I følgende betrakting velger jeg å nærme meg temaet ved hjelp av et minne som ligger noen få år tilbake. Jeg hadde nylig kommet tilbake til Norge etter noe tids fravær. Som vanlig hadde jeg lagt noen strategier for best mulig å bevare sjelefreden på den hjemlige arena. Hovedsaklig gikk disse i retning av blide stunder i skog og mark, borte fra alskens mas og spetakkel. Javel, men uansett må en likevel av sted for å handle inn matvarer og andre nødvendigheter. Slik unngår en heller ikke å få en viss føling med tidsånden i den forgreningen av sivilisasjonen man befinner seg.
Som litt bakgrunnsinformasjon kan jeg nevne at min livskamerat vanligvis foretrekker meierismør på brødet, og selv hadde jeg tenkt å feire tilbakekomsten med en pakke bacon. Nå viste det seg at begge deler var utsolgt i det første supermarkedet jeg var innom.
Vel, slikt hender jo av og til. Det var først da det samme viste seg å være tilfelle i butikk nummer to og tre, at den velkjente fornemmelsen meldte seg om at her var det noe på gang som jeg sannsynligvis helst ikke ville vite noe om.
Jeg fant heller ikke det jeg ønsket meg i butikk nummer fire, men til gjengjeld kom forklaringen. Den lød som følger: Lavkarbo! Alle slike varer ble utsolgt nesten med en gang de ble lagt inn i hyllene, og det ble ikke produsert nok for å dekke etterspørselen.
Visst så! Samtidens slagbor dundret nok en gang mot bevisstheten. Hadde det enda dreid seg om at folk skulle få dekket sine behov for mat, men nei … jeg forstod jo at her snakket vi om det motsatte. Slanking. En ny topp på feberkurven til det særegne hysteriet som har ridd vår kultur i store deler av et århundre.
Samtidig husket jeg godt de fordømmende blikk og indiskrete kommentarer ovenfor oss fritenkere som inntil for kort tid siden hadde dristet oss til å legge nettopp slike matvarer i handlekurven. Da var visselig fet mat og kolesterol strengt forbudne frukter, noe i nærheten av den materialiserte ondskap å regne. Overtredere ble satt i klasse med røykere, narkomane eller andre som skrev seg ut av det gode selskap.
Varierende postulater og imperativer omkring disse forhold blir jo stadig formidlet av tidens presteskap, det vil si kosthold - og sunnhetseksperter i media. Vanligvis er dogmene deres basert på de siste hugskott fra ”senere forskning”, slikt vrøvl som heretter som oftest har sørgelig lite med vitenskap å gjøre. Disse vet også å fortelle at syndere mot deres skinnmagre sunnhetsgud er en stor belastning på helsebudsjettet, og de er dermed å betrakte som asosiale utskudd og forbrytere på Jorden.
Av samme grunn har vi også i lang tid blitt presentert for matvarer med kraftig redusert næringsinnhold og minimalt med smak. Som eksempel husker jeg at jeg var nær ved å gråte da jeg fikk vite hvorfor de bare solgte grønne bananer på flyplasser, i kiosker og andre steder hvor øyeblikkelig fortæring er det mest naturlige. Denne nydelig velsmakende Guds gave blir nemlig spist slik for tiden, som en trevlete kart, for da klarer ikke kroppen å fordøye den. Ja riktig! Grønne bananer er slankemat.
Hva i himmelens navn kan den underliggende motivasjonen være for dette langvarige fokus på kroppsvekt? Jeg har levd lenge nok til å ha fått med meg flere versjoner. Tidligere var det mest kvinner som sultet seg i perioder, gråtkvalte eller aggressive forklarte de at det var mennene som ønsket at kvinner skulle være radmagre. Dette utsagnet var for øvrig direkte usant. De aller fleste menn har alltid, ja gjennom årtusener, vært mest tiltrukket av runde og myke former hos kvinner. Faktisk så lenge vi kjenner vår historie. Den eldgamle, vakre statuetten "Venus av Willendorf" forteller sitt om dette. Imidlertid begynte mange menn etter hvert i sitt stille sinn å følte seg unormale, i og med at de slett ikke kunne kjenne igjen sine påståtte preferanser og kollektive skyld for kvinnenes selvpinsler.
Nærmere sannheten er det trolig at kvinner av noen underlig grunn ønsket å se ut som menn, enten det nå skyldtes forakt for sin egen kvinnelighet eller helt andre faktorer. Det slanke idealet kom for fullt rett etter siste krig, i England, da kvinnene i stor grad hadde gått ut i arbeidslivet som produksjonsarbeidere i fabrikkene.
Tidlig på 60 – tallet kom også ”Twiggy – moten”. Den sykelig avmagrede jentungen viste med all ønskelig tydelighet at dette idealet var ufriskt i sitt vesen.
Etter hvert ble det likevel sunnhet som ble holdt fram som motivasjon for avmagring, og i stadig større omfang har også menn blitt fanget inn i galskapen. Å være overvektig har etter hvert også ført til sosial ostrakisme, i tillegg til generell diskriminering.
I denne sammenhengen snakkes det for øvrig fremdeles om seksualitet og kroppsideal. Ja akkurat – det snakkes, men så mye annet skjer da heller ikke. Det har kommet for en dag, at enten folk lever i parforhold eller ikke, foretrekker svært mange verbalerotikk, pornografi eller selvhjelp framfor nære relasjoner med andre. Slikt forbinder folk heretter med plikt, krav og prestasjoner.
Lidenskap synes derimot å ha blitt ren tabu. Unge mennesker læres opp til en klinisk og steril forståelse av kjønnslig omgang, dessuten fra et så tidlig stadium at mange sannsyligvis går lei allerede før de når puberteten.
Kanskje har dette forholdet sitt å si for slanking mer og mer synes å dreie seg om en slags selvforakt. I noen tilfeller kanskje endog et hat mot sin egen kropp. Å frivillig sulte seg selv kan muligens også være fragmenter av pervertert religiøsitet; en tilfredsstillelse av et grunnleggende offer – og soningsbehov.
En annen vinkling kan i tilfelle være tidens velstand. På ene siden blir slanking en slags avlat grunnet i dårlig samvittighet, men også idealene blir det motsatte av hva som er enklest å oppnå. Å være tykk har i andre tider vært et tegn på rikdom, vellykkethet og høy status. Ganske sikkert vil vi se det samme igjen, om den generelle levestandarden blir dårligere.
Når det gjelder mulige samfunnsmessige virkninger av et slike underlige forhold til ernæring, kan det nevnes et lite kjent forskningsprosjekt som ble foretatt i Tyskland for en del år siden. Det gjaldt nettopp virkning av fettmangel. Til disse forsøkene ble det brukt rotter. Dette er sosiale dyr, og mangt i deres adferd har en viss likhet med hva mennesker foretar seg.
Her viste det seg her en gjennomgående tendens, allerede fra et tidlig stadium. Rottene sluttet å hjelpe hverandre med forskjellige oppgaver. Etter hvert viste de mindre omsorg for hverandre. Det lot rett og slett til at fettmangel svekket rottenes evne til empati.
Dette burde i grunnen ikke være så overraskende, om man kikker litt på tidligere tiders forståelse. "Lean and mean" har vært et kjent munnhell i mange engelsktalende land. Fyldige mennesker ble derimot sagt å være joviale og glade til sinns. Om dette sistnevnte har endret seg noe, kan trolig sjikanen og de sosiale utstøtelsesmekanismer i senere tid være en forklaring. Mange steder i verden har "å få fett på nervene" gjennom tidene vært et kjent råd mot flere ulike mentale lidelser.
I det hele tatt ville nok også flere mennesker tidligere ha akseptert det innlysende som ligger i at helse vil si å ha det godt! Og at det er sunt å trives i verden. Denne forståelsen vil man forhåpentligvis også finne tilbake til noen gang i framtiden. Da vil en kanskje også gjenoppdage at glede og harmoni kan spre seg like raskt blant mennesker som de destruktive motsatsene vi for tiden er så tungt belemret med.
(Kategori: saker og aktualiteter)
Som litt bakgrunnsinformasjon kan jeg nevne at min livskamerat vanligvis foretrekker meierismør på brødet, og selv hadde jeg tenkt å feire tilbakekomsten med en pakke bacon. Nå viste det seg at begge deler var utsolgt i det første supermarkedet jeg var innom.
Vel, slikt hender jo av og til. Det var først da det samme viste seg å være tilfelle i butikk nummer to og tre, at den velkjente fornemmelsen meldte seg om at her var det noe på gang som jeg sannsynligvis helst ikke ville vite noe om.
Jeg fant heller ikke det jeg ønsket meg i butikk nummer fire, men til gjengjeld kom forklaringen. Den lød som følger: Lavkarbo! Alle slike varer ble utsolgt nesten med en gang de ble lagt inn i hyllene, og det ble ikke produsert nok for å dekke etterspørselen.
Visst så! Samtidens slagbor dundret nok en gang mot bevisstheten. Hadde det enda dreid seg om at folk skulle få dekket sine behov for mat, men nei … jeg forstod jo at her snakket vi om det motsatte. Slanking. En ny topp på feberkurven til det særegne hysteriet som har ridd vår kultur i store deler av et århundre.
Samtidig husket jeg godt de fordømmende blikk og indiskrete kommentarer ovenfor oss fritenkere som inntil for kort tid siden hadde dristet oss til å legge nettopp slike matvarer i handlekurven. Da var visselig fet mat og kolesterol strengt forbudne frukter, noe i nærheten av den materialiserte ondskap å regne. Overtredere ble satt i klasse med røykere, narkomane eller andre som skrev seg ut av det gode selskap.
Varierende postulater og imperativer omkring disse forhold blir jo stadig formidlet av tidens presteskap, det vil si kosthold - og sunnhetseksperter i media. Vanligvis er dogmene deres basert på de siste hugskott fra ”senere forskning”, slikt vrøvl som heretter som oftest har sørgelig lite med vitenskap å gjøre. Disse vet også å fortelle at syndere mot deres skinnmagre sunnhetsgud er en stor belastning på helsebudsjettet, og de er dermed å betrakte som asosiale utskudd og forbrytere på Jorden.
Av samme grunn har vi også i lang tid blitt presentert for matvarer med kraftig redusert næringsinnhold og minimalt med smak. Som eksempel husker jeg at jeg var nær ved å gråte da jeg fikk vite hvorfor de bare solgte grønne bananer på flyplasser, i kiosker og andre steder hvor øyeblikkelig fortæring er det mest naturlige. Denne nydelig velsmakende Guds gave blir nemlig spist slik for tiden, som en trevlete kart, for da klarer ikke kroppen å fordøye den. Ja riktig! Grønne bananer er slankemat.
Hva i himmelens navn kan den underliggende motivasjonen være for dette langvarige fokus på kroppsvekt? Jeg har levd lenge nok til å ha fått med meg flere versjoner. Tidligere var det mest kvinner som sultet seg i perioder, gråtkvalte eller aggressive forklarte de at det var mennene som ønsket at kvinner skulle være radmagre. Dette utsagnet var for øvrig direkte usant. De aller fleste menn har alltid, ja gjennom årtusener, vært mest tiltrukket av runde og myke former hos kvinner. Faktisk så lenge vi kjenner vår historie. Den eldgamle, vakre statuetten "Venus av Willendorf" forteller sitt om dette. Imidlertid begynte mange menn etter hvert i sitt stille sinn å følte seg unormale, i og med at de slett ikke kunne kjenne igjen sine påståtte preferanser og kollektive skyld for kvinnenes selvpinsler.
Nærmere sannheten er det trolig at kvinner av noen underlig grunn ønsket å se ut som menn, enten det nå skyldtes forakt for sin egen kvinnelighet eller helt andre faktorer. Det slanke idealet kom for fullt rett etter siste krig, i England, da kvinnene i stor grad hadde gått ut i arbeidslivet som produksjonsarbeidere i fabrikkene.
Tidlig på 60 – tallet kom også ”Twiggy – moten”. Den sykelig avmagrede jentungen viste med all ønskelig tydelighet at dette idealet var ufriskt i sitt vesen.
Etter hvert ble det likevel sunnhet som ble holdt fram som motivasjon for avmagring, og i stadig større omfang har også menn blitt fanget inn i galskapen. Å være overvektig har etter hvert også ført til sosial ostrakisme, i tillegg til generell diskriminering.
I denne sammenhengen snakkes det for øvrig fremdeles om seksualitet og kroppsideal. Ja akkurat – det snakkes, men så mye annet skjer da heller ikke. Det har kommet for en dag, at enten folk lever i parforhold eller ikke, foretrekker svært mange verbalerotikk, pornografi eller selvhjelp framfor nære relasjoner med andre. Slikt forbinder folk heretter med plikt, krav og prestasjoner.
Lidenskap synes derimot å ha blitt ren tabu. Unge mennesker læres opp til en klinisk og steril forståelse av kjønnslig omgang, dessuten fra et så tidlig stadium at mange sannsyligvis går lei allerede før de når puberteten.
Kanskje har dette forholdet sitt å si for slanking mer og mer synes å dreie seg om en slags selvforakt. I noen tilfeller kanskje endog et hat mot sin egen kropp. Å frivillig sulte seg selv kan muligens også være fragmenter av pervertert religiøsitet; en tilfredsstillelse av et grunnleggende offer – og soningsbehov.
En annen vinkling kan i tilfelle være tidens velstand. På ene siden blir slanking en slags avlat grunnet i dårlig samvittighet, men også idealene blir det motsatte av hva som er enklest å oppnå. Å være tykk har i andre tider vært et tegn på rikdom, vellykkethet og høy status. Ganske sikkert vil vi se det samme igjen, om den generelle levestandarden blir dårligere.
Når det gjelder mulige samfunnsmessige virkninger av et slike underlige forhold til ernæring, kan det nevnes et lite kjent forskningsprosjekt som ble foretatt i Tyskland for en del år siden. Det gjaldt nettopp virkning av fettmangel. Til disse forsøkene ble det brukt rotter. Dette er sosiale dyr, og mangt i deres adferd har en viss likhet med hva mennesker foretar seg.
Her viste det seg her en gjennomgående tendens, allerede fra et tidlig stadium. Rottene sluttet å hjelpe hverandre med forskjellige oppgaver. Etter hvert viste de mindre omsorg for hverandre. Det lot rett og slett til at fettmangel svekket rottenes evne til empati.
Dette burde i grunnen ikke være så overraskende, om man kikker litt på tidligere tiders forståelse. "Lean and mean" har vært et kjent munnhell i mange engelsktalende land. Fyldige mennesker ble derimot sagt å være joviale og glade til sinns. Om dette sistnevnte har endret seg noe, kan trolig sjikanen og de sosiale utstøtelsesmekanismer i senere tid være en forklaring. Mange steder i verden har "å få fett på nervene" gjennom tidene vært et kjent råd mot flere ulike mentale lidelser.
I det hele tatt ville nok også flere mennesker tidligere ha akseptert det innlysende som ligger i at helse vil si å ha det godt! Og at det er sunt å trives i verden. Denne forståelsen vil man forhåpentligvis også finne tilbake til noen gang i framtiden. Da vil en kanskje også gjenoppdage at glede og harmoni kan spre seg like raskt blant mennesker som de destruktive motsatsene vi for tiden er så tungt belemret med.
(Kategori: saker og aktualiteter)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar