Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

onsdag 15. januar 2014

Den vakreste stemmen i himmelen

Det var på den tiden da Vårherre vandret på Jorden og delte de kår som alle må friste her.
En dag han gikk alene ute på markene, ble han omkranset av store flokker med fugler.  Hver og en ville de gjerne gi en glede tilbake til sin skaper, så de stemte i med en kvitrende takk for livet de hadde fått.

Alle sang de så fint de bare kunne, og vakrest av alle sang trostene.  Svarttrosten og måltrosten fløytet de vakreste triller, og rødvingen la nye triller til alle de andres melodier.

Likevel kunne ingen av dem måle seg med gråtrosten.  Den sang slik at verden ble som forgylt rundt den.  Alle som hørte det, måtte stoppe opp og bare lytte.   Det var som om savn og smerte, ja alt som var vondt og vanskelig ble strøket vekk av den stemmen.

Vårherre lyttet til dem alle før han bød gråtrosten om å komme bort til seg.  Han sa:

Blant alle mine skapninger på Jorden har du fått den vakreste av alle stemmer.  Nå skal du vite at i himmelen er det en engel hvis oppgave er å trøste alle som har hatt det vondt mens de levde her.  Derfor spør jeg deg nå om du kan tenke deg å låne bort stemmen din til den engelen.

Gråtrosten tenkte seg godt om.  Den var viss på at den kom til å savne å synge.  Alltid hadde den kjent seg så stolt og glad hver gang noen stod henført og lyttet til den.   Men så kom den til å tenke på alle de som hadde det vanskelig, og den ble glad ved tanken på at de skulle bli trøstet med stemmen dens.  Derfor bestemte den seg for å svare ja.

Da den fløy av sted, kom det bare et stygt skrik da den skulle si farvel.

Vårherre gikk videre, og det gikk mot kveld.  Da var det at gråtrosten kom flygende tilbake til ham.  Den så bedrøvet ut, og på brystet hadde den mørke flekker etter tårer.

Det ble så trist, alt sammen, sa den.  – De andre trostene vil ikke kjennes ved meg lenger, nå da jeg ikke kan synge mer.  De bare jager meg, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Vårherre så vennlig på den og sa:

For visst skal du bli lønnet for at du kom til meg med din sorg, og ikke bare med en begjæring.  Fra nå av skal andre troster alltid måtte vike for deg.  Men du skal huske at stemmen som du savner tilhører deg, selv om engelen låner den.

Og slik skal det være, at når noen hører deg heretter, som når de sanser alt annet som ikke er vakkert, så vil de også bli minnet om at det finnes noe som er bedre. Alt godt som kan legges til noen har en gang blitt tatt i fra dem, og en gang skal jeg oppfylle alle lengsler etter skjønnhet.

Så dro gråtrosten av sted enda en gang.  Den fløy lavt langs bakken, for det var blitt kveld og nesten mørkt.  Den tenkte at om den holdt seg langs fotsporene etter Vårherre, ville den sikkert finne tilbake dit den kom fra.

Og slik flyr den ennå i dag, lavt over markene.  Av og til lar den det stå til med sine skjærende skrik.  Den som lytter nøye, vil likevel høre at den egentlig bare ler og fryder seg.  For gråtrosten vet at det er den som eier den vakreste stemmen i himmelen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar