Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

mandag 25. mai 2015

En velduftende solskinnshistorie

(Noveller / fortellinger)

Det hender i noen lykkelige øyeblikk at jeg innser hvor privilegerte vi er, vi som har havnet helt utenfor når det gjelder samtidens moter og trender. Etter hvert har jeg også kommet såpass opp i årene at jeg i rent selvforsvar kan gå inn i en rolle som vrøvlende gammelmodig og dermed helt avleggs. Da lykkes en som regel ganske raskt i å bli bedømt som et fullstendig håpløst tilfelle hvor både salgsframsøt og annen argumentasjon anses som fullstendig bortkastet.

En liten personlig seier kom likevel til å kaste solskinn over dagen min for ikke lenge siden; en tildragelse jeg gjerne kan dele med likesinnede.

Noen utfordringer i hverdagen er heldigvis av en ganske hyggelig karakter. Å finne en høvelig presang til sin livskamerat i forbindelse med merkedager, kan for eksempel by på en del hodebry. Av en eller annen grunn har parfyme noen ganger stått for meg som en aktuell mulighet. Det er en personlig gave av et slag jeg gjerne kan la meg fascinere av, ja bokstavelig talt noe jeg liker å snuse meg fram til. I all beskjedenhet tør jeg påstå at jeg besitter visse ferdigheter i å finne dufter som passer til ulike mennesketyper, eller til hvilke situasjoner de kan brukes.

I kjøpesenteret satte jeg derfor raskt kursen mot inngangen til et parfymeri. Bak disken der inne stod en mørkhåret, gyllenbrun og skjevøyet skjønnhet. Hun var neppe mer enn som 20 vintre gammel. Jeg fortalte at jeg var på utkikk etter en lett sommerparfyme, og hun geleidet meg bort til en del av lokalet.

- Her, sa hun, har vi parfymer for menn.



Jeg fikk vel ikke direkte hakeslepp. Som fossil har man jo også fått øvelse i å late som ingenting ovenfor slike ubegripeligheter, men i mellomgulvet kjente jeg en synkende fornemmelse. Derfor virket jeg sikkert en smule tafatt da jeg stotret fram at det var min bedre halvdel som slike edle essenser var tiltenkt. I et øyeblikks panikk lurte jeg også på om det heretter kanskje også var nødvendig å presisere at det altså dreide seg om en kvinnelig partner.

Den unge var like blid, og viste vei til noen mer aktuelle flakonger. Jeg gjorde et raskt valg, uten egentlig å være helt til stede i tankene. Jeg hadde glidd inn i den velkjente følelsen av hjelpeløshet ovenfor samtidens luner. Dessuten hadde det også begynt å blusse en liten glo av en frustrasjon i meg. Stikk i mot alt som passet seg, var jeg også nær ved å lufte dette ovenfor henne, en fremmed. Da vi gikk tilbake til disken, spurte jeg likevel om det var mange av hannkjønn som brukte parfyme for tiden.

- Omtrent halvparten av det vi selger er til menn, svarte hun med jevn stemme.

Jeg så på henne. Hun var forresten så nydelig at også dette var med på å gjøre meg usikker.

- Jeg regner vel med, sa jeg, at du er nærmest forpliktet til å være fornøyd med tingenes tilstand i så måte, men …

Hun kikket opp på meg. Jeg bestemte meg for å gi fanden i videre forsiktighet. Dessuten kunne jeg jo henvise til min privilegerte status som et mosegrodd fossil.

- Men hva tenker du om slikt, da ... oppriktig?

Hun alvorlig på meg, og så ga hun meg et overraskende klart svar. Ja hun gjorde, for gesten med å brekke seg fungerer fremdeles ypperlig som tegnspråk.

Slik sprakk vi opp til et smil, begge to, og holdt hverandres blikk en stund. Det var slikt et velsignet øyeblikk da en kjenner seg gjenfødt til menneskeheten, i en felles erkjennelse, frigjort fra aldersforskjeller, kultur, ja alt slik som vanligvis står som elektriske gjerder mellom mennesker. Og så, mirakler, hun ga meg en rask liten klem, attpå til rett foran øynene på to tilårskomne og sure kjerringer som var på vei inn. Jeg tror sannelig de var nesten like gamle som meg selv.

Så vandret jeg ut i en hverdag som nå var ganske forgylt. Jeg, en noe tilårskommen trendignorant, som i øyeblikkets eufori likevel kjente meg betydelig forynget.  På kjøpet hadde jeg forvisningen om at mitt utrangerte, arkaiske verdensbilde vitterlig hadde brakt meg en glede. Slik
 unte jeg meg en svært lite tidsmessig skadefryd ved tanken på disse mine samtidige at typen hannkjønn. 
Slike som visstnok kjøper parfyme til seg selv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar