig.

- Enn du? spør Anders som en refleks.

Olav har kanskje ventet på spørsmålet.

- Nei, sier han kort. Jeg kom jo ikke til å bytte side.

Anders kjenner det som Vigdis stirrer på ham fra bildet.

- Nei, var det likt seg, sier han, forvirret. Bytte side ... der, men …

Hadde ikke Olav bare dømt seg selv, i og med at han så trassig hadde stått fast ved sine valg? Det er minner fra guttedagene som alltid dukker opp og gjør det hele så fordømt vanskelig. Han husker det var Olav som pleide å finne en råd, uansett hva slags knipe de hadde rotet seg bort i. Det var han som kameratflokken så opp til; det var han som hadde det endelige ord når krangler skulle avgjøres. Ikke fordi han var den sterkeste, men fordi han visste å si i fra når noe ikke gikk redelig for seg.
 
Anders kikker igjen bort på bildet av Vigdis. Med ett husker han noe som hun sa en gang, noe han ikke forstod. Den gang gjorde det ham bare sur og tverr, men ... I hodet gjentar han det for seg selv. 

-Trofasthet begynner i hjertet og ender i viljen, hadde hun sagt.
 
Så er det som han plutselig forstår noe likevel.

Sakte sier han ordene til Vigdis høyt. Olav svarer ingenting, men det går noen rykninger over ansiktet hans.

Viljen, tenker Anders, er kanskje den mest høvelige målestokken tross alt, om man først skal gi seg til å dømme andre …

De ser forbi hverandre, men etter hvert kjenner Anders det som om stillheten blir annerledes. Hjerteslagene begynner å følge den langsomme rytmen fra gulvklokka.

Olav står opp og legger mer ved på ovnen. Han setter en kaffekjele på platen, han har et fat i hånden når han kommer inn igjen.

- Julebaksten, sier han og danderer utover noen kjeks fra en halvtom pakke.

De tar på med litt småprat om vær og føre. Av og til finner de på å skåle, men drikker begge så lite at det ikke er nødvendig å fylle glassene. Det surrer i klokka, den er i ferd med å trekke seg opp til fem slag.

- På denne tiden, sier Olav plutselig, pleide vi ungene å gå ut for å høre etter kirkeklokker. Det var mor som satte oss på det. Hun var vel glad for å bli kvitt oss en stund, der vi fløy rundt bena hennes.

Anders må smile.

- Vi gjorde det samme, sier han. Forresten hendte det at noen voksne var med, også.

De får samme tanke, og reiser seg. Olav går først. De kommer til å stå nær hverandre der ute på trammen. Snøen pisker mot de hete ansiktene.

- Nei, det skal vel mye til … sier Olav etter en stund. Likevel blir de stående. De dveler i dette ene som de begge eier en del i.  Og så skjer det likevel. Et vinddrag fra sør bærer som et dån med seg. Svakt, men tydelig høres en malmrøst gjennom skumringen. De snur seg uvilkårlig mot hverandre. Begge er våte av snø i ansiktet, og derfor tør de også holde fast i hverandres blikk. Klangen stiger og synker, før den til slutt blir borte for godt.

De to gamle vender seg sakte, og går tilbake inn til varmen.

Der ute fortsetter snøen å falle. Mykt jevner den ut oppkjørte veier så vel som søkende spor. Snart er bare en ny, ren og ubrutt flate tilbake.

Kategori: Noveller og fortellinger

Høstvise

(Kategori: Dikt i bundet form)

Så stille og lett falt et høstløv mot jorda.

Det strøk seg så várt over svartkåpa di,

på skuldre som retter seg, trass alle orda

som naglet oss fast i ei sjelekald tid.

Jeg tar deg i handa, jeg vet hva du tenker

om alt som har vært og om det som kan bli,

men ingen skal lenger få lagt oss i lenker,

av de som vil hilse med pen-handa si.

Hvert øye som ser dømmer sviker fra trofast,

og høyest de snakker, som ikke vet svar.

Det løvet som falt måtte følge et vindkast

som bød det å slippe den greina som bar. 

Se rundt oss står trærne med halvnakne greiner

nå lyser det gjennom, litt mer dag for dag, 
men løvet blir jord over stubber og steiner,

her nede går vi. Og skal vokse - i lag.

Himmelskrift

Med varlige, sterke hender
sammen
i felles grep om rorkulten
gjennom stjerneløst mørke:
Slik
seilte de gamle sjøfarende
i trygg erindring 
om gåseplogen,
himmelsignaturen,
et gjentatt ”ja”
til håpet

og livet.

Sannhet og skjønnhet. En hyllest til de romantiske.

(Kortprosa)

Verden vil bedras, heter det. Skjønt noen ganger aner man at dette ikke er det verste som kan sies om den.
Det tales mye og høyt om sannhet. Ofte er det nattsvart elendighet som da hentes fram til beskuelse, både som premisser og konklusjon. Likevel finnes det noen mennesker som har evne til å rette sine blikk i andre retninger. Ikke at de betviler det destruktives eksistens, men intuitivt vet de også noe om hvordan ondskapen i verden sprer seg. Til og med individers tanker og følelser kan ha konsekvenser for andre. Alle vet at vold avler vold, men de romantiske vet også at harmoni avler harmoni, og glede avler glede. Derfor vil de helst betrakte slikt som er vakkert, når de har et valg. Såkalte sannheter vil de heller ta varsomt i øyesyn, alene og i stillhet. Ingen kan noensinne fatte mer enn fragmenter av verdens beskaffenhet likevel.
Kanskje er det nettopp romantiske menneskers livsanskuelse som virkelig kan skape en forskjell for oss på Jorden, til det bedre.

Ønsker man derimot å reise et maktens borg til seg selv, kan den alltid mures opp av andre menneskers motvillige innrømmelser av påpekte fakta. Søker man derimot glede og tilfredshet, finner man det i forståelsen av at luftslott kan være minst like holdbare.

Ble jeg en fremmed

I landet jeg begynte
eier jeg ennå skogene og fjellet,
og i mørket
er landeveiene mine alene.

Ikke lenger tenker jeg meg inn 
bak de lysende ruter.
Stjernene er mine fortrolige,
varlige vinger 
og nattemyke poter
har mine venner.

Jeg kjenner også noen trær
som lar meg dele deres røtter.

Forståelse av hjem og hjemland

Tanker omkring et utdrag fra Knut Hamsuns ”Paa gjengrodde Stier” Teksten er tatt med mot slutten av dette essayet.

”Det er mindre slitsomt å kjenne seg som utlending når man er i utlandet”. Denne aforismen vedkjenner jeg meg selv å ha utgrunnet, skjønt jeg innser at slikt verbalt kjekkaseri klinger egentlig ganske hult. Mangel på tilhørighet er ikke noe en utbasunerer med lett hjerte, og burde vel heller ikke være til å kokettere med for noen.

Likevel opplever kanskje stadig flere at det blir vanskeligere å knytte identiteten sin opp mot noen nasjonalfølelse, ja hvis en med det mener et sett med normer, verdier eller idealer som man skal kunne dele med de fleste andre i det landet en er født.

Meninger og magi - komikk og panikk

En gang hørte jeg poeten og musikeren Leonard Cohen si at en form for magi alltid er på vandring mellom forskjellige kunstneriske uttrykk. Han mente at i et bestemt tidsrom kunne den for eksempel være i musikk, og når den forsvant derfra kunne den dukke opp igjen i bildende kunst, i litteratur, teater eller film.

Noe av det samme kan vi egentlig observere i andre forhold også. Likevel skal vi dvele et øyeblikk ved teaterscenen. Slik kan vi se for oss en aldrende skuespiller som ikke fatter at magien har forvitret; at grepet om publikum er borte. Forgjeves er alle de replikker og krumspring som tidligere fikk geniforklaringer til å sitte løst. Folk ser bare beskjemmet bort.

En av våre beste skuespillere gjennom tidene, Leif Juster, grep tak i nettopp dette på en forløsende og ellers tvers igjennom glitrende måte. Det var i rollen som komikeren som ikke kunne begripe hvorfor folk hadde sluttet å le av ham. Flere av oss husker fremdeles denne sketsjen og smiler av ordene ”DA lo folk, da!.”

Imidlertid er ikke dette fenomenet like uskyldig, enn si ufarlig, på alle områder. Jeg sikter til slikt som på overflaten later til å dreie seg om samfunnsdebatt, politikk og meningsytringer, men som sannsynligvis bedre kan forstås ut fra sosiologiske og psykologiske synsvinkler.

Hva skjer i familier der barna får styre en hver samtale?

Hvis vi skal se på reaksjonsmønstre hos enkelte sympatisører med den såkalte politiske venstresiden, kommer vi ikke utenom å inkludere den mye omtalte 68-generasjonen. I Skandinavia, og kanskje spesielt i Norge, ble den internasjonale stemningsbølgen med ”Peace and Love” fanget opp av radikale politiske miljøer. Lenge fikk de unge radikalere være forvaltere av noe som er beslektet med den nevnte magien. Deres argumentasjon fikk på forunderlig vis mange til å dukke seg og tie. Det lå et eller annet i selve tidsånden her; det er også verdt å merke seg at også ”populisme” i et par årtier var ensbetydende med nettopp disse strømningene. Forfatteren Odd Eidem kalte dette fenomenet for ”klasket av Marx’ fluesmekker”. Med det mente han den særegne retorikkens evne til å kvele sunne motforestillinger, både egne og andres. Og mens vi først er inne på beskrivelser fra litteraturen, må vi kanskje også gi Jens Bjørneboe rett i følgende lille analyse: ” … mennesker skulle frelses ved kjærlighet til fjerntboende folkeslag og kulde ovenfor de nærmeste, samt ved rettroende vantro og tørr usedelighet.”

Naturligvis vil det påvirke adferden til mennesker, hvis de stort sett hele livet har vært i besittelse av noen opposisjonslammende, magiske ord. Det kan imidlertid være interessant å reflektere over hva skjer med dem når dette overtaket deres en gang glipper. De fleste andre mennesker har jo noen gang i livet måttet lære leksen om at vi alle er ulike, at vi utvikler holdninger og meninger alt etter hva slags erfaringer vi gjør. Ut fra et slikt utgangspunkt forstår man også hvor viktig det er å respektere andre. De fleste lærer også etter hvert at man selv kan ta feil, og å takle dette.

En døv musiker spiller falskt. En senil skuespiller klovner rundt på scenekanten etter teppefall. Publikum går stille bort.

Det må virke tilnærmet ubegripelig og sikkert skremmende for gårsdagens magiforvaltere, den dagen andres reaksjoner ikke lenger er de samme som de har vært vant til. Skremmende og frustrerende.  Kanskje er det nettopp noe slikt vi opplever nå for tiden.

Kapitalistisk utbytting! - sier en, når en leder har høyere lønn enn andre ansatte i en bedrift. Rasisme! – sier annen, som tilsvar når noen peker på mulige problemer med å blande kulturer. Bokbål og nazisme! - sier en tredje, når en politiker fyrer opp i peisen med lokalavisen. Men nei, heretter er det flere som tar til motmæle, og færre som applauderer. Frustrasjonen blant radikalerne tiltar, og dere neste trekk blir ofte ren sjikane. I verste fall vold.  Virkningen av de magiske ordene later til å ha fortatt seg. Begrepene er utvannet. Fluesmekkeren er utslitt, og klaskene rammer ikke lenger.

Det slår meg at den nevnte magien i sitt vesen er beslektet med to andre forhold i verden. Det er makt, og det er rikdom. Alle tre har det til felles at de ikke er statiske; tvert i mot på stadig vandring mellom mennesker og nasjoner. Før eller senere skifter rollene; noen annen får prøve seg som forvaltere.

Som regel er det de som roper høyest som blir hørt. I stadig sterkere grad gjelder dette i regi av moderne media. Likevel er det sjelden støynivået som avgjør hva som er verdt å lytte til. Egentlig tror jeg ganske mange innser at dette. Da tenker jeg særlig på ”den tause majoritet”, hverdagsmennesker som står livet litt nærmere enn teoretikerne.

Blant slike jordnære folk later det også til å være forståelse for at når mennesker møtes, går det som regel an å finne en eller annen felles plattform Spesielt om man unngår å fokusere på nettopp de tema som man vet man er uenige om. Venter man lenge nok før man tar det opp, hender det faktisk at konflikter rett og slett forsvinner av seg selv.

En kan nesten si at også dette skjer på en nærmest magisk måte.

 (Kategori: saker og aktualiteter)