Om abort og rettigheter

I diskusjoner om abort ser vi ofte følgende argument forfektet; at uansett hva andre tenker og mener, så har kvinner rett til å bestemme over egen kropp. Dette skal forstås slik at kvinner har en overordnet rettighet til å få fostre fjernet, med den begrunnelse at de finnes inne i hennes legeme.

En slik bestemmelsesrett over kroppen kan muligens være et adekvat synspunkt hvis spørsmålet gjelder å skade seg selv, men stiller det seg på samme måten, etisk sett, hvis intensjonen er å skade et annet individ?

Før vi går videre med den problemstillingen, må det være betimelig å stille spørsmål om hvordan rettigheter generelt sett oppstår i det hele tatt. Da ser vi snart at det finnes flere slags vinklinger til dette.

På den ene siden kan en rettighet være noe som enkeltindivider eller grupper  har grepet fatt i, eller annektert for seg selv. Slike rettigheter sees gjerne som en naturlig følge av hva man er i stand til, på det kognitive eller det tekniske plan.  Det later for eksempel til å eksistere et slags uuttalt imperativ i forbindelse med vitenskap og forskning. Disse føringene sier at hvis man er i stand til å gjøre noe, så må man også gjøre det. Dette impliserer altså en slags rettighet.

Mange er villige til å akseptere at flertallet i en befolkning til en gitt tid er i stand til å avgjøre spørsmål om rett og rettigheter. Om en ser dette i historisk perspektiv, finner en imidlertid at et slikt syn er ganske problematisk. Tidsånd og populære meninger er alltid i drift, og gjerne fra en ytterlighet til en annen.  Gjennom tidene har det heller vært enkeltindivider som har innsett (og påpekt) at usannheter har rådet, og at urett har blitt begått.  

På den annen side, å si at flertallet aldri har rett vil i tilfelle være like galt som å si at det alltid har rett.

Rett kan også sees som noe gitt. Det kan da være fra mennesker med større makt enn man selv har, eller også som et etisk eller moralsk imperativ fra en instans utenfor mennesket.

I forhold til abort er det riktignok ikke mange som hevder at retten til dette har noe guddommelig opphav. Derimot er det enkelte som henviser til at det er en "naturlig" løsning. Riktignok stemmer det at enkelte av artene på Jorden kan bremse eller framskynde sine svangerskap, slik at avkommet blir født på de mest gunstige tidspunkt. Og selvfølgelig kan også dyr abortere, men det er tvilsomt om dette noen gang skjer fordi de bestemmer seg for det. Skal en derfor snakke om naturlig rett til abort, må en i tilfelle henvise til den sterkes rett over den svake.

I Norge ble det for en tid siden gjort til en stor sak at et tyvetalls leger vil benytte seg av en mulig reservasjonsrett mot å henvise videre til abort. Kvinner ble da framstilt som "ofre" for disse som ikke delte deres etiske vurderinger. Legene møtte kraftig motstand, og det ble stilt krav om at de måtte slutte sine stillinger. Dermed snevres det inn til et spørsmål om hvem som har makten. Abortsaken dreier seg om den sterkes rett, på flere plan.

Skjønt velger en å forfekte den sterkestes rett, må en naturligvis også være forberedt på at noen som er sterkere kan komme til å ta ens rettigheter fra en.

At det finnes noe som er godt eller ondt, for ikke å nevne begreper som dyder og synd, er ikke lenger ansett som adekvat problemstilling når avgjørelser skal tas i demokratisk sammenheng. I stedet er det logisk og saklig argumentasjon som kreves. Dermed bør det også være interessant å se litt på hva som i gitte tilfeller faktisk kan bli konsekvensene hvis fornuften får råde alene.

I en kultur hvor aborter er en dagligdags foreteelse, og hvor det i stadig sterkere grad utkrystalliserer seg ønsker om å sortere vekk bestemte individer, syke, svake eller økonomisk ulønnsomme, kan man også tenke menn, det vil si potensielle fedre, snart vil stå opp for sin rett til å få eliminert sine barn. Det er slett ikke vanskelig å finne saklige argumenter for dette. Og hvis vi da først skal ta hensyn til kvinnens påberopte rett til å bestemme over fosteret i egen kropp, må han nødvendigvis vente til etter fødselen i de tilfeller hun har valgt å fullføre svangerskapet.

Da må vi trekke inn spørsmålet om nyfødte barn i det hele tatt har noen bevissthet; om de kan oppfatte hva som skjer med dem. Dette vet vi grunnen lite om. I tilfelle kan en slik bevissthet neppe være mer utviklet enn hos dyr vi ellers tar livet av for maten eller sportens skyld. Og uansett ville ikke barnet kunne oppfatte hva som skjedde ved en brå og smertefri død, for eksempel ved slike injeksjoner som blir gitt hos veterinærer når kjæledyr skal avlives. 

Faktisk er det langt flere indisier som tilsier at det er lidelse involvert hos fostre ved sene aborter.

Det er flere rasjonelle grunner for at menn skulle kunne velge å ta de nyfødte av dage. I vår kultur får kvinnen økonomisk støtte hvis hun får et barn, men for mannen betyr det ofte økonomiske forpliktelser i årtier framover. For ham kan dette være er midler som kunne vært ham mer til nytte eller gitt bedre avkastning andre steder. Kanskje både hans utdannelse og karriere blir skadelidende, og dermed får han også færre opptjente pensjonspoeng.
  

Også om man velger å sette fokus på de såkalte naturlige rettigheter, vil man se at en slik løsning nettopp er i tråd med dette. Hos flere arter hender det ofte at hannen dreper sitt eget avkom etter at hunnen har født dem.

Hvis man derimot synes at prinsippene om saklighet, naturlighet og den sterkestes rett bærer galt av sted, kan en likevel komme til å famle i løse luften om en skal lete etter alternativer. Nettopp slik kan man få en anelse hvor tvilsomt tuftet mange av dagens påberopte rettigheter er. Det snakkes til og med om rett til kjærlighet, eller rett til lykke. Man ser at dette ikke bli annet enn munnhell eller mantra, velklingende "sannheter" som bare blir estimert i kraft av at de blir gjentatt ofte.

Likevel er det enkelte som fremdeles våger å forfekte helt andre tanker, en fundamentalt forskjellig innfallsvinkel til livet. De sier at abort er galt, på samme måte som det var galt å sette barn ut i skogen, eller å overlate dem til "englemakersker" som skulle vanskjøtte dem til døde. Galt som det ville være å sette giftsprøyte etter fødselen. Disse ”reaksjonære” vil si at slike alternativer er i konflikt med en mer fundamental rett, nemlig individets ukrenkelighet og rett til å leve. Og videre, at i kraft av å være mennesker, og dermed i en særstilling blant artene på Jorden, er det nettopp de sterke som skal beskytte de svake.

De som står opp for denne tanken, vil sannsynligvis også mene at det finnes en moralsk målestokk som eksisterer utenfor menneskene, et imperativ som er uavhengig av vår synsing, flertallets meninger eller vår gjøren og laden for øvrig.  

Aksepterer man først dette, vil man etter hvert også komme til enn annen forståelse: At enda verre enn å gjøre gale ting, er å forsøke å gjøre galt til rett. 

(Kategori: saker og aktualiteter)