Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

fredag 17. januar 2014

Tanker om rasisme

I tider da ideologiske feberkurver er stigende og saklighetsnivået i samfunnsdebatten er synkende, virker det kanskje en smule utidig eller kjedelig med et forsøk på å se litt i dybden på fenomenet som kalles rasisme. Den mest populære og samlende innfallsvinkelen later jo til å være at rasister er dumme og slemme, og slike sosiale kasus vær så god skal slutte med å være dumme og slemme når de blir konfrontert med at de er det. 

Likevel er det ikke sikkert at denne forklarings- og løsningsmodellen tilfredsstiller riktig alle. Følgende er derfor ment som litt alternativ høyttenking rundt årsaker og virkninger bak denne problematikken.

Først litt om definisjoner.  Inntil ganske nylig ble rasisme definert som tro eller overbevisning om at enkelte menneskegrupper er andre overlegne, da basert på et genetisk grunnlag, og at blanding av raser bør unngås.

I det siste har begrepet blitt utvidet en  god del.  Noen vil kanskje også å si utvannet. Enkelte har ment at skepsis til andre kulturer eller religioner også bør anses som rasisme, derfor har dette elementet blitt tatt med i noen nye definisjonsforsøk. Det er likevel verdt å huske at det er en viss vesensforskjell her, ikke minst på det psykologiske plan. Et menneske som stiller seg negativ til blanding av to eller flere kulturer, kan likevel mene at samkvem er fullt mulig hvis de fremmede tilpasser seg etter den eksisterende kulturen der de kommer.  De som har sitt fokus på genetiske forskjeller, vil imidlertid ofte gi uttrykk for at nettopp nedarvede egenskaper gjør det umulig for fremmede å innordne seg.

Ved ettertanke tror jeg de fleste vil innse at disse reaksjonsformene er så forskjellige at det bør holdes fra hverandre, i hvert fall om løsninger er noe mål.

Sett i global sammenheng, er det liten tvil om at generelle kunnskapsnivå har en god del å si for utbredelsen av slikt vi kan kalle tradisjonell rasisme. Det finnes en tydelig negativ korrelasjon her.  Dessuten er det mye som tyder på at generelt høyt konfliktnivå i et samfunn også kan være en katalysator. Dette kan igjen gi en indikasjon på at enkelte velger rasistisk ideologi som en knagg der de kan henge sin allerede eksisterende frustrasjon.

Likevel kan det virke som om enkelte menneskers negative reaksjoner på fremmede stikker noe dypere enn heimføringens tidløse mistro til det ukjente. Uansett er det ofte vanskelig å vite hvorfor tanker og meninger oppstår i det hele tatt. Vi liker alle å se på oss selv som rasjonelle vesener, men går man dette litt etter i sømmene, finne man at ofte er det ganske andre forhold som styrer vår adferd. Som regel dreier det seg om lidenskaper. Kanskje også slikt som zoologene gjennom tidene har valgt å kalle instinkter, for øvrig uten at noen egentlig har klart å gi fyllestgjørende forklaring på hva et instinkt faktisk er.

Nå fører det ofte ut i absurditeten om en sammenligner mennesker og dyr, men i enkelte tilfeller kan det kanskje hjelpe til med å forstå oss selv litt bedre. Først et et eksempel fra fugleverdenen. Kjøttmeis og blåmeis er faktisk samme art, men en istid laget en gang en barriere mellom de, slik at de utviklet seg litt fra hverandre. I en varmere periode kom de sammen igjen. Fremdeles kan de få avkom seg imellom, men det skjer svært, svært sjelden. Et eller annet gjør at de holder en viss avstand til hverandre, om det skyldes utseendet eller noe annet er ikke godt å si.

Vi kan også tenke på forholdet mellom hunder og ulver, som også er så nær beslektet at innbyrdes formering er mulig.  I strøk der det ferdes ulv, vet hundeeiere godt hvordan det går om de to treffes. Ulven forsøker gjerne å ta livet av hunden.

Kanskje er det likevel ikke fullstendig urelevant å tenke seg noen paralleller? Et eller annet er det tydeligvis, som får enkelte mennesker til å kjenne en umiddelbar motvilje mot noen som de opplever som fremmede. Det kan være hudfarge, ansiktsdrag, kroppsbygning eller annet.  En slik instinktiv, sterk følelsereaksjon er ikke umiddelbart lett å forstå eller sette ord på. De som opplever det, vil naturligvis søke etter forklaringsmodeller, enten det skjer bevisst eller ubevisst.

Her må man imidlertid erkjenne, at å være menneske betyr at man etter beste evne må forsøke å klatre over slike diffuse fornemmelser. I hvert fall hvis moralske/etiske forhold eller rasjonell tenkning tilsier at man bør gjøre det.  I andre sammenhenger kan det vær langt mindre grunn til å problematisere slike raksjoner, for eksempel i vårt forhold til mat. De fleste vet noe som de nærmest instinktivt rygger tilbake for, en motvilje som slett ikke behøver å ha sammenheng med en dårlig smaksopplevelse eller kunnskap om innholdet.

Enkelte har det slik med sopp. Bare synet av sopp får dem til å snu seg i vemmelse. Noen vil kanskje si at en slik reaksjon er tåpelig, skjønt enkelte vil kanskje undres om det kan være et signal fra kroppen som det er verdt å lytte til. De fleste vil likevel kunne enes om at en slik aversjon ikke skyldes noen karakterbrist hos vedkommende, og at det heller ikke finnes noen tungtveiende grunner til å komme over en denne uviljen.
  
Slike reaksjoner må være beslektet med det det vi kjenner som fobier. Angstreaksjoner for alt fra åpne plasser til lukkede rom, mennesker kan ha fobi for svært mye. Slikt kan være et stort og begrensende problem for den enkelte, noen ganger også for andre.

Noen fullgode sammeligningsmodeller for fenomenet rasisme er slike eksempler ikke. Likevel er det ikke av veien å ta med seg en forståelse for at det rett og slett kan være ubehjelpelige ryggmargsreflekser hos enkelte mennesker som kan ligge til grunn for deres eventuelle ideologiske eller intellektuelle feilskjær. I samfunn med store motsetninger og høyt aggresjonsnivå, ligger rasistisk tankegods som regel lett for hånden som forklaring på ens følelser. 

Fenomenet med å finne en knagg å henge sin frustrasjon på, gjelder for mange. En kan godt inkludere flere av de som kaller seg selv for antirasister. Noen av disse bruker også sine overbevisninger som påskudd for å kunne rope og hytte med nevene, eller også for regelrette fysiske angrep på sine motstandere. 

George Orwell, som selv var på den politiske venstresiden, var kanskje den første til å beskrive et fenomen som var å se blant Europas radikalere. Det var å snakke nedsettende om sin egen rase og sin egen kultur; rett og slett rasistisk betingede fordømmelser som var snudd innover. Jens Bjørneboe uttrykte noe av det samme slik: " ... mennesker skulle frelses ved kjærlighet til fjerntboende folkeslag og kulde ovenfor de nærmeste, samt ved rettroende vantro og tørr usedelighet."

I Norge har folk måttet forholde seg til den såkalte ”rasismeparagrafen”, som ble til i en tid da rasismebegrepet ble forstått ut fra genetiske forhold. Slik lærte ”alle” at negative utsagn om andre folkeslag har vært forbudt i det offentlige rom. Tidligere innså kanskje også de fleste at det var en viss fornuft i dette; å forby sjikane mot medmennesker på grunn av hudfarge eller andre fysiske forhold. I ettertid har folk imidlertid opplevd at politiske kollbøtter og ideologiske c-momenter har forandret rasismebegrepet til ugjenkjennelighet.  I dag blir betegnelsen tilsynelatende ofte brukt bare med den hensikt å få folk til å dukke hodet og ti stille.  Slik har det også blitt et velegnet trylleformular for enkelte som ønsker seg makt.

”Det er vel ikke lov til å si noe slikt … ” Hvor ofte hører man ikke dette uttalt med en oppgitt stemme, etter at noen i fortrolighet har våget seg frampå med fullt adekvate meninger angående asylpolitikk eller kulturblanding.  

Akkurat denne reaksjonen burde bekymre noen, tror jeg. Spesielt de som påberoper seg å være opptatt av demokrati, av folks generelle rettsoppfatning, og av hvordan kommunikasjonslinjer fungerer eller ikke fungerer i et samfunn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar