Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

lørdag 16. mai 2015

Ikonet

(Essay)

I øst sier man at ikoner er vinduer til himmelen.

Et slikt kom meg i hende på et loppemarked på 1970 – tallet en gang. Jeg husker bestemt jeg betalte femti øre for det. Oppriktig aner jeg ikke hvorfor jeg kom til å plukke det med meg. På den tiden kalte jeg meg selv ateist, og slike trossymboler var slett ikke innenfor min interessesfære. Dessuten var jeg gjennomgående angstbitersk i forhold til religion generelt, og til folk som kalte seg kristne spesielt.



Den gangen tenkte jeg heller ikke over hvor den lille figuren kunne komme fra. Egentlig var det bare et stykke furubark, med et utskåret bilde av Maria med barnet. Først senere gikk det opp for meg at dette trolig dreide seg om et slikt håndarbeid som russiske krigsfanger noen ganger byttet til seg litt mat eller tobakk for.

I grunnen er det vanskelig å fatte hvorfor det kom til å følge meg i årene som kom. Det var slett ikke på grunn av noen bevisste valg fra min side.  Jeg flyttet land og strand rundt, og stort sett prøvde jeg å befri meg for alt unødig av jordisk gods. En tid etter at jeg kjøpte det, ble en campingvogn hjemmet mitt i noen år framover.  Da solgte jeg, ga bort eller brente så å si alt jeg eide. Underlig nok dukket ikonet opp igjen etter en stund. Jeg må ha hatt det i hånden noen gang under ryddeprosessen, og lagt det fra meg i et skap eller en skuff uten å tenke over det.

Som leseren kanskje har gjettet, har forholdet mitt til ikonet likevel gjennomgått en forandring. Etter hvert har det blitt behandlet med mer ærefrykt.  Innfallsvinkelen min til tro endret seg noe sted langs veien, og det var katolsk og ortodoks forståelse som kom til å gi meg den næringen for sjelen som jeg hadde manglet. Tidligere hadde jo slikt bare framstått som bakstreversk tankegods, og dessuten en trussel mot alt jeg satte pris på i verden. Etter hvert ble det ikke bare forenelig med friheten jeg ønsket meg, men også den eneste plausible veien å søke videre langs.

Fortsatt er jeg nærmest for nomade å regne i verden, men utskjæringen av Maria med barnet følger meg fremdeles. Et lite vindu til himmelen klarte jeg likevel ikke til å kvitte meg med, tross alle mine iherdige forsøk.


Ofte ser man ut, uten å innse.

Så hva er det som gjør at en slik gjenstand kan kalles hellig?  I ortodoks forståelse kan tradisjoner helliggjøres i kraft av seg selv. Her må man heller ikke glemme at dette vinduet sannsynligvis ble åpnet under noen av de verste forhold som mennesker er i stand til å skape for hverandre. Var det en krigsfange på vei – eller jernbanearbeid, må vedkommende likevel ha lagt alle de håp han kunne mobilisere inn i utskjæringen. Over ikonet ba han, for sine nærmeste og for seg selv. Kanskje også for hele verden. Noen er også i stand til å be oppriktig for sine fiender.

Sannsynligvis var det et stykke brød eller noe annet spiselig han byttet det bort mot. Da kan det også hende han måtte bøte med livet, hvis handelen ble oppdaget. Slikt skjedde ikke så sjelden.

Hvordan vil årsakssammenhengene her fortone seg hvis alle forhold blir belyst? Hvordan kommer regnskapet til å se ut for alle de impliserte? Det vet ingen, ikke ennå. Ikonet kommer sikkert ikke til å forsvinne når jeg er borte, heller.

Jeg håper bare at min takknemlighet også vil bli lagt med på vektskålen.













. http://bloggurat.net/minblogg/registrere/0b3040f7923b308a4ab79b153ce4be6f6dacd356

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar