Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

onsdag 29. januar 2014

De rette folkene


”Den rette person kan regne med svært gode betingelser” leste jeg i en stillingsannonse her om dagen. Og dette var jo slett ikke så dumt skrevet. Likevel, det var noe der som gjorde meg ettertenksom. Akkurat denne annonsen hadde jeg sett med jevne mellomrom i det siste.

Jo, egentlig minnet det meg på en bestemt tristesse som sikkert mange har gjort sine erfaringer med. Det kan fort bli langdrygt dette, å gå og vente på at ”den rette” skal dukke opp. Så ofte ser det jo ut til å være folk av det stikk motsatte slaget en helst treffer på.

Jeg kjente en mann jeg kan fortelle en historie om.

Hva slags barndom og oppvekst han hadde, nei det vet jeg ikke. Han var godt voksen første gang vi treftes. Men hvordan det nå hadde seg, jeg skjønte fort fyren ikke fant seg særlig godt til rette her i verden.


Han arbeidet som bygningssnekker, og jeg vet at han hadde et godt håndlag. Likevel var det alltid et eller annet som gikk galt for ham. Som regel røk han uklar med de han jobbet sammen med. ”Bare vent til jeg finner det rette snekkerlaget”, sa han til meg en kveld vi satt og småpratet. Da skulle det visst bli akkorder av et helt annet slag enn det han hadde vært med på hittil. Rene velstanden skulle det bli, forstod jeg.

Gift hadde han vært, både en og to ganger. Men nei, ingen av hustruene hadde vært slik han mente de skulle. ”Trollkjerringer”, var dommen hans. De hadde til og med blitt verre med tiden, begge to.

Politikk likte han å snakke om, men han hadde som regel lite til overs for de som styrte og stelte til en hver tid. ”Bare vent til de rette kommer til makten” sa han. Og det skulle jo være folk som tenkte og mente stort sett det samme som ham. Likevel vekslet han mellom blått, rødt og grønt etter dagsform og humør. ”De rette” ble sjelden stolvarme før de måtte ut igjen.

Akkurat slik var det med det meste. Det var helst vrangsiden han festet seg ved hos alt og alle. Den siste gangen jeg så ham, var han blitt gammel og skrøpelig. Han hadde ikke så mye godt å si om sykehjemmet han bodde på heller, men han mente det kunne bli bedre om han fikk seg en annen romkamerat. Dessuten ventet han på at den rette tilsynslegen skulle komme.

Nei, jeg tror han aldri noensinne møtte et menneske som var slik han mente det burde være. Kanskje var det tross alt best at det gikk som det gikk, for de siste årene klarte han ikke å følge særlig med på hva som skjedde rundt ham.

For neigu' om jeg tror det var de rette folkene som møtte opp i begravelsen hans, heller!

2 kommentarer:

  1. Svar
    1. Takk for det :) Her på bloggen har jeg jo tenkt å samle både nytt og gammelt, og denne vesle stubben hører med blant mine tidlige - opprinnelig skrevet på dialekt og senere "oversatt".

      Slett