Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

torsdag 22. september 2016

Monument


(Navn på personer er endret)

Det er tidlig en lørdag morgen, senhøstes. Høy himmel og lave solglimt mellom trærne innbyr til en tur ut i skogen. Rundt dette mitt hjem på Jorden er det villmark på alle kanter. Slik har det ikke alltid vært. Utallige gamle tufter viser at en gang var det mange bofaste her i traktene. I enda tidligere tider streifet vel sørsamene forbi. De etterlot seg ikke så mange spor, men på en høyde i nærheten har jeg funnet noe som jeg tror må være graver fra jernalderen.

Jeg tar av fra skogsbilveien, følger en sti som forsvinner innover i tykningen. Jeg har kommet i tanker om et mål for turen. Stien blir raskt smalere etter hvert som jeg går oppover i lien. Det er nesten ingen som ferdes her lengre, og om noen få år vil den være forsvunnet for godt.

På et bestemt punkt går den rett over noen steinheller, det er nakne fjellet som stikker fram i dagen. Her stanser jeg og kikker ned. Nei, ingenting. Jeg tenker meg om, forsøker å huske. Litt lenger ut til siden børster jeg vekk et dekke av høstbrune barnåler, plukker unna litt mose – og slik dukker de etter hvert opp. Tre bokstaver og et årstall.

A O S 1810

Jeg lar pekefingren gli i de dype furene. S - en er speilvendt i forhold til hvordan vi skriver den, for to hundre år siden var det vanlig å skrive den slik. Iherdig og tålmodig må hun ha vært, hun som en gang meislet inn disse tegnene. Ja, for det var en kvinne som gjorde det. Anna Smerud, hun ble tidlig enke med en stor barneflokk. Bokstavene skrev hun som et minnesmerke over mannen sin. Det var nettopp her på denne steinhellen han døde. Arne Olav Smerud. Død 1810.

Hvilken tragedie var det som en gang utspant seg akkurat her? Jeg har hørt historien i forskjellige versjoner. Meg bekjent er ingenting blitt skrevet ned. Her skal jeg gjenfortelle en variant jeg fikk fra en mann som i dag er tett oppunder hundre år gammel.

Det var vanskelige tider i landet. Ja mer enn som så, det var nød. Napoleonskrigene raste, og kornimporten til Norge fra Danmark var blokkert av britene. Også avlingene slo feil, år etter år. Den gang som nå var det jorden menneskene levde av, bare at konsekvensene på godt og vondt skjedde raskere og kjentes mer direkte.

Innimellom kunne det likevel være mulig å komme over korn eller mel til salgs, skjønt penger var det også lite av hos mange. Som aller siste utvei måtte flere lage brød av såkornet sitt for å kunne stille den verste sulten.

Arne og konen hans Anne hadde måttet gjøre nettopp dette. De bodde på et lite bruk et stykke oppe i åsen. Ned til bygden var det godt og vel en mils vei.  Det fantes ikke mat i huset. I lang tid hadde sulten fulgt dem fra soloppgang helt til søvnen døyvet plagene noen timer om natten. Barna hadde sluttet å gråte for mange dager siden. Blikkene deres hadde blitt tomme og apatiske. Som en desperat utvei skulle Arne prøve å få kjøpt litt korn på kreditt.

Hva slags tanker han gjorde seg på veien nedover til bygden, kan vi bare gjette på. Uansett går en ikke med hevet hode i slike ærend der en må trygle med lua i handa. Turen var unnagjort på et par timer. Så skjedde det gledelige at håpet hans ble innfridd. På det lokale handelsstedet ble det avtalt at en sekk med mel skulle bli utlevert til ham fra et lager

Om Arne var spesielt trofast og pliktoppfyllende mot sin familie, selv etter datidens normer, vet vi egentlig ikke så mye om. Det fortelles imidlertid at han var en snill og litt godtroende mann. Et annet forhold kan vi imidlertid gå ut fra med sikkerhet. Mennesket er seg selv lik, til alle tider. Da som nå var det mange som satte likhetstegn mellom snillhet og dumhet, og lettlurte folk er det alltid stas å drive gjøn med.

På lageret var det et par muntre sjeler som fant ut at de skulle fylle Arnes sekk med salt i stedet for mel. Han på sin side var sikkert lettere til sinns enn på lenge. Derfor lempet han uten videre sekken opp på skulderen og la i vei oppover i åsen.

Det het seg den gang at mat aldri er tungt å bære. Flere steder i verden sier de det samme fremdeles. Datidens sekker var slik at hvis de var fylt med mel, ville de veid 65 – 75 kilo. Ingen vet hvor mye denne børen med salt kunne veie. Han slet seg hjem til stuen og åpnet sekken.

Anna skal ha fortalt at mannen sa ikke et eneste ord. Han bare løftet sekken stille opp og gikk ut. Ned til bygden igjen.

Han fikk en ny sekk, og denne gang var det mel i den. Nok en enorm bør, og nok en mil i motbakke. En slik prestasjon er vanskelig å fatte for de fleste i dag. Kanskje treffer det oss likevel, hvis vi ser for oss Arne som vakler oppover stien. Et nesten umenneskelige krafttak som bare ble nødvendig fordi noen hadde behov for å gjøre narr av andre, for å gjøre seg større i egne øyne. Nå må han løfte føttene forsiktig over steiner og glatte røtter. Han må ikke snuble, bare framover, oppover - ett skritt, og så ett til. Så kommer han til noen våte, glatte bergheller. Sklir han nå, så …

De fant ham akkurat her. Han lå med melsekken over seg.

Hva mer er å si? Jo, det er en annen prestasjon som slett ikke skal glemmes. Anna skal ha klart å berge barna. Noen fant hun plass til i grenden, andre ble værende hjemme. At alle disse overlevde, er nærmest et for mirakel å regne når man tar i betraktning hvor mange som døde i disse tidene.

Minnesmerket forteller minst like mye om henne.

Jeg retter meg opp fra min bøyde stilling over steinhellen. Jeg hører så vidt en lyd i det fjerne. Det er støy fra biltrafikk. Langt der nede, gjennom det som den gang var bygden, går det en travel ferdselsåre. Folk kjører sikkert til eller fra lørdagshandlingen sin nå. Kanskje er det en og annen som beklager seg over alt strevet som følger med alle innkjøpene som må gjøres.

En stein står lagelig til under en furu, og det er godt å kunne sette seg en stund. Tankene mine kretser rundt Arne og Anna, og de mennesker som trådde her på Jorden før oss. De søkte det beste, akkurat som vi, og strevde fordi de var nødt til det.

Noen tåke er i ferd med å viske ut konturene i landskapet. Ryggen hviler godt mot furustammen, og jeg lukker øynene …

Innskriften, den står her ennå. Kunne den bli til en slags severdighet som moderne mennesker kunne fatte interesse for? En kjapp øyeblikksopplevelse, for eksempel lagt inn i en nøye planlagt ferietur? Jeg undres på hvordan de to hadde stilt seg til dette. Hva kunne de ha forstått av dagens tenkesett?

Da er det jeg skvetter til ved en sakte lyd. To skikkelser kommer etter hvert til syne gjennom tåken, de er på vei mot meg oppover stien.

Kanskje jeg selv har bestemt hva jeg skal få se.

Jeg reiser meg og går dem i møte. Det er Arne og Anna, fra skyggene. Han er en del lavere enn jeg forstilte meg ham, med bredt og sterkt ansikt. Hennes er smalere, trekkene finere. Håret er bundet opp under et skaut, en mørk hårlokk stikker fram i pannen. Begge er i grove, mørke vadmelsklær. Ellers er de seg selv oppfylte nå, de er hele.

Vi blir stående litt avventende alle tre. De vil meg ingenting, det er jeg som ønsker noe av dem. Jeg søker et gløtt inn til deres forestillingsverden.

En slags samtale kommer etter hvert i gang. Jeg må føre ordet, og de svarer bare med en og annen kort setning. Slik forteller jeg dem om vår tid, om tilværelsen sett med våre øyne.

De får høre om rikdom og overflod. Alle kan lese og skrive, og har mulighet til å skaffe seg den kunnskapen de ønsker. Det er nok av mat, klær og husrom til så å si alle. Blir vi syke, finnes det legehjelp og medisiner. Maskiner har tatt over alt tungt arbeid for oss. Vi kan reise verden rundt, og mennesker på hver sin side av jordkloden kan snakke med hverandre når som helst, hvis de vil.

De nikker og smiler til det jeg forteller. Jo, de har hørt at det etterlengtede Himmelriket en gang skulle komme ned til Jorden. Det har altså virkelig skjedd?

Jeg vet ikke helt hva å svare til dette. I stedet sier jeg at noen steder i verden er det fremdeles vanskelig for mange. Så nevner også jeg litt om hvordan livet kan arte seg for enkelte, også midt i velstanden. Det er mange som kjenner seg ensomme, de føler også at de mangler et innhold i tilværelsen. Noen er til og med på hvileløs jakt etter stimulanser, stadig sterkere opplevelser må til for å kunne kjenne seg levende.

Dette får dem til å stusse, de undrer seg også høylydt. Er ikke det å være født til å være menneske en stor nok opplevelse i seg selv? Jeg våger meg til å nevne innskriften. Hva tenker de om den - nå? Synes de at mennesker i vår tid burde få se den?

Anne og Arne ser på hverandre. Hun venter på at han skal svare, men smiler som kvinner gjør når de er sikre på hva deres make kommer til å si. Han drøyer likevel litt før han tar til orde. Og det er underlig, det han til slutt sier:

- Menneskene må alltid være hverandres speil. Det er slik de finner de beste svarene, og da trenger de heller ikke noe annet for å kjenne livet i seg.

Hun nikker, bekreftende.

Så kan jeg ikke å holde på dem lenger. De smiler begge som en avskjed før de vender seg fra meg. Raskt forsvinner de i tåken, langs den gamle stien som også forsvinner, fordi ingen har bruk for den lenger.

Jeg blir stående litt for å sanse meg. Det kommer et nytt og friskere drag i luften, om litt klarner det sikkert opp igjen. Så ser jeg ned på steinhellen nok en gang. Jeg tenker litt fram og tilbake før jeg kneler ned.

Varsomt stryker jeg mose og barnåler tilbake på plass over innskriften.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar