Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

onsdag 20. mai 2015

Landkjenning - en fortelling om å komme hjem.

(Noveller / fortellinger)

I avgangshallen på flyplassen så jeg en indianerkvinne som gråt.

Jeg er på vei frem eller tilbake, sittende med en kopp te foran meg og Atlanteren under meg. For sikkert tiende gang begynner jeg på første kapittel i boken jeg har med. Tankene vandrer tilbake til kvinnen. Bildet slipper ikke taket, hvordan hun klaget seg sakte, med underlige rykninger i kroppen. Slik gikk hun rundt og snakket til tilfeldige. Brydde blikk søkte til siden, alle hennes ord var komplett uforståelige. Så møtte øynene hennes mine.


Jeg var visst nær ved å forstå noe likevel.

Irritasjonen tar meg. Hvorfor i all verden skal jeg bry meg med en slik overspent fantast? I lang tid nå har jeg levd som et moderne menneske, og jeg vil gi blanke faen i henne! Iltert roter jeg i lommen på seteryggen foran meg, og fingrer litt med en tilfeldig brosjyre. Jeg ser et kart med flyruter trukket i linjemønstre over jordkloden. Fra eller til destinasjoner.

Det er natt da flyet lander.

Daggryet er bare et par timer unna da jeg svinger av fra hovedveien og kjører den siste milen innover i skogen. Veien blir stadig smalere. Etter hvert må jeg lirke meg fram mellom djevelsk plasserte steiner, utfordringer mot både bilens forstilling og tidsriktig travelhet. Så, endelig fanger billysene en åpen slette mellom grantrærne. Bak den er en fortetning i mørket. Det er flere hundre år gammelt stokkverk som fremdeles holder stand, laftet sammen i en beskyttende firkant mot elementene. Jeg er tilbake, enda en gang tilbake.

Før jeg slår av tenningen og billysene slukker, rekker jeg å se ferske jordhauger foran nordveggen. Aha! – så grevlingene har ikke gitt opp håpet om å gjenerobre sitt gamle domene under gulvet. De har vært forvist derfra noen år nå. En stund var det steile fronter mellom oss. Mine endelige argumenter ble til slutt tykk gjerdenetting og sement, samt avlagt jegerprøve.

Jeg famler meg fram til døra, låser opp og går inn. En velkjent lukt slår mot meg. Det er gammelt husvære der gulvsprekkene er så store at angen av tørr jord får slippe gjennom. Jeg får fyr i et par ovner før jeg tumler til sengs, stuptrett.

Etter noe som for meg virker som et øyeblikk, blir jeg vekket av en ringende lyd. I villelse tar det en stund før jeg fatter at det må være alarmen fra solcelleanlegget. Jeg synker tilbake på puten. Fremdeles har jeg fragmenter av noen drømmebilder i hodet. Det var visst noe om henne.

Umulig å få sove igjen i dette levenet, så jeg kommer meg opp for å kikke på sakene. Problemet viser seg å være irr i sikringsholderen. Det må ha kommet batterisyre på den.

Jeg skal til å vaske meg, men så er det ikke noe vann i kranen. Jeg husker plutselig at jeg tømte sisternen i kjelleren før jeg dro. Nytt vann må fylles fra brønnen. Jeg går dit ned og skrur på en bryter. Ingenting skjer. Nei, slike 12 volts vannpumper tåler ikke å stå ubrukt for lenge. Vel, jeg har en annen liggende et eller annet sted, som burde fungere.

Først må jeg ha en matbit, og jeg finner fram noe tørrmat fra et skap. Så husker jeg plutselig på grevlingenes aktiviteter. En tid har jeg faktisk hatt en nagende usikkerhet nettopp om forsvarsverket på nordsiden. Staheten til disse rakkerne har jeg fått bevis for flere ganger. En gang gnagde de seg faktisk gjennom gangdøra.

Jeg haster ut, litt urolig. Heldigvis, forsøket deres viser seg å være feilslått. Kanskje jeg til og med forstyrret dem i natt da jeg kom. Likevel må noe gjøres her, helst med en gang. Nede i låven vet jeg om noen tykke stokker i ti fots lengder. Jeg finner ut at jeg kan legge de på bakken langs veggen som et foreløpig hinder.

Det tar tid å få slept stokkene på plass, og ganske utmaset gjør jeg meg klar til å gå løs på problemet med vannpumpen. Jeg er på god vei til å bli forbannet over slike uforutsette oppgaver. Med lengsel husker jeg storbyen og den ukompliserte tilværelsen der.

Jeg går bort til uthuset for å finne reservepumpen. Da ser jeg at takrennen har falt ned. Det får jeg ta senere. Så viser det seg at ledningen til pumpen er gnagd i stykker av mus. Den må repareres.

Endelig er det noe i meg som resignerer. Jeg husker at slik er det bare, prosessen med å komme tilbake. Tilværelsen må etableres på nytt, etappevis. Jeg setter meg på en huggestabbe og fikler med kabelen. Skjærer opp den ytterste plasten, og ser at den ene lederen har en dyp, rødbrun farge. Rødt … og med ett er jeg tilbake til drømmen fra i natt.

Det var henne fra flyplassen, sammen med andre kvinner. De hadde malt seg med nettopp en slik farge. De sto i en kulp ved en foss, det var en rituell renselse eller noe slikt. Men jeg var der også, sammen med andre menn. Vi sto på en klippe over vannet og viste fram noe, var det bytte vi hadde drept? Kvinnene lo og vinket til oss. Så skiftet alt om, og jeg ble til henne – og kjente noe som fylte meg innenfra. Det var som jeg bar en myk og rund klode inne meg.

Sludder og vås! Jeg slår det hele bort. For lite søvn, ikke annet.

Da hører jeg en bløt, dyp tone ovenfra. Korpen! Å, det er en gammel kjenning og kamerat her i ødemarken. Et par av dem har en fast reirplass i lia ned mot sjøen. Jeg roper muntert tilbake, og får svar igjen. Et par ganger sirkler den rundt meg før den stryker videre over grantoppene. Hvor gjerne skulle jeg ikke sett disse skogene gjennom dens øyne! Det slår meg at de kan bli gamle, korpene. Denne husker kanskje stedet her for fire – fem årtier tilbake, da her var et lite gårdsbruk som yrte av liv.

Jeg roer meg ned, klarer etter hvert å planlegge og prioritere. Ingen av oppgavene løper sin vei, og jeg skal være her lenge.

Timene fram til middag sysler jeg med forskjellige reparasjoner. Jeg tar meg tid til en god og lang hvil, og etterpå rusler jeg nedover til et lite jorde. Innsatsen min her har stort sett begrenset seg til å holde løvskogen nede. Hvert år skyter nye skudd av osp og selje i været. Jorden er god, og her kunne det bli både poteter og grønnsaker, eller kanskje en rute med litt havre.

Det lyder nok en kallelse ovenfra, denne gangen er det en malende lyd fulgt av skarpe pip. Rugden! Jeg får øye på den, der den sveiper lavt over skogen med nebbet skrått pekende nedover. Jeg har hørt at trekket gikk over dette stedet før i tiden også. Nye generasjoner finner igjen de usynlige sporene.

Jeg henter en langarmet saks for å klippe ned et og annet. Seljeskuddene vokser opp i klynger, tynne og rette, noen bortimot et par meter høye. Jeg får en tanke. I år skal jeg sannelig lage meg en fiskeruse av disse her, av det slaget som de brukte i gamle dager. Ivrig begynner jeg å samle sammen de fineste.

Da er det jeg blir var et eller annet. Er det noen bak meg? Jeg snur meg, stusser litt før en svak erindring stryker gjennom meg. Noe som kanskje ikke skapt for menneskers sanser. En fortykning i luften, et vennskap uten legeme. Nei, slikt er ikke ment å fortelle til menneskers ører heller.

Jeg er plutselig yr av glede, og blir stående i øyeblikket. Etter en lang stund fortsetter jeg likevel med arbeidet. Nå vet jeg at det jeg gjør godt for noe, eller noen.

Det går mot kveld, og jeg har levd her den første dag igjen. Et tåkeslør kommer drivende lavt over bakken. Jeg hutrer, mest som en refleks, og rusler tilbake mot huset for å ta kvelden.

"Når kulden og nattemørket kommer, søker en ly der slikt best er å finne."  Disse enkle ordene når fram bevisstheten.

Jeg forstår med ett at også hun har kommet seg vel hjem.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar