Så taktfast og tvert, i naturstridig nød,
og heftig mot all konsekvens:
En himmelstorm bundet i menneskekjød
og stivsinnet samtids– demens.
De drakk av den tidløse misnøyes elv,
ble næret av gold retorikk.
Slik skuslet de bort sine liv fra seg selv
i rusen fra makten de fikk.
Som fanget i frihet, i selvbygget bur
de glefser mot allnaturs hånd.
Så yngler de lover med straff og sensur
besmittet av bitterhets ånd.
Selv tenker de stort om hva strevet er verd,
i striden mot livsstrømmens elv,
men de som har lidd under slike folks ferd
skal se, de dør ut av seg selv.
(Dikt / lyrikk)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar