Sosialisme og slipsknuter

Da resesjon og økonomisk nedgang for noen år siden begynte å sette preg på Storbritannia, kunne en etter hvert se reaksjoner blant folk som sporer til en smule ettertanke. Selv med sympati for de mange som etter hvert fikk det svært vanskelig, måtte man også innrømme at ikke alle forandringer nødvendigvis var av negativ karakter.

For det første kunne en legge merke til mer generell imøtekommende folk imellom i det daglige. Tydeligvis var det flere som nå ble litt mer hensynsfulle i forhold til hva de signaliserer til omverdenen. Muligens dreide det seg om en gryende gjenoppdagelse av fordelene med sosiale smøremidler generelt; slikt som høflighetsnormer og gjensidig hensynstagen. Imidlertid oppdaget en at mange også begynte å legge mer flid i sin bekledning. Ja, for også de tradisjonsbevisste britene hadde i de siste årtier henfalt til et tidsriktig frisinn i så henseende; i noen tilfeller kunne man også falle for fristelsen til å kalle det for sjuskethet.

Nå er det jo ikke spesielt overraskende heller, at slikt skjer når folk får mindre å rutte med. Mange som har reist litt omkring i verden, har opplevd at det ofte er blant de som har lite at en finner mest av vennlig gjestfrihet. Med velstand oppstår det gjerne en litt flytende grense hvor enkeltindivider ser seg råd til å vise arroganse ovenfor omverdenens forventninger til takt og tone.

I og med at jeg nå har signaliserer visse sosialpolitiske vinklinger i det følgende, skal jeg også friske litt opp med et høvelig sitat. Det blir noen velvalgte ord om den såkalte arbeiderklassen, og da fra en herre som har kalt seg selv både marxist, leninist og trotskyist. Vi snakker om John Bird, et menneske som har gjort mer enn de fleste for underprivilegerte og hjemløse. Blant annet er han grunnleggeren av ”Big Issue”, magasinet som gir de fattigste mulighet til inntekt gjennom egen innsats.

”I’m middle-class. I got out of the working class as quickly as I could. The working class is violent and abusive, they beat their wives and I hate their culture. The psychiatrist Anthony Clare once told me, - I’ve never got an Englishman to admit he’s middle class.”

Friske utsagn dette! Mens vi lar det få synke inn, kan vi la ordene fra overskriften her få blinke et øyeblikk: Sosialisme og slipsknuter! Det kan være grunn til å reflektere litt over det anstrengte forholdet som mange mennesker på venstresiden har til dette vesle stykket tekstil, og ikke minst interessant for eventuelle sympatisører som undrer seg på hvorfor sosialismen i dag øyensynlig har spilt seg selv så ettertrykkelig ut over sidelinjen.

"It is only the shallow people who don't judge by appearances."(Oscar Wilde)


Dette utsagnet kan man selvfølgelig tolke i videre sammenheng enn bare å være opptatt av skjønnhet og pertentlighet. Bekledning kan være et språk på linje med det verbale. Enten man liker det eller ikke, er ens ytringer også knyttet opp mot et visst ansvar. Ikke i juridiske termer, men moralsk, og for øvrig like gjerne ut fra anarkistiske idealer som fra verdikonservative.

Maler man huset sitt i farger eller mønstre som får forbipasserende til å kjenne fysisk ubehag, kan man ikke forvente å møte særlig vennlighet fra de medmennesker man plager på en slik måte. Det hjelper ikke om man der innenfra påstår at man liker det slik selv.

Nå kan man argumentere med at å kle seg etter eget forgodtbefinnende er en av de få individuelle friheter som enkeltmennesker faktisk opplever i moderne samfunn. Selvfølgelig fungerer det da som en ventil hvor frustrasjoner og aggresjon kan få utløp. Videre er bekledning en viktig del av ens identitet, noe som man naturligvis vil hegne om. Dette er en høyst forståelig reaksjon. Skjønt velger man å ignorere omverdenens reaksjoner på de signaler man gir, er det jo en mulighet for at man også er blind for sine egne reaksjoner i forhold til andre.

Sett fra norske forhold

En gang leste jeg en selvbiografi av kommunisten Reidar T. Larsen. Derfra husker jeg hans stolte bevissthet omkring å være godt og riktig kledd. Han hadde også noen syrlige kommentarer til utviklingen etterkrigstiden. Han tenkte muligens på de som senere har blitt omtalt som 68 – erne. Det var i den epoken moten med dongeri for alvor grep om seg. Idealet ble nå å framstå som shabby og ”freakete”. Helt nye klær rev man opp så de skulle se fillete ut.

Nå er det uvisst om denne uniformeringen skyldtes opprør mot konvensjoner, antimaterialisme, solidaritet med fattige eller en slags fokus på ”naturlighet og indre verdier”. Trolig var det en kombinasjon av alt det nevnte, men også dette utviklet seg til et strengt moteslaveri. I Skandinavia klarte venstreradikale krefter å kuppe mye av ”peace and love” - bevegelsen. Det betydde strenge ideologiske føringer for hva som var akseptabelt, også i forhold til bekledning. Innenfor de forskjellige fraksjoner var det sosial stigmatisering og utfrysing av de som ikke tilpasset seg. Tekstilbransjen klarte for øvrig på en mesterlig måte å utnytte de politiske trendene i denne tiden.

Kjell Arild Pollestad har kalt 68-erne for generasjonen som nektet å bli voksen. Det er disse som fortsetter med å kalle hverandre ”gutter” og ”jenter” til de er 60 år og mer. Videre, hevder han, mange av disse ”guttene” vil selv i dag velge døden framfor å sette på seg et slips.

Om dette er tilfelle, viser det i hver fall at akkurat dette med slipsbruk har fått en symbolmessig slagside. Kanskje kan man trekke paralleller med de fordummende karikaturer hvor kapitalister fremstilles som fete griser med flosshatt og sigar. For å få et mer nyansert syn på saken, kan en med fordel kikke litt på gamle fotografier av arbeidsfolk. På søndager var slipset selvfølgelig i bruk, noen ganger også til hverdags rundt på arbeidsplassene. I fabrikker, på veiarbeid, også da de gikk bak hesten og pløyde bondens åker.

Da fattige kvinner fra Europa kom som immigranter til Amerika for 100 år siden og mer, ble det en stor sak for dem at de nå fikk muligheten til å bruke hatt. Dette var et symbol på verdighet. Tidligere hadde de stort sett dekket håret med skaut eller luer. For menn har slipset hatt en lignende symboleffekt. Når man knytter det, er det som en understreking av at man går dagen i møte som et fritt og selvstendig individ, men også som en del av et fellesskap hvor man aksepterer et sett med felles normer.


Verdighet kan på flere måter sies å være beslektet med frihet. I ytterste konsekvens kan ikke disse verdiene gis; de må tas! Opprøret på sekstitallet førte ikke fram i så henseende. Kanskje ga man i stedet fra seg nøklene til begge deler.

Er sosialdemokrati protestantisme som har gått amok?

Litt tilbake til Reidar T. Larsen. Han var formann i NKP, de som ble sagt å være moskvatro kommunister. Imidlertid er det viktig å huske på, det var disse som ikke hadde brutt med Komintern (Den kommunistiske internasjonale). Det hadde imidlertid mange andre politikere på venstresiden gjort, og mange av disse fikk senere stor innflytelse i Arbeiderpartiet. Blant disse var stort sett hele ”jerngarden” i Erling Falks radikale bevegelse Mot Dag.

De første årtier etter revolusjonen i Russland var det mange som oppfattet kommunismen som en farbar vei for at alle skulle få ta del i allmenn dannelse. Marx var jo også opptatt dette. Kommunismen skulle rett og slett være en metode for hele menneskeheten å nå opp på høyere nivå, i vitenskap, i kunst og i kultiverte omgangsformer. Økonomisk utjevning var bare blant de første skritt på veien mot dette målet.

Denne tankegangen står i kontrast til den retningen utviklingen faktisk har gått. I Vesten, og ikke minst i land der sosialistiske eller sosialdemokratiske krefter har hatt innflytelse, ser en at det spesielt gode eller det storslagne gradvis har mistet sin relevans og appell. I stedet kalles det ofte for godt, det som i beste fall er middelmådig.

Et slikt mønster kan muligens også finne god grobunn i kulturer som er farget av protestantisk tankegods. Med reformasjonen ble synet på mennesket generelt mer negativt enn hva som hadde vært tilfellet tidligere. Begreper som brorskap, dyd og nåde måtte vike for plikt, synd og straff. All utsmykking i kirker ble fjernet. Idealet var grå strenghet. Å pynte seg ble nå ansett som en last.

Videre kan være en virkning av dette, at det i dag fokuseres langt mer på den ene som svikter framfor de mange som holder fast ved noe. Man kan bare tenke på presse og nyhetsformidling. Hvis man ytrer ti utsagn om et menneske til en journalist, ni positive og ett negativt, så vet man også usvikelig sikkert hva overskriften kommer til å bli.

En annen reaksjon er, at i stedet for å si at den ene skal komme like langt som den andre, vil man heller trekke den andre litt tilbake.

Sett gjennom litteratur fra folkedypet.

”I hate their culture”, sa John Bird om arbeiderklassen. Kanskje vi i rettferdighetens navn skal huske at ”arbeiderklasse” og ”arbeiderkultur” i det hele tatt kan sees som ganske flytende begreper. Mange kan sikkert ha undret seg over hva som egentlig mentes da de hørte revolusjonære ideologer snakke om ”arbeidera” og ”folket”. Knut Hamsun var tidlig ute til å peke på dette. Han så fenomenet ”arbeideren” som utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Ellers var han en ram kritiker av all smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse som av og til kom til overflaten i den organiserte arbeiderbevegelsen. Den enkelte arbeider og arbeidet som sådan hadde han imidlertid stor respekt for, større enn mange andre forfattere hadde i hans samtid.

Flukten fra landsbygda og jantelovene.

Nå er det ellers en annen helt forfatter jeg vil si litt om videre her, ingen ringere enn Alf Prøysen.

Allerede på femtitallet så han at utviklingen i sosialdemokratiet gikk i en annen retning enn den friheten som han og moren Julie hadde drømt om. Men kunne han våge å si fra om dette nå, som en dissonans i den etterkrigsoptimismen som rådet?

Han var kjent og verdsatt som forfatter av noveller, viser og småstubber. Etter hvert ønsket han også å forsøke seg på et større format, og en periode strevet han med å finne en rød tråd for en roman. Han viste fram enkelte bruddstykker og løsrevne tekster til en venninne; om hun kunne hjelpe ham. Venninnen var for øvrig den kjente illustratøren Borghild Rud, søster til Nils Johan Rud fra Arbeidermagasinet.

Og se om hun ikke fant noe!

Hun trakk fram en liten skisse blant tekstene. Den beskrev en kunstmaler som faller i staver over synet av fillete barneflokk og deres mor som rensker ugress en turnipsåker. Det blir avtalt at han skal komme tilbake og male dem neste dag. Da har moren imidlertid kledd seg selv og barna i deres aller beste klær. Maleren blir rasende over dette, og han dytter til en liten jente slik at hun faller og skader seg.

- Her, sa Borghild Rud, her har du motivet ditt. Ser du ikke hvordan denne jenta blir fornedret!

Slik ble den til, romanen om denne vesle jenta, om Gunvor Smikkstugun, ”Gapatrosten”, opprøreren som gikk sine egne veier. Hun som nektet å tro på eventyret der moralen sa hun skulle velge det grå skrinet i stedet for de to andre som hadde vakre farger.

Hun forlater bygda og får seg jobb i byen, fast bestemt på selv å velge sine idealer. Hun kler seg opp både innvendig og utvendig. Så kommer hun hjem på ferie, og nå har hun en plan hun vil sette ut i livet. Først og fremst tenker hun å få gamle venner og bekjente til å følge hennes eksempel og ta seg arbeid i byen, men hun har også en høne å plukke med de som stod i veien for drømmene hennes i barndommen. Dette gjaldt for så vidt både høy og lav, og hun rygget slett ikke tilbake for å konfrontere ”de trofaste jordens arbeidere” med deres egen selvgodhet, uvitenhet, feighet og råskap.

I hvert fall i dette siste lykkes hun, eller en kan gjerne si at Alf Prøysen lykkes. Han hadde selv mange såre minner å bearbeide fra oppveksten i dette miljøet. ”Trost i taklampa” kom til å bli hans eneste roman, men den glitrer som en juvél i norsk litteratur. Riktignok har fortellingen til tider blitt misforstått eller ufarliggjort, blant annet gjennom teateroppsetninger som har slipt og polert det hele ned til familievennlig komedie med raljering over bygdeoriginaler. Skjønt boken vil bli stående stødig for seg selv, den inneholder langt mer krutt enn mye av den ”sosialrealistiske” litteratur som andre har begått i etterkant.

Sosialismen som feilet.

Sosialismens idealer kan vekke sympati hos mange, kanskje til og med hos enkelte som overhode ikke er i stand til å se likhet som noe mål. Her kan nevnes de visjoner som er nevnt her tidligere, om generelt bedre kår for rettferdighet, og kommunistenes tidlige fokus på dannelse og kultur.

I den forbindelse er det også en annen dikter jeg vil nevne, en som hadde mye av den samme bakgrunnen som Prøysen. Det er Vidar Sandbeck. Hans selvbiografi om oppveksten i skogsarbeidermiljø på trettitallet er et stort menneskelig dokument om grå fattigdom og gyllne drømmer.

Faren hans var kommunist, full av frustrasjoner mot det bestående. Hver gang han møtte noen, var det diskusjoner, agitasjon og knyttnever opp i luften, ”… enda de var enige!”

Selv håpet Vidar Sandbeck på kommunismens framgang av en helt annen grunn. Hans aller største ønske var å bli klassisk fiolinist. Slikt var ellers ikke til å vurdere for skogens slitere den gang.

I senere tid har politikere i mange leire kommet i vane med å bruke munnhellet om at ” … det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig”. Noe som bokstavelig tolket er det reneste visvas! Umuligheten av dette vil en hver med innsikt i kognitiv psykologi kunne skrive under på. I noen tilfeller må vi ta inn over oss muligheten for at det ene faktisk utelukker det andre.

Også sosialismen kan man nærme seg med ulike utgangspunkt. Man kan for eksempel hate urettferdigheten, eller man kan elske rettferdigheten. Selv tror jeg at denne forskjellen på ingen måte er likegyldig for hva fruktene blir. Slik kan det ha vært et alvorlig feilgrep å forgylle ”arbeiderkulturen” mens det samtidig ble snakket hånlig om ”finkultur”.

Svikerne

Mye stygt er sagt om enkeltpersoner som har definert seg selv vekk fra arbeiderklassen. Disse blir gjerne beskyldt for egoistiske ønsker om bedre kår eksklusivt for seg selv, å søke økonomisk velstand og sosial anseelse mens de vender ryggen til sine egne.

Et slikt syn bør det være all grunn til å problematisere. Her kan en også se til de tidligere idealene hos kommunistene. Slike sosiale forflytninger behøver slett ikke å være en søken oppover, men like gjerne utover. Det kan gjerne dreie seg om frigjøring fra andres gjennomgående negativitet eller deres knefall for det middelmådige. I enkelte tilfeller kan motivasjonen rett og slett være godt utviklet estetisk sans hos den enkelte.


For en tid siden hadde Aftenposten en portrettreportasje om den unge forfatteren Édouard Louis, som har skrevet om frigjøringsprosessen fra den klassen han var født inn i. Også han følte innbitt avsky for nedrigheten som han var omgitt av. Først og fremst var det alt hatet og volden som ga seg utslag i stadige krenkelser, enten det var av fysisk karakter, eller også verbalt av alt som var vekt og vakkert.


Opprinnelig ønsket han noe annet. Han ville helt være som de andre, og dermed bli godtatt av sine egne. Det gikk bare ikke. Alt fra sine første år ble han ansett som annerledes; en paria. Han var svak og følsom, og slikt ble skånselsløst slått ned på.


Etter hvert fant han håp hos filosofen Michel Foucault, ikke minst i idealene om at mennesker må bygge seg selv. Slik innså han at også det ytre faktisk er viktig; bekledning virker i et samspill med indre dannelse. Er det da virkelig slik at klær skaper folk, som ordet sier? Det slår meg at i tilfelle kan dette være beslektet med fenomenet som Piet Hein beskrev, om smilet som slår innover.


Sin egen flukt inn til middelklassen ser Louis som et utslag av styrke, men mener også det er en politisk handling. Han vedgår imidlertid at raseri var drivkraften for ham, kanskje det samme raseri som mennesker fra hans tidligere miljø rettet innover mot seg selv.


Her vil jeg et øyeblikk tilbake til Alf Prøysen, som kanskje er et eksempel på litt mer ydmyk søken utover.


Enkelte husker ham kanskje fra fjernsynets barndom i Norge, da han sammen med Anne Cath Vestly laget barneprogrammer der han spilte rollen som den loslitte gatemusikanten Romeo Clive.

Dette var jo ganske annerledes TV enn vi er vant til i dag. Stort sett var det Anne Cath og han som gjorde ablegøyer blant folk langs fortauene og i bakgårdene i Oslo, og Jo Vestly som fanget det hele fra avstand med et lite 16 millimeter filmkamera. Anne Cath fortalte senere at hun aldri hadde sett ham så lykkelig som under disse innspillingene. I denne rollen var han helt seg selv, fri til å formidle det vakre og storslagne i tilværelsen til alle som ville høre på. Det var ”Solskinn og sang, og gitarklang for alle penga”.

Ikke til å undres over at han likte å vise seg fram på en slik måte. Med seg selv visste han at han aldri hadde vendt ryggen til hjembygda for å klatre noen trinn høyere i en sosial stige. Han hadde rømt for å slippe bort fra slike mennesker som ustanselig tråkket alt som var vakkert ned i søla.

”Vi er vel slike hippier vi vel”, skal han i et blidt øyeblikk ha sagt til Anne Cath.

Det sa han, husmannsgutten og griskokken som hadde kjempet seg fri fra omgivelsenes hånlatter, mistro og fordommer. Det er fint å huske ham nettopp slik, med et skjevt smil og gitaren, i en slitt frakk, men også med et kjekt knyttet halstørkle og hatt med en blomst i. Slik kommuniserte han at uansett utgangspunkt kan alle prøve å gjøre noe bedre med seg selv, og å være noe for andre. Ingen eksisterer bare i eget hode, og all adferd har konsekvenser mennesker imellom.

Skjønt mange må dessverre ribbes for ganske mye før de forstår det.