Ikonet

(Essay)

I øst sier man at ikoner er vinduer til Himmelen.

Et slikt kom meg i hende på et loppemarked på 1970 – tallet en gang. Jeg husker bestemt jeg betalte femti øre for det. Oppriktig aner jeg ikke hvorfor jeg kom til å plukke det med meg. På den tiden vekslet jeg mellom å kalle meg selv agnostiker eller ateist, og slike troseffekter var slett ikke innenfor min interessesfære. Dessuten var jeg gjennomgående angstbitersk i forhold til religion generelt, og til folk som kalte seg kristne spesielt.

Den gangen tenkte jeg heller ikke over hvor den lille figuren kunne komme fra. Egentlig var det bare et stykke furubark, med et utskåret bilde av Maria med barnet. Først senere gikk det opp for meg at dette trolig dreide seg om et slikt håndarbeid som russiske krigsfanger noen ganger byttet til seg litt mat eller tobakk for.

I grunnen er det et lite mysterium hvordan ikonet kom til å følge meg i årene som kom. Det var slett ikke på grunn av bevisste valg fra min side.  Jeg flyttet land og strand rundt, og stort sett prøvde jeg å befri meg for alt unødig av jordisk gods. En tid var en campingvogn hjemmet mitt i noen år.  Da solgte jeg, ga bort eller brente så å si alt jeg eide. Underlig nok dukket ikonet opp igjen etter en stund. Jeg må ha hatt det i hånden under flytteprosessen, og lagt det fra meg noe sted i vognen uten å tenke over det.

Som leseren kanskje har gjettet, har forholdet mitt til ikonet likevel gjennomgått en forandring. Etter hvert har det blitt behandlet med mer ærefrykt. 

Innfallsvinkelen min til disse tingene endret seg noe sted langs veien, og det var eldre katolske og ortodokse tradisjoner som kom til å gi meg den næringen for sjelen som jeg hadde manglet. Tidligere hadde slikt bare framstått som bakstreversk tankegods, og dessuten en trussel mot alt jeg satte pris på i verden. Nå ble det ikke bare forenelig med friheten jeg ønsket meg, men også den eneste plausible veien å søke videre langs.

Hva er det som gjør at en slik gjenstand kan kalles hellig?  I ortodoks forståelse kan tradisjoner helliggjøres i kraft av seg selv. I dette tilfellet må man heller ikke glemme at vinduet sannsynligvis ble åpnet under noen av de verste forhold som mennesker er i stand til å skape for hverandre. Var det en krigsfange på vei – eller jernbanearbeid, må vedkommende likevel ha lagt alt håp han kunne mobilisere inn i utskjæringen. Over ikonet ba han, for sine nærmeste og for seg selv. Kanskje også for hele verden. Noen er også i stand til å be oppriktig for sine fiender.

Sannsynligvis var det et stykke brød eller noe annet spiselig han byttet det bort mot. Da er det også en mulighet for at han måtte bøte med livet, hvis handelen ble oppdaget. Slikt skjedde ikke så sjelden.

Hvordan ville årsakssammenhengene fortone seg, hvis alle forhold til dette ikonet ble belyst? Hvordan kommer regnskapet til å se ut for alle de impliserte? Det vet ingen, ikke ennå. Ikonet kommer sikkert ikke til å forsvinne når jeg er borte heller, men jeg håper inderlig at min takknemlighet vil bli lagt med på vektskålen.

Fortsatt er jeg nærmest for nomade å regne i verden, men utskjæringen av Maria med barnet følger meg fremdeles. Et lite vindu til himmelen klarte jeg likevel ikke til å kvitte meg med, tross alle mine iherdige forsøk.

Ofte ser man ut, og innser ikke.