Ord for ekteskap

”Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige”.  Slik skrev Camilla Collett for 160 år siden. Dette var også en brytningstid.  Norge hadde fått en grunnlov med demokratiske intensjoner.   Romantikken i kunsten hadde banet vei for alternativ tenking i forhold til forhold mellom kjønnene.  Gradvis industrialisering førte også til betydelige endringer i samfunnsstrukturen.

Litt avhengig av samfunnsklasse hadde ekteskap fram til nå gjerne vært arrangerte.  Som regel var fokus på de rent materielle kår, dette betydde langt mer enn hvem som eventuelt "passet sammen". Gradvis ble nå personlige valg, forelskelse og romantisk lykke holdt frem som idealer.  Imidlertid førte ikke dette til så store endringer i synet på ekteskapsinstitusjonen som sådan.  I hvert fall de følgende hundre år forstod man det som et forpliktende samliv mellom mann og kvinne, ut fra gjensidig nytte og respekt for hverandres roller.

Gjennom tider og kulturer har ekteskapsinngåelse i de fleste tilfeller betydd at en mann og en kvinne har gitt hverandre et bindende løfte om lojalitet. Noen steder har også flergifte vært praktisert.   De fleste steder har imidlertid det seremonielle måttet skje under vitners nærvær. Hensikten med dette har først og fremst vært av en beskyttende karakter; for at det ikke skal være lett for noen av partene å gå tilbake på sitt ord senere. De fleste kan fort komme til å glemme, og i verste fall benekte, hva man faktisk har lovet når de vanskelige tidene eller ”de onde dager” kommer. Og slikt skjer jo for alle før eller senere, skjønt selvfølgelig i varierende grad.


Videre later det til å ha vært en utbredt forståelse for at definerte rammer omkring samliv er av stor viktighet for fellesskapets beste. En kan også se for seg at denne ordningen kan ha vært en nødvendig faktor for at kulturer har kunnet oppstå og utvikle seg i det hele tatt.

Om vi ser bort fra at praktiske og økonomiske forhold selvfølgelig har spilt en stor rolle, har det mange steder i verden festet seg en tanke om at ekteskapet markerer et ubrytelig bånd mellom mann og kvinne: et forpliktende forhold i gjensidig respekt og intimitet, hvor to parter ikke bare kan utfylle hverandre, men ideelt sett også bringe fram de beste egenskaper hos begge kjønn.

En slik forståelse forutsetter jo en oppfatning om at det eksisterer noe slikt som kjønnsforskjeller i utgangspunktet, men også at det er mulig for to motpoler å utfylle hverandre slik at helheten blir større enn summen av delene.

Dette synet er fremdeles i tråd med mange menneskers innerste overbevisning, og det ligger til grunn for hva de har lovet hverandre i vitners nærvær. Det er nettopp slik de ønsker at omverdenen skal oppfatte deres samliv. Flere har etter hvert også erfart at det nevnte utgangspunkt har vist seg å være et stort gode. Dermed bør det også være forståelig hvis de ønsker å kommunisere nettopp dette til omverdenen, og likeledes at de vil reagerer negativt hvis den generelle forståelsen av ekteskapet blir forsøkt endret.

En viss utvanning av begrepet har jo skjedd allerede, i og med at samfunnet har akseptert stadig lavere terskler for skilsmisse. I enda sterkere grad blir institusjonen omdefinert når forening av to mennesker av samme kjønn også blir kalt for ekteskap. De som har gått inn for dette, har til dels brukt et argument om at det er "feil" å knytte egenskaper opp mot kjønn.

I dag vet vi at gener og miljø virker sammen, og at det har liten hensikt å peke på en av delene som utslagsgivende for adferd.  Det viktigste her er hvordan individer opplever seg selv og sitt forhold til omverdenen.  Slik ser vi at hensyn må gå flere veier, naturligvis også til de som har sin identitet sterkt knyttet til en tradisjonell kjønnsforståelse.

Dette bør en kanskje ha i minne, når en ser på motstanden mot at homofile skal kalle sine forhold for ekteskap.  Enkelte har valgt å kalle dette for "homofobi" eller til og med "hat".   Slik argumentasjon er ellers ikke vanskelig å kjenne igjen som en av tidens velbrukte hersketeknikker.  Naturligvis kan det gjenspeile en begrenset innsikt i hva ekteskapet tradisjonelt innebærer, eller et sterkt ønske om å forandre betydningen av det, men ellers formidler ikke denne ordbruken noe særlig annet enn et retorisk lavmål.

For øvrig kunne naturligvis alle parter være tjent med å huske at det ikke er sikkert at ekteskapet passer for alle.

Hvis to mennesker av samme kjønn lover hverandre å holde sammen, burde ikke dette nødvendigvis oppfattes som noen trussel av de som er gift på tradisjonell måte.   Problemet er at en del homofile insisterer på å bruke betegnelsen "ekteskap".   Slik sett er det overhode ikke fordømmelser denne saken dreier seg om. I likhet med flere andre konflikter i tiden er det imidlertid et spørsmål om hvem som skal ha makt til å definere språket.  Ingen burde undre seg over at det oppstår konflikter når noen tar seg fore å omdefinere verdier som andre tror på.

Om noen føler at de har lidd urett, det være seg homofile eller andre, kan ikke dette bøtes med å begå en ny urett.

Homofiles talspersoner hadde sikkert ikke tapt noen respekt eller godvilje om de hadde valgt å profilere litt mer taktfullhet i denne saken, om de for eksempel hadde kunnet akseptere betegnelsen ”partnerskap” for slike faste forbindelse som de gikk inn i. Enten det, eller ved å finne et helt annet ord – bare ikke ”ekteskap”.  Nå er det ganske sikkert mange blant de homofile som også ser det på denne måten.  Dessverre er det sjelden de mest innsiktsfulle eller fintfølende som får mest oppmerksomhet. 

Som saken nå står, må neste trekk kanskje foretas av de som har hatt en tradisjonell forståelse av hva de har gått inn på; at ekteskapet er en engangsforeteelse mellom en mann og en kvinne. Utfordringen blir å finne et alternativt ord som er dekkende for hva de ønsker å love hverandre; for innstillingen som ligger bak deres løfter, for selve grunnlaget for deres gjensidige lojalitet. Dette må da være en betegnelse som homofile ikke finner det naturlig å bruke for å beskrive sine samlivsforhold.  I parentes bemerket, ideelt sett burde heller ikke ordet oppfattes som attraktivt for de som eventuelt ser skilsmisse eller utskifting av ektefelle som et mulig alternativ allerede før de gir sitt løfte til noen.

For noen kunne kanskje betegnelsene ”ureformert ekteskap” eller ”ortodoks gift” være en mulighet.  På den annen side er det mange som har en tradisjonell ekteskapsforståelse uten at det er religiøst begrunnet, og helst burde en alternativ betegnelse bli oppfattet som aktuelt også for disse. Uansett ligger utfordringen her, og nye ord og beskrivelser vil formodentlig dukke opp etter hvert. 

(Kategori: saker og aktualiteter)