Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 2. juni 2015

Sangen som ble borte

(En variant av temaet fra Michael Endes eventyr om tusenbeinet som kunne danse) 

Det var ei lita jente som var glad i å synge, og hun ble glad når hun sang. 

Nå var det heller ikke bare seg selv hun gledet. Ryktet om den spesielle sangen hennes spredde seg over land og riker, og folk kom langveis fra for å høre på. Stemmen hennes var en jubel over selve livet, og alle som hørte henne kjente seg frydefullt løftet over hverdagens strev og strabaser. 

Så kom dagen da den vesle jenta begynte på skolen. Der møtte hun en lærer, og han var slik et bedrøvelig menneske som aldri hadde kjent sann glede. Muntre mennesker forstod han seg slett ikke på, og derfor var han også redd for dem. Andres smil og latter gjorde ham alltid usikker, og hans eneste trøst og trygghet hadde blitt å trekke andre ned til sin egen skyggefulle verden.


Jenta sang som hun pleide. En dag så læreren til sin ergrelse hvordan alle barna stimlet sammen om henne. De lo og danset, og han kjente frykten og ensomheten stikke i seg. 

Da elevene kom inn i klasserommet, ba han jenta komme opp til seg. 

- Jeg hørte at du sang så vakkert der ute, sa han. Kan du ikke være så snill å synge litt for oss her inne også, slik at vi alle får høre? 

Den vesle jenta var mer enn glad for å kunne gjøre dette, og hun sang ut fra sitt hjertes fryd. Etterpå sa læreren: 

-Dette er jo fantastisk, aldeles storartet! For en utrolig vakker stemme du har. Og jeg må virkelig undres på hvordan du får det til. Si meg nå først, er det slik at du må puste dypt inn på bestemte steder for å kunne nå de aller høyeste tonene? Kan du ikke være så snill å synge sangen din en gang til, og rekke hånden i været når du trekker pusten. 

Men nei, dette var ikke så lett for den vesle jenta å gjøre rede for. På en måte hørte hun tonene inne i hodet, og så kom de bare ut av seg selv. 

Da fikk hun lov til å sette seg, men hun var selvfølgelig litt lei seg fordi hun ikke kunne gjøre som læreren ba henne om. 

I dagene som kom måtte hun stadig opp til kateteret for å synge, men ble alltid avbrutt av forskjellige spørsmål. Måtte hun telle inne i seg for å holde rytmen? Og sang hun egentlig i samme toneart hver gang? Hun strevde svært med å svare på dette, for slikt hadde hun jo aldri tenkt over. Litt etter litt forsvant alle de vakre melodiene inne i hodet hennes. 

Så ble den vesle jenta større. Hun sang ikke lenger, og heller ikke var hun glad på samme måten som før. I stedet var hun var flink og studerte på mange fine skoler. Ja så flink var hun, at hun til slutt kunne bli akkurat det hun hadde bestemt seg for. 

Det var slik det gikk til at den vesle jenta også ble lærer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar