Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

Her blir alle dikt i fri form samlet.  For eventuelle kommentarer er det mulig å gå til hver enkelt tekst ved å følge linkene nedenfor. Den aktuelle siden blir da åpnet i nytt vindu.

Flammen - Erkjennelse - Alle skal medForsoningstegnet - HendeneHimmelskriftHvor langt er et liv? -  Gjenfødelse - Under solen Forvaltningsloven - Kledet i Torino - Meningene - Langs Grensebanen  - Ord på trettendedagen - AnskuelseAnklagen  - Perspektiv - SeremoniLeft to lose - Ble jeg en fremmed


Flammen

Nei, det vakreste du eier
viser du ikke fram
til en hver langs veien.
Du legger det ikke fra deg
i boden
der utøy rakker det til,
biter og river
i sulten trass.

Det vakreste bærer du
tett inntil deg.
Som et frelsende fyrtøy

tar du det fram
der noen trenger varme
fra en nying.




Erkjennelse

Gjerne går jeg i skog og fjell
i skjorte og slips.
I sekken ligger duk, glass og bestikk
lysestake og ikon.

Tilfreds
og artsbevisst,
et menneske i allnaturen.


Alle skal med

Ingen veier fører lenger
til de små rydninger i storskogen,
til grå stuer
som skjuler noen.

Forkomne flyktninger
dyrker jorden her
og en skjør fred.

Lys gjennom trekroner,

Trygghet er skogens hvisken.
Frykt er en motorlyd
fjernt i natten.



Forsoningstegnet

Godt er det
at svastikaen
ss- runer
og andre symboler
for massehysteri
og maktarroganse
bare sjelden oppstår
som visuelle naturfenomen.
 
Aldri tenkte jeg
at jeg skulle så bli trist
ved synet av en regnbue.

Hendene 

I kirkebenken 
foldet over salmeboken, 
så i dulgt bevegelse 
brettet en seddel 
igjen og igjen 
liten nok til ikke å synes 
under mynten til kollektskålen. 

Slik festet hun sitt grep 
om evigheten, 
mormoren min.


Himmelskrift

Med rolige, sterke hender
sammen
i felles grep om rorkulten
gjennom stjerneløst mørke:
Slik
seilte de gamle sjøfarende
i trygg erindring 

om grågåsplogen,
himmelsignaturen
med gjentatt ”ja”
til håpet
og målet.




Hvor langt livet er

Jeg har fått som en anelse om dette,
at noen olding blir jeg vel ikke.
Og noen ganger nikker det i meg
at ja, det får så være!
Som i dag, da jeg gikk stien rundt tjernet
og en gammel mann
kledd i rosa
løp forbi meg flere ganger.

Kanskje fikk han vristet noen dager fra evigheten 
slik,
men han stanset ikke for å se på de to stor-lomene
som lekte i vannet
der vindrossene skrev mørkeblå himmelskrift.
Ikke kunne jeg se at han knelte ved den vesle sletten
i takknemlighet
over markjordbærenes sommersødme,
eller satte seg på hvilesteinen
der blåklokkene bøyer seg mot Jorden,
uten at de synes mindre for det.
Hørte han lyden av et brus

var det blodet som strømmet ved øregangene,
og ikke altets sakte hvisken i furukronene. 

Det jeg så, var en fryktsom sjel
som jaget livet
forbi.




Gjenfødelse

Lys gjennom glassmaleri
i løvskogskatedraler.
Ange av smeltende nordavind
et langsomt bulder
av tusen gnistrende hestehover
langs veiene.
Vår
er sjelens landkjenning
med himmelen.


Under solen


Frisinnet
kalles også de
som marsjerer i takt
med tidsåndens trinn.
Følger som i dans
dens virvlende piruetter,
de søkende sprang -

med historiens pendel

mot tilværelsens akvarievegg.


Forvaltningsloven

De trygge anskuelser i tiden ...
Å, si meg heller noe med en kime av liv!

Skapelsen
er også høststormer som river 

og rokerer.
Argumenter virvler døde mot marken,
før vinterens islagte flater
speiler retthaverens stivnede og ansiktløse gestalt.
Vårens løfter
er likevel eslet til den 
ordløse fortvilelse,
når henders hjelpeløse gester
mot hovmodets tornehekker

blir til såmannens kast 
med utsæd
for sommerens grøde.

Kledet i Torino


Lite beveges
det ukrenkelige
av linfibre og karbon-isotoper
i materiens protokoll.

Annen erkjennelse
er lyttende,

på valfart
bærende fram sitt beste,
dagsmarsjer foran kjemien.

Pilegrimsveier,
nennsomt vevede tråder
et brudeslør bredd over Jorden.




Meningene

Nei meninger?
Slikt noe
vet jeg ikke av at jeg har lenger.
De siste klippet jeg vekk,
et par underlige utvekster 
bak på ryggen.
En tid gjorde de tjeneste 
som fluesmekkere,
men da fjærene falt av
dugde de ikke til noe lenger.
Ikke var de fine å se på heller.
Jeg kastet dem i ovnen med lett hjerte.
Forresten;
jeg snakker litt lettere med folk igjen 
nå.




Langs Grensebanen

Så takker jeg likevel Gud
for godstogene.
For håp i containere,
og tømmer,
slip eller skurlast,
med mål for materien
og tro på konsekvens.
Rammeavtalen
er ennå på skinner,
signert
med fysikkens lover
og malmens musikk.

Jeg åpner et vindu
for jernoratoriet
gjennom natten.



Ord på trettendedagen

Trå varlig
sier stjernetyderen,
og la ikke ditt mål
være slikt
som kalles naturlig.
Se sjelers armod
kler seg i uniform
og marsjerer.
Et menneske
kan løfte seg opp,
over seg selv,
og ta andre med
i det stille.


Anskuelse

Farger er en illusjon,
sa den blinde
famlende i sitt håndfaste.

Og en virkelighet
tenker jeg,
bredd ut over virkeligheten.

Slikt som også mange kaller tro.



Anklagen


- Hat! 
sa du 
triumferende
for slik 
og bare slik
kunne du råde i øyeblikket.
Lite fatter du
i din lettkjøpte seier
hva du har sådd
før du får se det spire.
Hva som vil bre seg ut
når det har slått rot.
Hva du har dratt over deg selv
og ditt
når annen grøde er kvalt.


Dette har du dyrket fram,

ja nettopp du.
Dette som ikke var der fra før.



Perspektiv

Nylig leste jeg det igjen et sted –
at heldigvis går verden fremover.
Ja, tenker jeg,
og fortsetter verden fremover
like raskt som nå,
så er den vel snart også framme.


Seremoni

I dag
leser jeg ikke poesi.
Jeg maler korn.
Håndfaste fragmenter
av håp
og himmel.

Havre, rug,
bygg,
spelt
og hvete.

 
Left to lose

Fattig er man kanskje
også
når ingenting lenger

synes verdt å eie.

Bånd rives av 
resignert, hastig -
ny avfallspose
langs perforert livslinje.


Ble jeg en fremmed

I landet jeg begynte
eide jeg ennå skogene og fjellet,
og i mørket
var landeveiene mine alene.
Mennesker -
ikke lenger søkte jeg inn 
bak de lysende ruter.
Stjernene ble mine fortrolige,
varlige vinger 
og nattemyke poter
hadde mine venner.

Jeg kjente også noen trær
som lot meg dele deres røtter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar