Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 4. februar 2014

Døden og livet ved siden

(Eventyr / fabler)

Det raste et forskrekkelig uvær over Jorden. Regnet slo ned fra himmelen, og vinden rev og slet i alt den fikk fatt i. Rusk og rask ble sendt til jublende høyder, mens vakre og ærverdige trær ble revet ned til skjensel og vanære.

Under barken på et av disse trærne, en gammel furu, hadde noen humler laget seg et bol. De fleste av dem klarte seg bra, men en ganske nyutklekket liten humle tumlet ned på bakken. Til alt hell falt den rett ved en stein som den kunne krype under. På det viset berget den livet natten over.

Dagen etter hadde de avsindige kreftene herjet fra seg. Våt og kald krabbet humlen seg fram i lyset. Slik fikk den for første gang sanse den verdenen som den hadde fått i gave. Solen strålte fra sin opphøyde plass på himmelen, der også noen dunlette skyer seilte bedagelig av sted. En liten vind hvisket i forsiktige utpust, igjen og igjen, som moret den seg kostelig over raslingen den laget i noen ospekroner.  

Solen er god, tenkte humlen, og begynte å gå rett mot de varme strålene. Lett var det ikke å ta seg fram gjennom gresset som ennå var vått. Marken var også dekket av alskens småtteri som vinden hadde grassert med.  

Så fikk den se noen fugler som lynte lekende lett gjennom luften over den. Å, den som bare kunne komme seg dit opp, tenkte den. Da ville alt bli så mye lettere. Men jeg er nok alt for liten.

Ikke før den hadde tenkt det, fikk den øye på noen bier som også svirret rundt der oppe. Sannelig, de var da også enda mindre enn den selv!

Biene landet etter en stund rett foran den.

- Hva er du for en, ville de vite. De tok humlen nøyere i øyesyn.

- Du er ikke en av oss, slo de fast. Du er bred og tykk, og slik er ikke vi. Og så går du omkring her nede på bakken, så derfor er du sikkert litt dum.

- Det kan jo hende at jeg også kan klare å fly, sa humlen.

Biene studerte den enda nærmere.

- Nei, det er umulig, sa de. Dette vet vi alt om, for slikt lærer vi av dronningen vår. Det trenges kraftige vinger for noen som er så stor og klumpete som deg. Og bare kjenn etter! De frynsene du har på ryggen, er knapt å kalle vinger i det hele tatt. Nei, det er nok helt umulig for deg å fly, tusen ganger umulig!

Den lille humlen var lei seg da den gikk videre. Våt og kald var den, og slik ble den også mer og mer pjuskete å se til. Hva kan det være godt for å leve? tenkte den. Aldri kan jeg klare å fly, og her nede på bakken kan jeg heller ikke klare meg.

Med hele seg lengtet den mot solen. For å komme så nær den som mulig, klatret den møysommelig oppover en lang stengel. Denne endte i en blomsterkrone. Der var det heldigvis litt tørrere, og humlen la seg ned. Likevel kjente den seg ikke glad.

Da hørte den med ett en myk stemme; det var visst blomsten som snakket.

- Du er så trist at du nesten får meg til å visne, sa den. Du må si meg hva som plager deg, for det finnes råd for det meste.

Så fortalte humlen om hvor leit alt kjentes, og hva biene hadde sagt.

- Biene, sa blomsten, de vet ikke alt her i verden. Dronningen deres lærer dem nok et og annet, men hun forteller bare slikt som får dem til å gjøre akkurat som hun ønsker. De flyr alltid rundt for å bringe henne slikt hun ber dem om. Hun skremmer dem med at det vil gå dem riktig ille, om de ikke er flittige.  

Nå skal du få vite noe som hun aldri forteller, og det er at det finnes en overflod i verden.  Allnaturen ødsler alltid, for mangfold later til å være dens aller største fryd.  Derfor spør den heller aldri om hvem som har fortjent dens goder.

Se bare her! Innenfor kronbladene mine har jeg litt nektar som vil gjøre deg sterkere. Den er der for alle som trenger den, og derfor kan også du drikke.

Dermed gjorde humlen som blomsten sa.

- Biene fortalte deg at humler ikke kan fly, fortsatte blomsten. Nå kan du velge om du vil stole på dem, eller på din egen trang til å gjøre det. Du kan tenke på at verken livet eller gleden er særlig sannsynlig her i verden, men begge deler eksisterer likevel.

Den lille humlen kjente seg gladere igjen nå, etter å ha drukket nektaren og hørt dette som blomsten hadde fortalt den. Derfor, uten egentlig å tenke over det, gjorde den et lite kast på seg. Og akkurat slik var det at det skjedde, den fløy av sted. Ja den gjorde, den fløy så aldeles rett oppover mot solen.

For døden kjenner ikke livet, men livet er.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar