Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

søndag 13. mai 2018

Plommetreet

Utenfor huset hjemme er et område som jeg kjører gressklipper over med ujevne mellomrom. Begrepet ”naturtomt” er greit å gripe til, når man i avslappet nonchalanse avskriver et hvert kjennskap til noen gressplen i sitt hjemlige miljø. Det meste av det som gror her har lite med gress å gjøre, og dessuten har mange av vekstene lært å holde såpass lav profil at de rekker å blomstre.

En gang etter et lengre opphold med klipping, la jeg merke til et par underlige blader som fristet skjebnen nede på bakkenivå. De lignet litt på groblader, 

men …? Jeg bøyde meg ned for å se nærmere på saken. En tynn og rød liten stengel kom til syne, ja sannelig var det et lite tre som hadde funnet det bryet verdt å gjøre et forsøk nettopp her. Snodig. Det lignet slett ikke på skudd fra noen av de vanlige løvtrærne.

Jeg kjørte klipperen forsiktig rundt det.

Etterpå gikk jeg tilbake med forstørrelsesglass og flora. Da så jeg at bladene lignet mistenkelig på et plommetre. Plommetre? Hvordan kunne noe slikt ha kommet seg hit? Så strøk en erindring gjennom meg. En varm sommerdag i en hagegynge, der vi beboere på stedet kappedes om å knipse plommesteiner over noen høye syriner. Aha …

Akkurat denne plassen kunne imidlertid ikke være noe blivende sted for slik en fornem gjest. Jeg valgte ut et lunt hjørne ved en gammel mur, og hentet hagespaden.

Og treet vokste. Ja, det vokste mye de første par årene. Jeg forhørte meg hos noen kyndige. - Et tre som vokser opp slik fra en stein vil ikke blomstre, sa de. Vel, da måtte man jo bare akseptere det. Men det var nå litt stas likevel, syntes jeg.

Neste år var treet fullt av blomster. ”Det blir ikke til frukt”, lød dommen fra ekspertene denne gang. 

Nei … ? Vel, det så ut til være riktig. Da blomstene falt av, forsvant også de små stilkene umiddelbart. Det var ingen spor av slike små hevelser som kunne bli til velsmakende mirakler.

Det samme skjedde to år på rad.

Så, neste år stod treet og bugnet med dionysiske klaser av små, mørkeblå plommer. Og hva mere, de smakte søtere og bedre enn noen andre plommer jeg kan minnes.

Forklaringen ble sagt å være et rognetre som stod i nærheten, noe som gjorde bestøvning mulig. - Du må få undersøkt hva slags plommer det dreier seg om, sa de sakkyndige nå.

Nei. Det kommer jeg ikke til å gjøre

Ikke? Vel, det ville ikke plage meg det minste å få greie på at plommene mine egentlig ikke burde eksistere. Langt i fra.

Jeg har bare akseptert at det ikke er kunnskapens tre jeg nyter fruktene fra.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar