Sonetter

Ord fra lys

Å sanse, i en våkenatt som ender

fra skyggene, på klodens drift mot dag.  

Et morgengry, der mulmet sakte vender
som streifet av et varlig vingeslag.

Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
når tanken går i kne, og vi erkjenner
at alt vi tror vi vet er selvbedrag.

I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i ditt sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte

på vandring i en stige, trinn for trinn,

før lyset gjør vår tanke til en flåte
som bærer – inntil vannet trenger inn.

Drøm

Jeg drømte om en vei jeg måtte finne,
langs glemte fotefar å ta meg fram.
I sjelen brant et svik; en selsom skam
og veien var å tape eller vinne.

Et veiskille, et kors, et gammelt minne,
der smøg jeg fra min trange, lånte ham,
fikk bre meg ut, lik ringer i en dam,
mer fullendt, hel og fri enn noensinne.

Et spyd var jeg, fra hånden til en jeger,
og ante meg et mål der lenger fremme
hvor freden ville flomme i mitt beger.

Jeg våknet av min egne, brutte stemme:
- Mitt svik, det er å gå de lette veger,
som aldri fører dit hvor jeg er hjemme.

Gammel visdom

En vandrer søkte gjennom land og rike,
i lengsel etter syn for sant og rett.
En vismann hadde mangt i verden sett,
og kunne ham med livet så forlike:

- Tre veier fins, kun én vil deg berike.
Langs første vei går de med lite vett;
de frykter bare straffen uansett.
En trelldoms vei, i redsel for å svike.

Den andre følger de som vil ha lønn.
En kremmers vei, der nytelse er målet,
i vandring om de gyldne ønskers brønn.

Langs tredje vei står varder som vil stråle
med lys for ferd i fred, som stille bønn,

og godhet for det gode nører bålet.

(Spunnet rundt et ordspråk fra østlig ortodoks tradisjon)