(Essay)
Age is
an issue of mind over matter. If you don’t mind, it doesn’t matter. (Mark Twain)
”Hvordan
føles det egentlig … ?” Her om dagen stanset jeg et øyeblikk og
stilte meg selv dette tabloidaktige spørsmålet. Jeg hadde nemlig
passert en ganske spesiell milepæl; ved en billettluke opplevde jeg for aller
første gang å bli stilt spørsmålet: - Senior?
Et
raskt blikk til siden avslørte et skilt som fortalte at dette gjaldt personer
over 65 år. En smule perpleks ristet jeg på hodet, i det minste tidsnok
til at jeg slapp å få spørsmålet gjentatt i et stemmeleie beregnet på
tunghørte.
Skulle
jeg reagert etter samtidens idealer, hadde kanskje en isfront av indignasjon vært
på sin plass fra min side. Vedkommende bak skranken hadde vitterlig bommet
med mer enn et halvt decennium. I stedet tenke jeg litt resignert, at javel, det kan
jo godt forholde seg slik at jeg ser en del eldre ut enn hva jeg
faktisk er. I tilfelle blir neste spørsmål, hva så? Hva
medfører dette av konsekvenser, eller hvilke fordeler ville jeg eventuelt oppnådd
ved å virke yngre?
Nå
er jeg på ingen måte blind for ungdomsdyrkelsen i tiden. Ikke for den
generelle fornektelsen av konsekvens heller. Derfor kan det jo en viss
mulighet for at noen mennesker hadde likt meg bedre hvis jeg hadde framstått
med noen slags konservert ungdommelighet. - Ja, tenker jeg videre,
men hvis slikt faktisk hadde vært et kriterium for deres sosiale imøtekommenhet
eller vennskap, hadde jeg på min side hatt særlig stor trang til å
pleie omgang med dem? Og for å se spørsmålet fra den vinkelen som
de fleste for tiden ser ut til å være mest opptatt av, det vil si forholdet til
det motsatte kjønn: Har årenes inngraveringer på meg skapt noen negative
konsekvenser slik sett? Det har slett ikke ført til mindre blid
imøtekommenhet fra min hjertes utkårede, i hvert fall. Ikke mindre vennligheter
fra andre kvinner heller, om sant skal sies.
Jeg
ser enkelte jevnaldrende med deres livslange slankekurer, deres moteriktige
dietter, deres blodslit i helsestudioer og deres underkastelse for kniven ved
plastisk kirurgi. Slik er deres forsøk på å erobre dager eller år fra
evigheten, og jeg ser deres halsing etter ”opplevelser”, deres frykt for ikke å få krystet nok ut av
tilværelsen. Dette betaler og betaler de for, med mye mer enn bare
penger. Slike ofringer kan tidvis minne om en slags avlat, og man
kan i tilfelle undres for hva.
Skulle
jeg la meg friste til å gjøre noe tilsvarende, nå i mine siste etapper? Det krever ikke mye grubling å si nei! Ingen av sandkornene i mitt
rennende timeglass skal ofres for å jevne ut spor av mitt levde
liv. Erfaringer videre på veien skal fortsatt få meisle sine merker på meg, dypt
og varig. Begivenheter som sol og regn, timer
og dager med lys og mørke over huden og sjelen.
Heller
vil jeg søke meg mer til de stille, ensomme øyeblikk. Sansene skal få mykne og finstilles i en harmonisk
hvilepuls, med vandrerstav ved en veikant, med fiskestang ved en bredd, i glad
forundring over at jeg fikk dele et fragment av bevissthet her på kloden vår,
dette støvfnugg i universet. Med slikt et mirakel for øye skal jeg
fortsette langs veier og stier, dit de tar meg; dit de ender, og med et nikk
til både livet og døden, ydmyk ovenfor tilværelsens lov.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar