(Eventyr / fabler)
Det er kanskje ikke mange som vet dette, at noen få steder på Jorden finnes ennå enkelte vekster som stammer fra Edens hage. Der disse gror opp er marken hellig, og derfor kan alle Jordens skapninger forstå hverandres tale når de er der.
Nettopp et slikt sted kom jeg forbi en gyllen sommermorgen, en gang jeg var ute på vandring. Ved bredden av en vakker innsjø lå en stor slette dekket med markblomster, og der stod det også et stort bjørketre. Slik kom jeg til å overhøre en flokk meiser som hadde slått seg til der oppe i trekronen. Etter hvert forstod jeg at det var en gammel fugl som hadde noe å fortelle til de unge, og dette er hva jeg hørte:
Da Vårherre hadde skapt himmelen og jorden og alle dyrene, sa meisen, fikk han se at noen av hans skapninger ikke ville holde fred med hverandre. Tre fugler var det, som hele tiden kjeftet og slåss.
Han kalte de til seg, og talte til dem etter tur. Den første var stor og prektig, med hodet stolt hevet.
- Fordi du ikke ville holde min fred, sa Vårherre, skal du alle dager være uten hjem på Jorden. Til tidenes ende skal du flakke over land og riker. Når du lander et sted, kan du få bli der bare så lenge noen bruker deg for det gode. Og dette skal du huske, du stridbare! - at heretter skal navnet ditt være Makt.
Den andre fuglen var litt mindre, men minst like staselig å se til som den første. Fjærene glitret i de skjønneste farger. Til den sa Vårherre:
- Også du skal være hjemløs på Jorden så lenge verden består. Du og din bror Makt skal ofte følges ad, men den av dere som blir brukt til annet enn det gode må alltid reise videre. Navnet ditt skal fra nå av være Rikdom.
Den tredje var den minste av de, og fordi de andre hadde hakket så hardt på den, var den ganske pjuskete å se til.
- Fordi også du fant glede i å kives, sa Vårherre, blir skjebnen din å flakke omkring som de andre. Likevel vil jeg lønne ditt mot og standhaftighet mot de som er større enn deg. Derfor skal de to alltid nære frykt for deg i sine hjerter, og måtte vike for deg til slutt.
- Men hva skal jeg hete? dristet fuglen seg til å spørre.
- Navnet ditt, sa Vårherre, skal være Sannhet.
- Og så, sa meisen, dro de av sted for å oppfylle sin skjebne. Til alle tider har de flakket omkring mellom land og folk, og slik skal det også fortsette inntil tidenes ende.
- Ja, men hva hender med dem etter tidenes ende? hørte jeg en liten meis som spurte. De andre hylte av latter, men den gamle bød dem å være stille.
- Nei, slikt er ikke godt å vite for sikkert, sa den. Kanskje flyr de videre inn i himlenes rike, men da gir de seg også med kjeklingen seg imellom. For der, sluttet den gamle meisen, er det slik at alle finner fred.
Så dro hele meiseflokken av sted, og jeg bega meg videre på min vandring. Nå er det svært lenge siden dette hendte, og jeg har kommet til å glemme hvor den vakre sjøen og bjørketreet var. Derfor fant jeg på å skrive ned det jeg husker, for at ikke den gamle meisens underlige beretning også skal bli aldeles borte.
Det er kanskje ikke mange som vet dette, at noen få steder på Jorden finnes ennå enkelte vekster som stammer fra Edens hage. Der disse gror opp er marken hellig, og derfor kan alle Jordens skapninger forstå hverandres tale når de er der.
Nettopp et slikt sted kom jeg forbi en gyllen sommermorgen, en gang jeg var ute på vandring. Ved bredden av en vakker innsjø lå en stor slette dekket med markblomster, og der stod det også et stort bjørketre. Slik kom jeg til å overhøre en flokk meiser som hadde slått seg til der oppe i trekronen. Etter hvert forstod jeg at det var en gammel fugl som hadde noe å fortelle til de unge, og dette er hva jeg hørte:
Da Vårherre hadde skapt himmelen og jorden og alle dyrene, sa meisen, fikk han se at noen av hans skapninger ikke ville holde fred med hverandre. Tre fugler var det, som hele tiden kjeftet og slåss.
Han kalte de til seg, og talte til dem etter tur. Den første var stor og prektig, med hodet stolt hevet.
- Fordi du ikke ville holde min fred, sa Vårherre, skal du alle dager være uten hjem på Jorden. Til tidenes ende skal du flakke over land og riker. Når du lander et sted, kan du få bli der bare så lenge noen bruker deg for det gode. Og dette skal du huske, du stridbare! - at heretter skal navnet ditt være Makt.
Den andre fuglen var litt mindre, men minst like staselig å se til som den første. Fjærene glitret i de skjønneste farger. Til den sa Vårherre:
- Også du skal være hjemløs på Jorden så lenge verden består. Du og din bror Makt skal ofte følges ad, men den av dere som blir brukt til annet enn det gode må alltid reise videre. Navnet ditt skal fra nå av være Rikdom.
Den tredje var den minste av de, og fordi de andre hadde hakket så hardt på den, var den ganske pjuskete å se til.
- Fordi også du fant glede i å kives, sa Vårherre, blir skjebnen din å flakke omkring som de andre. Likevel vil jeg lønne ditt mot og standhaftighet mot de som er større enn deg. Derfor skal de to alltid nære frykt for deg i sine hjerter, og måtte vike for deg til slutt.
- Men hva skal jeg hete? dristet fuglen seg til å spørre.
- Navnet ditt, sa Vårherre, skal være Sannhet.
- Og så, sa meisen, dro de av sted for å oppfylle sin skjebne. Til alle tider har de flakket omkring mellom land og folk, og slik skal det også fortsette inntil tidenes ende.
- Ja, men hva hender med dem etter tidenes ende? hørte jeg en liten meis som spurte. De andre hylte av latter, men den gamle bød dem å være stille.
- Nei, slikt er ikke godt å vite for sikkert, sa den. Kanskje flyr de videre inn i himlenes rike, men da gir de seg også med kjeklingen seg imellom. For der, sluttet den gamle meisen, er det slik at alle finner fred.
Så dro hele meiseflokken av sted, og jeg bega meg videre på min vandring. Nå er det svært lenge siden dette hendte, og jeg har kommet til å glemme hvor den vakre sjøen og bjørketreet var. Derfor fant jeg på å skrive ned det jeg husker, for at ikke den gamle meisens underlige beretning også skal bli aldeles borte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar