Vindene

Scenariet som inspirerte til "Vindene" var et travelt fortau i en middelstor engelsk by rundt millenniumskiftet.  

Ved en sidegate stod en bil parkert, en gammel Rover med familievåpen på taket. Mot den kom to svært gamle mennesker langsomt gående, en mann og en kvinne. Begge kunne være nær de hundre. Hun var kledd i pels, han i sjåføruniform. Hun hadde et godt tak i armen hans, men det var uvisst hvem som støttet hvem.

Han åpnet bakdøren for henne. Hun satte seg inn, og med stor møye klarte han å komme seg inn bak rattet. Sakte trillet bilen av sted.
På fortauet hadde flere stoppet opp. Et eller annet hadde rørt ved dem, enkelte lommetørklær hadde kommet fram. Snart hastet de likevel videre, alle.


Vindene

Det var tiden da avsinnets vinder strøk inn fra havet, fra Somme og Verdun.

Hun og han stjal seg til å leke i hagen. Begge lo de mot blesten, men ble røde og blå i kulden.
- Nå må jeg gå, sa han. Jeg skal hjelpe far å pusse vognene.
- Jeg skal synge med Nanny, svarte hun. Fryser du ikke?
- Etterpå skal jeg i stallen til hestene.

Senere kom hun og sang for ham der.

Så kom årene med vinder fra øst. Hun danset i de store saler.

- Kjør meg til byen, sa hun.
- De fattige har samlet seg og sperrer gatene.
- Det kan ikke jeg gjøre noe med.
- Du kan gi dem håp.

Hun bøyde hodet da hun forstod.

- Så blir heller her, sa hun.
- Ja, også slik, svarte han.

En ny storm fødtes. Den vokste til uhyrlighet. Sjelenes armod fikk uniform og marsjerte. Han fulgte med til fronten. Hun søkte ly i sitt eget. Ingen danset i slottet nå, men fremdeles klang hennes sang der inne. 

Om nettene hørtes en sakte hvisken, som av bønn.

Stormen raste ut, og han kom tilbake. Det var de to. Hun holdt fast i hans arm, men aldri fikk noen se om hendene deres møttes.

- Hvordan kan man tilgi? spurte hun
- Ingen skjenselsgjerning er verre enn spirene i alles hjerter. 
- Er vi da alle fordømt?
- Vi er alle gitt verdighet til å kunne stå i mot.

Legater og veldedige organisasjoner fikk hennes navn.

Det blåste igjen, nå fra vest. Menneskene søkte seg mot speil. Fanget i det de kalte frihet fant de trøst av det tarvelige. De svertet hennes familieskjold med fordømmelsens og skammens stempel.

- Hva slags tro kan næres bare av det nedrige? spurte hun.
- I svikets tid søkes svik også hos de døde, sa han.

De nye templer blåste ned, og velstand forvitret. Hun ga ennå av det hun eide, og med øynene lukket. 

Slik stod de to, risset inn i verden.

- Hvilken retning kommer vinden fra nå? spurte hun.
- Alle vinder har snart blåst fra seg, svarte han.

Gjennom et åpent vindu lød hennes røst en siste gang, fremdeles vakker. Et svakt drag i luften bar sangen av sted, om noen ennå kunne lytte.