Den vakreste stemmen i Himmelen

Det var på den tiden Vårherre vandret på Jorden og delte menneskenes kår.  En dag han gikk alene ute på markene, ble han omkranset av fugler.  Alle sang de så vakkert de bare kunne, for slik ville de vise sin takknemlighet og glede over livet de hadde fått.

Vakrest av alle sang trostene.  Svarttrosten og måltrosten fløytet de herligste triller, og rødvingen la nye toner til alle de andres melodier.

Likevel kunne ingen av dem måle seg med gråtrosten.  Den sang slik at verden ble som forgylt rundt den.  Alle som hørte det, måtte stoppe opp lytte.  Det var som om savn og smerte, ja alt som var vondt og vanskelig ble strøket vekk av den stemmen.

Vårherre lyttet til alle før han ba gråtrosten komme bort til seg.  Han sa:

Blant alle skapninger på Jorden har du den vakreste av alle stemmer.  Nå skal du vite at i Himmelen er det en engel som pleier trøste de som hadde det vondt mens de levde på Jorda.  Derfor vil jeg spørre deg om du vil låne bort stemmen din til den engelen.

Gråtrosten tenkte seg godt om.  Den var viss på at den kom til å savne å synge.  Den hadde kjent seg så stolt hver gang noen stod og lyttet henført.  Likevel ble den ble glad ved tanken på at de som hadde tunge kår i livet skulle bli trøstet med stemmen dens.  Derfor bestemte den seg for å svare ja.

Da den fløy av sted, kom det bare et stygt skrik da den skulle si farvel.

Vårherre gikk videre, og det gikk mot kveld.  Med ett kom gråtrosten tilbake til ham.  Den så bedrøvet ut, og på brystet hadde den mørke flekker etter tårer.

Det ble så trist, alt sammen, sa den. De andre trostene vil ikke kjennes ved meg lenger, nå da jeg ikke kan synge mer.  De jager meg, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Vårherre så vennlig på den og sa:

Jeg skal lønne deg fordi du kom til meg med din sorg, og ikke bare med en begjæring.  Fra nå av skal du få fred for andre troster, og de skal alltid måtte vike for deg.  Og selv må du huske at stemmen din tilhører deg, selv om engelen låner den.

Når noen hører deg heretter, slik som når de sanser alt annet som ikke er vakkert, så vil de også bli minnet om at det finnes noe som er bedre. Og en gang skal jeg oppfylle alle lengsler etter skjønnhet.

Så dro gråtrosten av sted enda en gang.  Den fløy lavt langs bakken, for det var blitt kveld og nesten mørkt.  Den tenkte at om den bare fulgte fotsporene etter Vårherre, ville den sikkert finne veien tilbake dit den kom fra.

Og slik flyr den ennå i dag, lavt over markene.  Av og til kan en høre dens skjærende skrik, men den som lytter nøye, vil høre at den egentlig bare ler av fryd.  For gråtrosten vet at det er den som har den vakreste stemmen i Himmelen.