Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

torsdag 18. oktober 2018

Den lønnsomme

 Noveller / fortellinger

I det siste har jeg fått tid til å tenke en del over det som skjedde de siste årene. Jeg har tatt for meg alle begivenhetene, helt siden vi i Partiet tok den store beslutningen. Det vil si da vi fant tiden var moden for finne en varig løsning. 

Dette gjaldt altså problemet med slike menneskene som var en alt for stor belastning på samfunnet.

Vi var riktig stolte, husker jeg. ”Makt er handlekraft”, sa vi. Og folk flest ble da også glade for beslutningen. Lenge hadde de klaget over å måtte fø på parasittene som statistikkene viste at det var så mange av.

Først tok vi for oss de som mottok forskjellige trygdeytelser. Det var bred enighet om å utvise humanitære hensyn, og alle fikk en anstendig behandling. Vi hadde kommet fram til en sluttpakke de skulle furneres med, slik at ingen skulle få grunn til å klage. Først fikk de en injeksjon som gjorde at de kunne leve omtrent et halvt års tid framover. I tillegg ga vi dem noen kroner, slik at de kunne ha det riktig morsomt den tiden de hadde igjen.

I startfasen så det riktig bra ut. Vi hadde ventet at konjunkturene skulle ta seg opp, og en stund gikk pekte de da også rette veien. Så forstod vi etter hvert at det trengtes noen små justeringer. De som hadde tjent penger på å selge varer og tjenester til de ulønnsomme, ble etter hvert arbeidsledige. Da inkluderte vi også dem i løsningsmodellen.

Nå var vi ganske sikre på at det skulle bli overflod til alle. Men nei, det viste seg å bli en del folk i helsevesen og andre sosiale tjenester som ble overflødige.

Heldigvis hadde vi fått gode og rasjonelle rutiner på det som måtte gjøres.

Så rart det enn kan høres, så kom ikke de resultatene vi ventet nå heller. Vi så etter hvert at det ble mindre behov for produkter fra primærnæringer. Det var opplagt at vi måtte redusere antallet matprodusenter.

Av en eller annen ubegripelig grunn fortsatte det på samme viset. Nå dukket det plutselig opp overflødige folk i forskjellig slags industri. Vi fant flere og flere som ikke tilførte samfunnet noen gevinst.

Sluttpakken måtte vi skjære kraftig ned på, etter hvert utgjorde den bare en halv dag med forlystelser.

Etter flere år med hard innsats, var det faktisk bare oss i Partiet tilbake. Vi diskuterte mye fram og tilbake da. Dermed kom vi fram til at ikke alle blant oss var lønnsomme, heller.

I det siste hadde vi skaffet oss pistoler, av effektivitetshensyn.

Til slutt stod vi der alene, finansministeren og jeg. Da fantes det ikke mer ammunisjon å få tak i. Jeg regnet med at det var hans skyld, så jeg fant en klubbe og avgjorde saken på det viset.

Nå har jeg, som sagt, fått tid til å tenke litt. Det har blitt ganske stille rundt meg. Hermetikken jeg finner i folketomme butikker begynner å gå ut på dato. Men likevel - jeg lønner meg vel …gjør jeg ikke? 

Jeg må da gå i pluss … på en måte…?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar