Jeg har fått som en anelse om dette,
at noen olding blir jeg vel ikke.
Og noen ganger nikker det i meg
at ja, det får så være!
Som i dag, da jeg gikk stien rundt tjernet
og en gammel mann
kledd i rosa
løp forbi meg flere ganger.
Kanskje fikk han vristet noen dager fra evigheten
slik,
men han stanset ikke for å se på de to stor-lomene
som lekte i vannet
der vindrossene skrev mørkeblå himmelskrift.
Ikke kunne jeg se at han knelte ved den vesle sletten
i takknemlighet
over markjordbærenes sommersødme,
eller satte seg på hvilesteinen
der blåklokkene bøyer seg mot Jorden,
uten at de synes mindre for det.
Hørte han lyden av et brus
var det blodet som strømmet ved øregangene,
og ikke altets sakte hvisken i furukronene.
Det jeg så, var en fryktsom sjel
som jaget livet
forbi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar