Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

fredag 17. januar 2014

Den gode viljen


En gang var det en liten vilje som hadde lagt ut på vandring.  Denne viljen var ikke så stor og sterk kanskje, men den var trofast og god, og slike trofaste og gode viljer er det dessverre ikke så mange av her i verden.

Best som den gikk der for seg selv i ro og fred, fikk den se en flokk med synsinger som kom rennende.  De for fram med skrål og spetakkel, ja de bar seg så en skulle tro at verdens ende var nær.  Viljen ble redd kan du vite, og dermed smatt den inn og gjemte seg i et kratt ved veikanten.

Synsingene fikk øye på den likevel, der den satt og skalv.  De tok til å danse rundt tornebusken mens de hylte og skrek.

- Å, nei for et lite og tufsete krek, skrålte de.  Du gjør aldeles rett i å gjemme deg vekk, for ingen kan finne på å bry seg om noe så stusselig som deg.  Aldri,  nei aldri kan du bli like smart og flink som oss!

- Er dere så godt likt, dere da? våget viljen seg til å spørre.

- Er du dum, eller? smalt det fra synsingene.  Vi er velkomne over alt, vi.  De roper etter oss hele tiden, alle de som gjerne vil vise seg fram i verden.  Vi er slett ikke så kostbare og vanskelige å få tak, heller.  Så vare vent, din snusfornuftige fillevilje!  Hvis du noen gang våger deg ut igjen, skal vi nok få tak i deg og rive deg i stumper og stykker.

Og så dro hele hurven videre, med like mye ståk og larm som da de kom.

Viljen ble sittende inne i krattet en god stund.  Da den omsider bestemte seg for å friste skjebnen videre, merket den at den hadde blitt sittende aldeles fast i tornene.  Mens den strevde for å komme løs, fikk den plutselig se at en av synsingene også hadde blitt hengende der.  Nå som de andre var borte, virket det ikke som det var så mye liv i den lenger.  Viljen måtte kikke litt nærmere, for faktisk virket denne synsingen ganske tillitsvekkende.

Dermed glemte den sine egne bekymringer, for den kjente slik lyst til å redde denne stakkaren som så ut til å være nær ved å gi opp.  Slik fikk den nye krefter, og tok fatt igjen med å slite seg løs.  Det ble mange skrammer og sår, men den ga seg ikke, og til slutt klarte den virkelig å befri både seg selv og den andre.

 - Nå skal du ha så mange takk for hjelpen, sa synsingen.  Men nå må jeg nok skynde meg etter de andre med en enste gang, for du skjønner, jeg klarer meg aldri så lenge på egen hånd. 

 - Skal du ikke heller slå deg i lag med meg? spurte viljen.   For jeg tror at jeg liker deg ganske godt, og de andre synsingene vil kanskje ikke tørre å plage meg hvis du vil hjelpe meg.

- Ja om jeg kunne det så, svarte synsingen. Men jeg tror det er meg de blir mest sinte på, om de får se oss sammen.

- Da må vi ta vare på hverandre så godt vi formår, sa viljen.  Vi kan jo bare passe på at vi ikke viser oss fram til noen i utide.

På denne måten kom de to kom til å vandre sammen.  De fartet både vidt og bredt, og etter hvert smeltet de helt sammen.  Ja slik ble de rett og slett til en mening, og det var et stort hell, for slike meninger med en god vilje i seg er det heller ikke så alt for mange av her i verden.

1 kommentar: