(Noveller / fortellinger)
Sensommer 1962.
”Østlandet med Oslo. Skiftende skydekke, stort sett pent og tørt vær”.
”Østlandet med Oslo. Skiftende skydekke, stort sett pent og tørt vær”.
Anders hører som et ekko av orakel – ordene fra langbølgesenderen på Kløfta, da de første dråpene lager prikkmønster på låvebroen. Helt fra han våknet har han likevel kjent på gikta at det kom til å bli regnvær, og derfor drøyde han heller ikke ved dugurden lenger enn høyst nødvendig. Høgstdags gikk han inn som snarest for å få med seg værmeldinga, men trodde ikke så mye på godværet de lovet. Derfor rakk han da også å berge inn det siste høyet fra hesjene.
Avlingen er i hus, men han kjenner ikke helt den vante gleden ved velgjort arbeid. Han setter seg ned på ei tomkasse rett innenfor den åpne låvedøra. Nede i fjøset er det stille. Det er ikke mer enn snaue to uker siden den siste kua ble hentet med slakteribilen.
Båsene står tomme, for den nye tiden har funnet veien hit til dem ute i ødemarken også. Likevel ville det være stor synd å la tørt høy bli stående ute. Kløver og timotei, med en regnbue av engblomster innimellom. Det anger så godt av sommer. Ei rik gave er det, både for folk og dyr. Her hos dem nevner de sjelden store ord som ”ærefrykt” og ”takknemlighet”, men han har samlet sammen alle staurene fra jordet og stablet dem trygt under stabburet. Ståltråden fra hesjene har han surret opp i pene bunter.
Det skal ikke brukes mer.
Utenfor regner det jevnt nå, men det haster ikke lenger med noe. Han kan like godt hvile litt, for ennå er det sikkert en drøy time før hun der inne kommer for å hente ham inn til kveldsverd.
Rett bak ham står det en annen kasse, full av forskjellig jernskrammel. Han skimter noe ståltråd som ligger her også. Noen sammennøstede baller på tre – fire favners lengde, og flere småstubber. Slike som han opp gjennom årene har surret over hånden og lagt til side, i tilfelle de skulle komme til nytte.
Det kunne kanskje blitt til et strekk på en hesje, dette. Han finner verktøyet som han bruker når han nøster, to plankebiter satt sammen i et kryss. Forsiktig legger han på den første tråden.
De har så inderlig trengt hverandre, de to som fremdeles bor her. Den vesle ruten på Jorden som er deres, denne vesle verdenen hadde sluttet å eksistere om en av dem hadde falt fra. Begge har de lagt til sitt, med det samme ønske om å trygge kårene. Tatt i så godt de har maktet, for seg selv, for ungene og for dyrene. De har slitt sammen, og mest i det stille.
Han plukker opp den neste lengden og lager en fin skjøt.
Seksten mål har han greid å bryte her i steinete og ulendt terreng. Litt mer for hvert år, fire kufór på det meste. Helt fram til det siste har han gått ut med spett og trillebår om kveldene. Det har vært store steiner og seige granrøtter. Tunge tak, som har fått ham i kne mange ganger. Flere steder ligger det røyser igjen etter ham. De første er dekket av mose.
Han finner en skarp knekk på tråden, og han forsøker å rette den ut.
De hadde likevel ikke klart seg uten det han tjente på skogsarbeid vinterstid. Slik måtte han dra hjemmefra, ofte i ukevis. Så var det for noen år siden, han ble liggende etter å ha frosset seg nesten fordervet. Han fikk noen leie sår, og feber som bare ble sterkere etter hvert. Han kom seg heldigvis opp igjen, men gikta satte seg i kroppen etter dette. Det meste ble tyngre å ta tak i, mye tyngre.
Han tar et flokete nøste opp fra kassen.
Noen vonde dager har det også vært, da han kjente det som om alt arbeid var fåfengt. At slitet ikke monnet noe i det hele tatt. Det har vært avlinger som ble mindre enn han håpet, og gjeld som ble større. Det har vært tider da han har grudd seg for å gå ut om morgenen, og noen ganger har det også vært tungt å gå inn igjen om kvelden. Ikke alltid var det lett å få blund på øynene om natten heller, men da har han som oftest kjent en annen hånd i sin der i mørket. Varm og liten, men sterk nok til å holde dem begge fast der de hørte hjemme.
Fingrene hans får fatt i en kort bit der nede fra kassen. Han blir sittende og studere den. To ekstra skjøter må til, om han vil ha den med. Med øyemålet slår han fast at denne stubben er heller ikke lenger enn som dette. Tråden hans vinner ingen ting på at han tar den med.
Den nye tiden sier at det er urasjonelt og bortkastet, alt slik som ikke kan måles. Han grunner på dette. Biten som han holder i hånden, er av samme gode materiale som resten. Galvanisert og solid ståltråd.
Etter en stund drar det likevel som en forklaring over ansiktet hans. Hendene tar til å arbeide igjen, trygt og rolig. Den vesle biten får plass mellom to andre lengder. Det ene hører sammen med det andre.
En god fred har kommet over ham etter hvert. Han har fått nøstet opp og skjøtt sammen alt. Rundt korset har det vokset fram en lang og ubrutt tråd.
Avlingen er i hus, men han kjenner ikke helt den vante gleden ved velgjort arbeid. Han setter seg ned på ei tomkasse rett innenfor den åpne låvedøra. Nede i fjøset er det stille. Det er ikke mer enn snaue to uker siden den siste kua ble hentet med slakteribilen.
Båsene står tomme, for den nye tiden har funnet veien hit til dem ute i ødemarken også. Likevel ville det være stor synd å la tørt høy bli stående ute. Kløver og timotei, med en regnbue av engblomster innimellom. Det anger så godt av sommer. Ei rik gave er det, både for folk og dyr. Her hos dem nevner de sjelden store ord som ”ærefrykt” og ”takknemlighet”, men han har samlet sammen alle staurene fra jordet og stablet dem trygt under stabburet. Ståltråden fra hesjene har han surret opp i pene bunter.
Det skal ikke brukes mer.
Utenfor regner det jevnt nå, men det haster ikke lenger med noe. Han kan like godt hvile litt, for ennå er det sikkert en drøy time før hun der inne kommer for å hente ham inn til kveldsverd.
Rett bak ham står det en annen kasse, full av forskjellig jernskrammel. Han skimter noe ståltråd som ligger her også. Noen sammennøstede baller på tre – fire favners lengde, og flere småstubber. Slike som han opp gjennom årene har surret over hånden og lagt til side, i tilfelle de skulle komme til nytte.
Det kunne kanskje blitt til et strekk på en hesje, dette. Han finner verktøyet som han bruker når han nøster, to plankebiter satt sammen i et kryss. Forsiktig legger han på den første tråden.
De har så inderlig trengt hverandre, de to som fremdeles bor her. Den vesle ruten på Jorden som er deres, denne vesle verdenen hadde sluttet å eksistere om en av dem hadde falt fra. Begge har de lagt til sitt, med det samme ønske om å trygge kårene. Tatt i så godt de har maktet, for seg selv, for ungene og for dyrene. De har slitt sammen, og mest i det stille.
Han plukker opp den neste lengden og lager en fin skjøt.
Seksten mål har han greid å bryte her i steinete og ulendt terreng. Litt mer for hvert år, fire kufór på det meste. Helt fram til det siste har han gått ut med spett og trillebår om kveldene. Det har vært store steiner og seige granrøtter. Tunge tak, som har fått ham i kne mange ganger. Flere steder ligger det røyser igjen etter ham. De første er dekket av mose.
Han finner en skarp knekk på tråden, og han forsøker å rette den ut.
De hadde likevel ikke klart seg uten det han tjente på skogsarbeid vinterstid. Slik måtte han dra hjemmefra, ofte i ukevis. Så var det for noen år siden, han ble liggende etter å ha frosset seg nesten fordervet. Han fikk noen leie sår, og feber som bare ble sterkere etter hvert. Han kom seg heldigvis opp igjen, men gikta satte seg i kroppen etter dette. Det meste ble tyngre å ta tak i, mye tyngre.
Han tar et flokete nøste opp fra kassen.
Noen vonde dager har det også vært, da han kjente det som om alt arbeid var fåfengt. At slitet ikke monnet noe i det hele tatt. Det har vært avlinger som ble mindre enn han håpet, og gjeld som ble større. Det har vært tider da han har grudd seg for å gå ut om morgenen, og noen ganger har det også vært tungt å gå inn igjen om kvelden. Ikke alltid var det lett å få blund på øynene om natten heller, men da har han som oftest kjent en annen hånd i sin der i mørket. Varm og liten, men sterk nok til å holde dem begge fast der de hørte hjemme.
Fingrene hans får fatt i en kort bit der nede fra kassen. Han blir sittende og studere den. To ekstra skjøter må til, om han vil ha den med. Med øyemålet slår han fast at denne stubben er heller ikke lenger enn som dette. Tråden hans vinner ingen ting på at han tar den med.
Den nye tiden sier at det er urasjonelt og bortkastet, alt slik som ikke kan måles. Han grunner på dette. Biten som han holder i hånden, er av samme gode materiale som resten. Galvanisert og solid ståltråd.
Etter en stund drar det likevel som en forklaring over ansiktet hans. Hendene tar til å arbeide igjen, trygt og rolig. Den vesle biten får plass mellom to andre lengder. Det ene hører sammen med det andre.
En god fred har kommet over ham etter hvert. Han har fått nøstet opp og skjøtt sammen alt. Rundt korset har det vokset fram en lang og ubrutt tråd.
Stilt har Maria kommet inn til ham. Arbeidsdagen er til ende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar