Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 14. januar 2014

De grå kvinnene i Sverige eller kampen om Gleden



Følgende tekst er på ingen måte å se som et angrep verken på kvinner eller kvinnelighet generelt. Det er derimot observasjoner av maktmisbruk, maktberuselse, selvforherligelse, diskriminering og undertrykking fra slike aktører som har lært å benytte ”kvinneperspektiv” som legitimering og brekkstang. De samme forholdene er også lette å finne igjen i Norge, men den omtalte utviklingen har imidlertid gått enda lengre hos naboen i øst.  

Hver gang jeg er i Sverige, blir jeg så ofte minnet om en bestemt perle fra litteraturen. Flere enn meg husker kanskje Michael Endes samfunnskritiske beretning om ”Momo eller kampen om tiden”. I denne fortellingen ble verden ble plutselig fylt med ”grå herrer” som hadde tatt kontrollen. De stjal både tid og livsglede fra folk flest. Ingen visste hvor de kom fra. De satt ikke i synlige maktposisjoner, likevel kontrollerte de alt. Så å si alle applauderte deres tilsynelatende fornuftige løsninger. I hvert fall var det ingen som turde å protestere høylydt.

I dagens Sverige er det imidlertid en hær av grå kvinner som har overtatt. Man ser dem over alt, på gater og torg, på offentlige kontorer, i avisredaksjoner og på TV. Kledd i grått eller musebrunt, bukse og bluse, eller drakter som kan få en til å tenke på Mao – tidens uniformering i Kina.

De har tatt føringen når det gjelder en hver dagsorden. Deres makt er fundert utelukkende på noen få dogmer. I alle saker, i et hvert ordskifte, tar de fram argumentet om at kvinner alltid har det spesielt vanskelig, ved siden av at all elendighet i verden utelukkende er mennenes skyld. Denne enkle hersketeknikken har etter hvert vist seg som en effektivt lammende gift ovenfor en hver tenkelig opposisjon. Som var det et trylleformular, kan ordet ”kvinneperspektiv” få alle kritiske røster til å forstumme. I media sørger de for at alt fokus blir satt på kvinner og kvinners opplevelse av situasjoner, uansett hva sakene gjelder for øvrig. Hennes rolle beskrives ofte som en heltinne i kamp, hvor hun seirer selv om hun har alle odds (mennene) mot seg. Enten det, eller at hun mestrer hverdagen selv om hun ellers lever under forferdelige (mannsdominerte) forhold.

 I likhet med de grå mennene i Endes fortelling, har disse kvinnene dukket opp uten at noen sikkert kan si hvor de kommer fra. Uniformeringen deres er for øvrig neppe å sammenligne med for eksempel muslimske kvinners valg om å av – seksualisere seg i det offentlige rom. Nei, de gråkledde skjuler sjelden sine behov i så henseende, og tilfredsstillelse på alle plan er dessuten deres høylydte krav og påståtte rettighet.

Og videre, ja det må bare sies: De er stygge. Stygge! Ikke at dette har det minste med uheldig ansiktsfasong eller kropp å gjøre. Nei, dette er en heslighet som tydeligvis kommer innenfra, en utstråling. De stikkende blikkene bak brillene deres er som regel kritiserende og fordømmende, og alltid kalde og beregnende. Styggheten ligger i mimikken, i kroppsholdningen, og ikke minst i deres bevegelser. Når de går, er det med autoritet som et pansret kjøretøy. Kun i rette linjer, med albuer eller armer veivende som lanser mot hindringer. Slike vesener er skremmende som Spielebergske monstre, urovekkende som Dantes utmalinger fra Helvete.

Likevel, et steds fra har de jo kommet . Underlig er det å tenke på, at teoretisk sett må disse grå være identiske med de blide ungjentene som på 60 – og 70 – tallet fikk verden til å smile henført over ”Svenska synden”, disse som tok behagelig lett på gamle moralkodekser, de kalte seg frigjorte og lekte seg inn i voksentilværelsen. Hvordan kan dette stemme over ens med hvordan de framstår i dag, med disse grimasene av stivnet forgremmelse?

Og hva med de andre kvinnene? For de finnes jo også, det kan hende de til og med er i flertall. Jo, selvfølgelig er de i flertall, de varme kvinnene som nærer livet, de som ER i livet. De som ennå ikke har lagt fra seg gleden over tilværelsen. De som smiler forsiktig og unnskyldende når de grå har forlatt et rom. Visselig finnes de, men de har måttet lære seg å dukke.

Egentlig kan jeg forstå det, om disse vanlige kvinnenes situasjon kan oppleves enda vanskeligere enn mennenes. Hva skjer om en av disse tar til motmæle mot de grå? Hvilke reaksjoner blir hun møtt med? Hun blir øyeblikkelig angrepet ovenfra og nedad, med våpen som sårer der det smerter mest. Ja, for selvfølgelig kan det kjennes enda vondere å urettmessig bli utpekt som offer enn som fiende. Som dumsnill heller enn ond. Som uselvstendig heller enn beregnende. Kvinner som opponerer mot de grå, blir øyeblikkelig plassert i en offerrolle. Kanskje vil det, tross alt, være lettere for mennene å ta kampen opp.

Så, hvordan går de med de svenske mennene etter denne maktovertagelsen som har skjedd? Ikke så greit, er jeg redd. De er stort sett tause, knuget og kuet. Ingen andre steder i verden kan man se så mange bøyde nakker som blant menn i Sverige. Dette har lite med aldring eller reumatisme å gjøre. Her luter de mot jorden allerede i 20 – års alder.

Stille er de for det meste, bortsett fra – ja, de søker jo glemsel og trøst der de håper den er å finne. Hører man en svensk mann som hever stemmen, skyldes det som regel at han er overstadig beruset.

Å bøte urett med ny urett, noe som er essensielt i løsningsmodellene til de grå, er jo for så vidt ikke noen ny og unik løsning oss mennesker imellom. Svenskene aksepterer slikt i det stille. Tradisjonelt er de i stor grad lydige ovenfor autoriteter. Det ligger dypt i den svenske kultur å respektere det konforme. Kanskje har dette noe å gjøre med deres historie som tidligere europeisk stormakt. De orienterer seg sørover, og viser alltid en slags frykt for ikke å være kontinentale.

Eldre enn som dette er nok mennenes universelle vane med å bite i seg urettferdige beskyldninger om å være årsak til kvinners vanskeligheter. Så lenge han evner å bøte med noe, så gjør han helst nettopp det. Han betaler det som blir avkrevd ham. Han ofrer sin sinnsro eller sjelefred, sitt arbeid, sin verdighet eller sin ære. Eller penger. Etter hvert vil han også måtte betale med blod og liv. Dette kan man få en anelse om, hvis man ser på uttrykkene i blikket til de grå. De får ikke lenger nok tilfredsstillelse bare ved det faktum at så å si alle menn er i kne. Man kunne håpe til Himmelen at denne spådommen ikke vil gå i oppfyllelse, men det er allerede i ferd med å bli virkelighet. I Sverige kreves det fra militante feminister at vanlige rettsprinsipper ikke skal gjelde for menn. Det vil si at kvinner i teorien skal kunne gjøre hva de måtte ønske mot en hvilken som helst mann, uten å måtte stå til ansvar for det.

Litt hyggeligere er det derfor å tenke på boken til Michael Ende. Den fortellingen var jo bare eventyr og fri fantasi. Her klarte den vesle jenta Momo å tilintetgjøre de grå herrene, sammen med Mester Hora. Det var han som stelte med selve tiden, representert ved timeblomstene, disse mirakelvekstene som de grå hadde stjålet fra menneskene.

Det var en sterk opplevelse å lese om blomstene som ble sluppet løs igjen. Menneskene fikk tiden sin tilbake, og de grå herrene mistet det som næret dem.

 Slik kan det gå til i eventyrenes verden. I Sverige kommer nok ingen liten jente eller gutt til å finne og frigjøre det som de grå kvinnene har stjålet. Ja, hva er egentlig det de har tatt? Det er ikke så vanskelig se. Tydeligvis suger de all glede ut fra en hver sammenheng der de er til stede, både fra kvinner og menn. Vel, da kan vi også fortsette denne fabulerende tankerekken med å spørre, hva er det all denne stjålne gleden kan brukes til?

Om ikke annet, så trenges vel alltid glede for å se en mening med livet. Ja, da er kanskje gåten løst. Det kan godt være nettopp dette de grå kvinnene har mistet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar