Sonetter

Ord fra lys

Å sanse i en våkenatt som ender
fra skyggene på klodens drift mot dag.
I hildringen, der mulmet sakte vender,
som streifet av et varlig vingeslag.

Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
så tanken går i kne, og man erkjenner
at alt man tror man vet er selvbedrag.

I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i et sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte

og søker svar i stiger, trinn for trinn.
I lyset blir vår tanke lik en flåte
som holder – inntil vannet trenger inn.

Drøm

Jeg drømte meg en vei jeg skulle finne, 

langs glemte fotefar å ta meg fram.

I sjelen brant et svik; en selsom skam

og leden var å tape eller vinne.

Et veiskille, et kors, et vakkert minne,

der smøg jeg fra min trange, lånte ham,

fikk bre meg ut, lik ringer i en dam,

mer fullendt, hel og fri enn noensinne.

Et spyd var jeg, fra handa til en jeger,

og ante meg et mål der lenger fremme

hvor glede skulle flomme i mitt beger.

Jeg våknet av min egne, brutte stemme:

- Mitt svik, det er å gå min samtids veger,

i lengsel mot et sted å være hjemme.

Gammel visdom

En vandrer søkte gjennom land og rike,
i lengsel etter syn for sant og rett.
En vismann hadde mangt i verden sett,
og kunne ham med livet så forlike:

- Tre veier fins, kun én vil deg berike.
Langs første vei går de med lite vett;
de frykter bare straffen uansett.
En trelldoms vei, i redsel for å svike.

Den andre følger de som vil ha lønn.
En kremmers vei, der nytelse er målet,
i vandring om de gyldne ønskers brønn.

Langs tredje vei står varder som vil stråle
med lys for ferd i fred, som stille bønn,

og godhet for det gode nører bålet.

(Spunnet rundt et ordspråk fra østlig ortodoks tradisjon)