Hyllest til en kjær hustru, og ellers til alt og alle som ligner tilstrekkelig

(Essay)

I tider da man opplever at den fysiske verden gjennomgår en radikal visuell depresisering, for øvrig et forhold som bare skyldes slendrian og dilettanteri fra optikerstanden, leder jo slikt likevel til en og annen skjellsettende opplevelse. Om man ikke direkte endrer sine grunnholdninger, ligger det i sakens natur at enkelte anskuelser må bli noe mer avslappede og romslige enn tidligere idealer tilsa.

Det tidløst holdbare munnhellet om at man ikke skal tro alt man hører, kan man ut fra mer eller mindre sjelsopprivende erfaringer komplettere med at man slettes ikke bør tro alt man ser, heller. Nettopp derfor har en helt ny standard for generell verifikasjon etter hvert utkrystallisert seg, og denne kan i korthet uttrykkes med ordene ”ligner tilstrekkelig”.
 
Ja nettopp! Det eksisterer en noe flytende grense for når man kan gå ut fra at synsinntrykk stemmer med de faktiske forhold. Altså at noe ligner tilstrekkelig. For eksempel, om man skal spise ute; med menyen i hånden øyner man enkelte ord som ligner tilstrekkelig på noe man har lyst på. Eller man står på en holdeplass, og bestemmer seg for at stedsnavnet som står på bussen ligner tilstrekkelig på ens ønskede destinasjon. Man høyreklikker på de røde bølgelinjene fra et retteprogram i en tekst, og i fanen dukker det opp ord som ligner tilstrekkelig på det man hadde i tankene.
 

Slik får man utvidet sine gastronomiske erfaringer, slik lærer man nye steder å kjenne, og slik skriver man nyskapende litteratur.
 
Dessuten har jeg erfart at fenomenet kan være kontaktskapende når jeg møter mennesker som ligner tilstrekkelig på noen jeg har lyst til å hilse på. Ellers stiller jo saken seg en smule annerledes når jeg tror det er min prektige ektemake jeg har fått øye på. Ja nemlig! Jeg pleier som regel å møte min medvandrer under stjernene med en solid omfavnelse, hvor og når jeg måtte treffe på henne. Når jeg er i et romantisk stemningsleie, noe jeg for øvrig nesten alltid er, ute på trafikkerte fortauer er intet unntak, da faller det meg naturlig å gripe fatt i enten hånden eller armen til min hjertes utkårede.
 
Så hender det da, at jeg skimter noen ved siden av meg som … ja, som ligner tilstrekkelig.

Dermed har jeg også måttet lære meg nødvendigheten av å ha noen ferdig formulerte forklaringer på tungen. Likevel har reaksjoner på mine feiltagelser gitt meg en voksende tro på at frykten og kulden ennå ikke har slått rot i menneskenes hjerter for alvor. Jeg sier for eksempel som at: ”Dine øyne speiler den vakreste sjel jeg har møtt”, og se om ikke eieren av denne sjelen nettopp lever opp til en slik bedømmelse. Og ordene ”Jeg var sikker på at du var min eneste sanne kjærlighet”, har vitterlig fått fram smilet hos noen. Ja, i hvert fall noe som ligner tilstrekkelig på et smil.

Om ikke mine forklaringer skulle falle i god jord, må jeg satse på at originalutgaven av min hustru kommer meg til unnsetning. Som regel befinner hun seg noen få skritt unna, storleende. Dessuten har hun høytidelig lovet at hun skal bake kake med en fil i, om for eksempel noen kjenner seg så forulempet av mine vennligheter at jeg havner i fengsel.

For meg blir vel da utfordringen å velge en rømmingsrute som ligner tilstrekkelig på veien ut i friheten. Nå ser jeg jo en viss sjanse for at jeg kan komme til å bryte meg rett inn i en glattcelle i stedet. I så fall får jeg satse på at min livskamerat legger inn noen gode ord for meg, slik som hun i sitt uutgrunnelige storsinn har for vane å gjøre.

Dermed legger jeg gladelig mitt liv og min sjel i hennes hender. Hun ligner nemlig tilstrekkelig på en engel.